Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole

 Jeg forstår at man skal tenke seg om ikke bare én gang, heller ikke to eller kan hende tre ganger - man skal tenke seg godt om før man velger å ta et barn ut fra sin kjernefamilie for å sende dette barnet til en internatskole - men, det jeg likevel ikke kan la være å undre meg over er hva det er som gjør at vi utelukkende har slått fast at det er feil?

Om vi tar en tur tilbake til den tiden vi gikk på internatskole -

Jeg og min bror, han karen som bodde sammen med oss, vår kusine og han karen som hun delte plass med på vårt internat, de fire tøffingene som bodde på internatet for de eldste elevene og den lille trioen som bodde på det tredje internatet.

Når jeg ser tilbake på oss som var der, ser oss med litt voksne øyne i forhold til de barneøynene jeg hadde på den tiden.

Av alle oss internatbarna var det tre barn som hadde fysiske og kognitive utfordringer, resten av oss var der av psykiske / psykososiale grunner.

De tre som var der av fysiske og kognitive grunner kunne med fordel vært integrert inn i ordinære skolesystemer. Vi ønsker å være et samfunn der inkludering og mangfold er en viktig verdi, tilrettelegging og oppfølging på ordinære skoler kunne derav vært en gunstig og hensiktsmessig ting både for disse tre elevene og for øvrige elever på deres hjemskoler.

Resterende av oss på internatene var der av enten psykiske eller psykososiale årsaker, som ga sitt utslag i skolehverdagen og hverdagen generelt.

Altså -

Det var ting utenfor oss selv, ting i tilværelsen rundt vår hjemmesituasjon, som dannet grunnlaget for de utfordringer og begrensninger som fulgte hverdagen vår. Kall det forstyrrelser, påvirkninger, triggere eller hva enn - det var likevel disse tingene som førte til psykisk uhelse og sosiale utfordringer.

Ved at vi ble tatt ut av en tilværelse der faktorer som trigget utfordringer var eksisterende, for å bli plassert på denne spesialskolen, fikk vi et nødvendig miljøskifte vil jeg påstå. Vi fikk en pause fra påvirkninger, triggere og forstyrrelser i hjemmemiljøene våre som gjorde at vi kunne senke skuldrene våre og være barn og ungdommer.

Visst var det krav til oss også på internatet og skolen vi gikk på, det var forventninger og det var en oppdragende gjeng med miljøterapeuter som fulgte oss hver dag og kveld gjennom hele uken.

Samtidig var også dagene bygget opp av rutiner og miljø rundt oss som speilet normalsamfunnet. Vi ble vekket til faste tider i ukedagene for å nå morgenstell, frokost og skole. I tillegg hadde de eldste egne vekkeklokker for å øve seg på å stå opp selv. Vi hadde felles måltider sammen med de voksne, vi hadde faste oppgaver av huslig aktivitet som rullerte oss i mellom og hadde til hensikt å gjenspeile det å ha ansvar som del av en gruppe. Herunder var det pådekking av bord, oppvask, henting av mat fra hovedkjøkkenet, rydding på fellesområder, ansvar for at eget rom så greit ut osv.

Det er egentlig ikke overraskende, burde i alle fall ikke være, at de barna som ikke var vant med verken rutiner eller ansvar fikk viktig lærdom. På den annen side var det slik at de barna som var overlesset med ansvar de egentlig ikke burde hatt hjemme, fikk se og erfare hva det er et barn forventes å ta del i og hva ikke.

Utover hverdagslige og alminnelige rutiner og ansvar, besto uken av mye fellesskap på internatet og ikke minst kosestunder av en art som var ny for veldig mange dessverre.

Helgekos for eksempel, langt fra kjent for mange - hva er det, er det vanlig, skal vi sitte sammen, skal vi kose oss..?

Fritidsaktiviteter, det å gjøre ting sammen med gjevnaldrede - som å stå på langrenn eller slalom, veldig rart i starten. Er det meningen at man skal ut sammen, skal vi legge ut på langtur med langrennski? Skal vi på helgetur? Skal vi på en ukestur, nesten type ferie?

Mange av barna på spesialskolene fikk utvilsomt viktig lærdom - 

Om det å være del av et fellesskap, om det er familie, fosterfamilie, skole, vennegjeng eller hva enn. Om det å både få og ta ansvar, for eget liv, for et fellesskap for de man har rundt seg.

Om kommunikasjon, hvordan snakke med med hverandre på en konstruktiv og alminnelig måte? Hva er det naturlig å snakke om, hva bør man evt. snakke mer om og hvilke ting snakker man ikke om - i alle fall ikke som barn?

Om følelser, man erfarte at det å kjenne på ting var normalt, det å åpne opp for hva man kjenner er normalt - for eksempel gråt, da det å gråte for mange var utelukket.

I det hele tatt kan man si at barna som gikk på denne internatskolen i alle fall, fikk en grunnleggende lærdom om det å være menneske, om normer i samfunnet, om å leve helhetlig - man fikk sosial og emosjonell kompetanse rett og slett.

Nå er det slik at det på ingen måte var slik at sosial kompetanse og empati var fullstendig fraværende for alle de barna som kom til denne skolen - likevel må det kunne sies at det var en viss mangel på disse tingene blant barna på skolen.

Tilbake til det store utspillet på slutten av forrige innlegg -

Jeg tror enkeltelever, som meg, som min bror, som kreti og pleti rundt om på internatene i vår tid på denne skolen - hadde godt av oppholdet på skolen. Jeg tror det var godt for enkeltindividet, jeg tror det var en god ting for familiene og jeg tror vi som samfunn med spesialskolene la godt til rette for både enkeltelever, familier og lokalsamfunn rundt om - selv om det for en stor del av barna innebar reising og adskillelse fra familier.

Tenk deg -

Ved at jeg og bror reiste disse kilometerne til internatskolen fikk vi lagt til rette for personlig utvikling, for mestring og selvstendighet innenfor trygge, omsorgsfulle rammer - tilrettelagt på en måte som speilet familier med tanke på størrelser og sammensetninger.

Hver enkelt elev fikk individuelt tilpasset skolehverdag der man så eleven bak utfordringer og man tok hensyn til at en hadde lopper i blodet, en trengte mer praktisk tilnærming, en hadde mye angst og en annen var deprimert. Man kunne slappe av med viten om at ingen kom til å arrestere en fordi man ikke klarte å følge med, fordi man trengte gjentakelser, fordi man framsto masete. Man visste at man kunne være som man var, samtidig også med visshet om at man trengte å fokusere på visse utfordringer i form av konsentrasjon, lesing, pust eller hva det måtte være. Ikke om man skilte seg ut, men at man skilte seg ut var ikke noe tema - fordi alle hadde en greie, sin egen greie.

Jeg tror oppriktig at spesialskolene hadde noe for seg, jeg tror skolen vi var på var bra for oss og jeg tror spesialskolene rundt om var bra for de som trengte de.

Med det sagt ligger det også litt i luften at jeg er usikker på hvor rett det var å legge ned alle disse skolene, og det i et eneste jafs - fordi voksne mennesker kjente på utfordringer ved adskillelse, ved avstander, ved å la barn bo borte hjemmefra osv. uten at man nødvendigvis har brukt nok tid på å sette seg inn i helhetsbildet i situasjonen - hvorfor skal barnet være så langt hjemmefra og hva kommer ut av det.

Jeg har tenkt på en ting, nemlig det at det i dag settes ned kommisjoner og utvalg som skal se på hver eneste lille ting rundt oss.

Kommer det spørsmål om en ting, vi setter ned utvalg som ser på det.

Peker man på noe som anses uheldig, vi setter ned utvalg for å se på det.

Har man en uheldig hendelse av noe slag, nytt utvalg som skal se på det.

Når man i sin tid fant ut at man skulle legge ned fuglene vet hvor mange spesialskoler som igjen huset en rekke barn pr. skole som altså gir et ganske stort antall barn totalt sett - da var det ikke snakk om ett eneste utvalg, ingen meldte inn verken behov eller ønske om at her må vi bruke tid til å se nærmere på en evt. nedleggelse - og det fra forskjellige vinklinger.

Tenk om man hadde satt ned et utvalg bestående av fagfolk, foreldre, tidligere elever på spesialskoler osv. Spesialskolene hadde ikke fortsatt som de en gang gjorde tror jeg, men det er ikke sikkert man hadde lagt ned alle skolene helt heller tror jeg... man hadde kan hende endt opp med en mellomting av det som var og det som er (eller ikke er) i dag.

Jeg skal ikke komme med noen konklusjon verken til ene eller andre siden i spørsmålet om spesialskolene, men jeg vil si -

Vi har et samfunn der både politikere og fagfolk har en tendens til å se veldig sort hvitt på ting, gjerne definert ut fra eget ekspertområde eller enda mer - ut fra egen ideologi.

Drift av sykehus

Drift av skoler

Drift av barnehager

Boligbygging

Samferdsel

Kultur

Overnevnte er bare eksempler, absolutt ikke en uttømmende liste...

Jeg skulle ønske man kunne se mer nyansert på ting, at man kunne se mer helhetlig på ting, at man kunne begynne å se på ting og utfordringer i samfunnet med individene i fokus. Hva er det som vil tjene folket best - ikke bare nå i vår tid - men også for framtiden?

Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole i Alta. Året ga meg pusterom, året ga meg lavere puls og ro i kroppen. I dag nesten førti år etter at jeg startet skoleåret sammen med min bror, har jeg fortsatt kontakt med ei av de som fulgte meg tettest på internatet - det var en sann glede å ha besøk av henne her hjemme med familien min. Rart var det, å forklare for barna hvordan vi kjenner hverandre, hvilken relasjon vi har hatt - da jeg var barn og nå. Godt var det, å kunne fortelle for barna mine betydningen Jorunn har hatt for meg som liten jente og for den del også den relasjonen vi har tatt vare på og har i dag. Jeg har også kontakt med hun som var støttekontakten min den gang, nå er det en del år siden vi møttes forrige gang - men jeg håper vi får til flere møter.

Jeg er overbevist om at utformingen av meg som person, og etter hvert som selvstendig voksenperson, ikke hadde vært som den ble uten dette året. Hvordan bror og jeg vokste enda tettere sammen dette året er også av en betydning det er vanskelig å beskrive - derfor er jeg takknemlig fordi vi fikk det året.