For å fortsette det jeg slapp-
Hvorfor bruke energi på å skjule sine funksjonsnedsettelser?
Det handler om, tror jeg, det faktum at jeg ser så uforskammet frisk ut- jeg ser akkurat ut som de fleste andre rundt meg.
Så er det slik dere, at vi mennesker sammenligner oss med hverandre, med folk vi kjenner oss igjen i, med de som ser ut tilnærmet lik oss, høres ut som oss, kommer fra samme sted som oss, samme alder, kjønn osv.
Det ligger til oss tror jeg, bare se på hvordan samfunnet er bygd opp. Vi sammenligner oss med kommuner av cirka samme størrelse, mtp antall innbyggere, geografi, demografi osv. Se på oppvekst, barn sammenlignes fra de er i barnehagen til de er ute av videregående.
Når vi gjør denne sammenligningen, vil vi også av en eller annen grunn ønske å være likest mulig, eller helst bedre - alltid. Å komme dårligere ut er tålbart noen ganger, andre ganger ikke fullt så tålbart og noen ganger er det krise.
Tilbake til meg-
Jeg skiller meg ikke ut ved første øyekast, kanskje ikke på de neste heller - eller i det hele tatt. For folk som ikke kjenner meg og kun ser meg i butikken, ved et kafébord, stående, sittende på toget eller hva enn- for disse fremmede ser jeg med all sannsynlighet helt frisk ut, slik at det ikke en gang ville falle en inn å tenke muligheten for en funksjonsnedsettelse.
Selvfølgelig tenker jeg, Selvfølgelig har jeg som barn gjort alt jeg kan for å leve opp til den tanken. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde denne sykdommen eller at det som ga grobunn til latter og erting da jeg var barn skulle være starten på en større funksjonsnedsettelse.
Selvfølgelig har jeg gjort det samme som ungdom og unge voksen, da visste jeg heller ikke bedre- og forventet også da mer av meg selv.
På et tidspunkt skulle ting likevel endre seg, jeg skulle i aler av 37 år bli klar over at jeg har en sykdom, en konkret forklaring på min manglende funksjon, og her dere - Her skulle jeg da visselig kunne stått fram med mine svakheter, mine mangler og begrensninger - nå kunne det jo forklares og bevises... eller hva..?..
Men neida-
Latterliggjøringen og ertingen fra jeg var barn sitter i, og enda sterkere sitter skammen i - så denne intellektuelle nykommeren kunnskap har liten funksjon, i møte med innarbeidede og konstante tanker og holdninger til meg selv fra barndom til nå.
"Gammel vane, vond å vende" er det et gammelt ordtak som sier - og det er sant.
Når man leser, eller hører ordtaket sagt høyt, får man med seg at siste del ikke er et "absolutt umulig å endre", men et "vond å vende" - altså det er vanskelig, men ikke umulig.
Kroppen fungerer ikke slik den optimalt sett skulle. Hodet på sin side fungerer som det skal, i alle fall vil jeg påstå at det gjør det. Likevel er det ikke sammenheng mellom hvordan hodet fungerer, hva hodet vet og kan- til følelsene mine, mitt sosiale liv og hvordan disse tingene henger sammen.
Jeg får det altså ikke til!!
Når jeg trår ut av bilen ved butikken -
Jeg åpner døren, vrir meg over, tråkker ut med, og står på, venstre bein noen sekunder... før jeg også setter ned høyre bein og står noen sekunder på begge beina.
Jeg flytter meg et skritt eller to, og lukker bildøren. Det kan hende jeg blir stående noen sekunder, eller det kan hende jeg stavrer meg i vei mot inngangen til butikken.
De første skrittene, kanskje tre - fire skritt. Noen ganger de første meterne, kanskje fem - seks meter... Jeg går sakte, personer med et trent øye kan kanskje se at det går noe stivt - de fleste ser ikke noe.
Mens jeg gjør dette, mens jeg knoter meg ut av bilen, tar jeg meg selv i at jeg forsøker å se helt upåfallende ut. Jeg tar meg selv i at jeg forsøker å finne, og finner, balansen og jeg får i gang musklene sånn høvelig før jeg begynner å gå.
Hvorfor?
Spørsmål i hodet mitt om hva andre måtte tenke, om meg.
Det oppleves i tillegg flaut, kort og godt.
"Hva er det med denne der?"
"Hvorfor går hun sånn?"
Det oppleves flaut å nesten slepe med seg beina, dessuten er sjansen for å falle større om jeg ikke står stille noen sekunder og samler meg før jeg går.
Ikke er det alle som ser at jeg kommer ut av en bil som står parkert på plasser for personer med nedsatt funksjonsevne heller, da faller i tillegg den informative biten bort - den som sier noe om hvorfor jeg bruker spesialparkering.
Til sist handler det i all hovedsak om holdninger tenker jeg.
Du, så lett det ville vært å kunne si at personer rundt oss har sånn og slik med holdninger, som gjør det vondt og vanskelig for meg - men det kan jeg ikke si uten å lyve, i alle fall ikke bare det.
Jeg selv bærer på holdninger, det er mine egne holdninger til meg selv som er de verste tenker jeg. Hvorfor tenker du kanskje, og videre - om jeg har slike holdninger i forhold til andre med usynlig funksjonsnedsettelser?
Nei, jeg har absolutt ikke nedlatende eller kritiske holdninger til andre med usynlig funksjonsnedsettelser. Tvert i mot har jeg full forståelse for at det er mye vi som er rundt ikke kan se og dermed kanskje ikke forstå.
I forhold til meg selv og mitt har jeg likevel en kritisk tilnærming, og det er både rart og ikke rart.
Jeg skal fortelle deg mer om den tilnærmingen jeg har til meg selv i neste innlegg -
Trykk på følg, abonner på bloggen og få med deg neste innlegg så snart det kommer.
