man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig

 Jeg er sykepleier og har jobbet som sykepleier i snart tjue år - I somatikken, i rus og psykiatri, som hovedtillitsvalgt på full tid og som leder. Jeg har jobbet i spesialisthelsetjenesten og kommunalt.

Jeg er gift med verdens fineste jente og sammen har vi de to fineste barna man kan tenke seg, og den fineste hunden selvfølgelig. Vi er en familie som har vært mye på tur, og for så vidt også forsøker å komme oss ut på tur så mye vi kan. Utover turene våre er vi en helt vanlig familie i et alminnelig hus med helt alminnelige huslige sysler som inngår i et familieliv.

Jeg er politisk aktiv og har tillitsverv i partiets lokallag, jeg har tillitsverv for senterkvinnene i fylketslaget, jeg har tillitsverv i politisk utvalg i kommunen vår og jeg sitter i foreldreutvalget på skolen til barna våre - noe jeg har gjort i snart seks år.

Nå er det imidlertid slik at jeg for tiden ute av ordinært arbeid, noe jeg har vært de siste par årene. Det kom seg til et punkt der kroppen min sa stopp, noe den gjorde ved å bre om seg med fysiske symptomer av en heller mindre hyggelig karakter. Vondter, slapphet, kvalme, svimmelhet, glemskhet, halsbrann, nærsyncoper på jobb, søvnighet, tap av matlyst og mer til.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, poenget mitt er å si noe om at når man har gått hjemme i to år som jeg har gjort nå - to år uten å kunne gå på jobben sin, så gjør det noe med en. Når man har gått hjemme i to år der man i deler av tiden ikke har mestret å bidra inn i familien sin på en måte man selv ønsker, eller som er forventet av en voksne personer i en familie, så gjør det noe med en.

Det siste året hjemme har jeg kjent litt på noe jeg tenker innsatte i et fengsel trolig må kjenne i alle fall litt på, det å være frarøvet noe - og samtidig underlagt / pålagt noe annet. Jeg har vært underlagt NAV-systemet det siste året, så kalt arbeidsavklaring. Jeg skal si deg det at å være pålagt at man skal prøve seg ut på forskjellige arenaer, når man blir fortalt det, fordi det skal hakes ut og godgjøre ikke først og fremst meg - men NAV, det er slitsomt. At man i tillegg har vært pålagt dette i et år med unntakstilstander skal jeg bare hilse og si er enda mer utfordrende.

Man kommer til et punkt der man for det første tar til seg alle direkte, indirekte og kodet informasjon / tiltale utenfra som sier noe om at man ikke er god nok, at man ikke strekker til. Om det er slik at personer eller samfunn rundt en mener å sende ut melding om at man ikke er god nok, eller om det er ens egen oppfatning av ting kan egentlig stå usagt - poenget er likevel klart, man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig.

Videre når man et punkt der det ikke lenger bare er de ytre faktorene som spiller inn, man begynner også å se feil og mangler ved seg selv - i seg selv.

Jeg skal videre være ærlig på hvordan selvbildet for egen del har svinget og snodd seg gjennom de siste tå årene, hvordan det nådde et bunnivå jeg ikke var forberedt på at skulle skje - og hva jeg selv har gjort med det.

Er jeg god nok..?

 Fortsetter der jeg slapp i forrige innlegg jeg-, med hvordan selvbildet påvirkes og endres...

Ytre faktorer-

Hvordan jeg ser ut - på håret, i tøyet, på beina, i ansiktet, med mascara, uten mascara...

Hvordan jeg går - alminnelig, preget av stivhet i musklene...

Hvordan andre tenker om meg - liker du meg, ser jeg sur ut, er jeg god nok, er jeg morsom, er jeg tverr, ser jeg rar ut, tykk, velstelt, ren, slitsom, morsom, enkel, vrien osv...

Som jeg var inne på tidligere, enda verre er det at jeg lar meg påvirke av indre faktorer - altså av noe som oppstår inne i meg selv.

Om andre synes jeg er god nok er noe. At jeg til tider selv kan spørre meg selv om jeg er god nok er verre. Å til tider la eget selvbilde slå sprekker, falme og forringes med bakgrunn i noe som kommer innenfra en selv er noen hakk verre, fordi drivkraften er langt sterkere enn ved ytre faktorer. 

Om jeg har tjue kilo for mye eller ikke, var noe som i stor grad påvirket selvbildet mitt for inntil tjue år siden, til jeg plutselig en dag så meg i speilet og sa "dette er meg, du blir ingen annen, du må like deg selv som den du er og ikke vil være..." De siste tjue årene har jeg heldigvis vært på et sted der jeg er langt roligere med meg selv og hvordan jeg ser ut. Jeg driter ikke i hvordan jeg ser ut, men jeg tenker at jeg er meg - det er mer enn innafor, det er godt nok.

Å leve med en oppfatning av seg selv der man har passert "ikke god nok" og er mer på vei over i en slags "du er dum" eller "du er dum OG udugelig" er skummelt.

Om andre er drittlei meg, om de velger å si det til meg eller la det være, og evt. hvilken dag i året man velger å fortelle meg det, er noe som absolutt kan påvirke selvbildet og selvtilliten min direkte - eller jeg kan drite i hva andre måtte synes om meg. Om jeg driter i hva andre synes eller ender med et selvbilde som slår sprekker og en selvtillit som krymper inn, avhenger som jeg var inne på av mating i forkant.

Når alt kommer til alt, er det lettere å stå han av gjennom tydelige og utydelige tilbakemeldinger på direkte ytre faktorer som hva man har på seg, hår, bil, prioriteringer osv, enn tilbakemeldinger som går på indre faktorer mer av sorten hvem er man, hva står man for osv - dette fordi det ytre handler om noe man i utgangspunktet lettere kan gjøre noe med enn det indre.

Om man er enig med meg eller ikke i valg av bil, skole, utdanning, favorittmat, type klær, turutstyr eller hva enn er derfor ikke viktig for selvbildet mitt for å si det sånn.

Dersom uenighet går over i kritikk eller anklage og noe eller noen berører de områder som er iboende for meg som person, da står selvbildet og selvtilliten i fare for å rokkes ved- selv om det skyter utenfra og inn.

Dersom tap av selvbilde eller selvtillit er indre motivert, altså at endringen skjer som følge av noe i meg selv heller enn ytre påvirkning, er situasjonen mer alvorlig vil jeg påstå - det skal mer til for å bygge opp / sette i stand selvbilde og selvtillit i disse situasjonene.

Heng på, og jeg fortsetter delingen i neste innlegg...

Hva forsterker, eller forringer selvbildet og selvtilliten din?

 Hva er det som gjør at vi vokser i oss selv, her tenker jeg på det som gjør deg til nettopp deg, og ikke at kroppen blir større og større?

Hva er det som gjør at du som leser denne bloggen kjenner at selvtilliten din forsterkes og gjerne vokser?

Hva skal til for at du skal opprettholde ditt selvbilde og din selvtillit, eller sagt på en annen måte-

Hva skal til for at ikke selvbildet og selvtilliten din skal forringes, få seg en knekk, har du tenkt på det noen gang?

Dersom selvbildet ditt, eller selvtilliten, eller begge deler skulle få seg en knekk- hva da?

Er det mulig å ha et dårlig selvbilde og dårlig selvtillit, uten at man blir psyk av det?

Hvordan har du det da, og hva skal til for at du skal få opp selvbildet igjen?

Trenger man forresten et spesielt stort selvbilde?

Hvor sterkt selvbilde trenger man og hvor stor selvtillit, hva er stort nok?

Kan man klare seg dersom selvbildet sprekker eller knuses, dersom man ikke ser noe positivt med seg selv lenger?

Kan man ha et selvbilde, og selvtillit, som svinger?

Kan man klare seg med flatt batteri på selvtillit-batteriet?

Klarer man å fungere i hverdagen sin med skadet, krympet eller brukket selvbilde... og /eller selvtillit?

Klarer man å holde masken utad, dersom både selvbilde og selvtillit er på bunn?

Til sist-

Hvorfor er det slik at man plutselig opplever tap av selvbilde og / eller selvtillit?

Det ble ganske mange spørsmål over, men de er både interessante og høyst aktuelle tenker jeg.

Sitter du nå og tenker at jeg vil skrive svar på spørsmålene over, at det vil skriftlig gjøres en slags "sånn fungerer selvbildet vårt, og selvtilliten vår..."

Søte du, da tar du feil!

Jeg kan rett og slett ikke gi deg svar på spørsmålene eller verken oppskrift på, guide til eller generalisere veien til godt selvbilde og god selvtillit.

Jeg har, som så mange ganger før, kun meg selv til eksempel - derfor, det jeg kan gjøre er å dele de tanker jeg måtte ha, samt være åpen og ærlig om eget selvbilde og egen selvtillit.

Jeg tenker vi mennesker lar en rekke faktorer, både indre og ytre, påvirke både selvbilde og selvtillit. Egentlig er det både rart, leit og idiotisk mener jeg - at hvordan dag vi har, om vi er frisk, syk eller psyk, om vi er høy eller lav, om vi er skeiv eller straight, om vi er singel eller i par osv. skal være medvirkende til hvor på linjen mellom godt og dårlig selvbilde vi plasserer oss selv.

Enda mer idiotisk mener jeg det er - at hvordan du ser på meg, hva jeg har på meg, om jeg har stått eller strøket en eksamen, om jeg har kort eller langt hår, om jeg er i jobb eller ikke, om jeg bor sør eller nord i landet, om jeg kjører Skoda, Ford eller Posche, om jeg har hund eller katt osv. skal være medvirkende til hvor på linjen mellom godt og dårlig selvbilde vi plasserer oss selv.

Du lurer kanskje på om jeg lar mitt eget selvbilde og min egen selvtillit påvirkes av disse (og andre) indre og ytre faktorer? På ingen måte du, det er ingen eller ingenting utenfra som slipper til for å påvirke mitt selvbilde - Bestemmelsen om at dette er teit og jeg tar styring selv er det som driver denne jenta!

Vel- Jeg skulle ønske jeg kunne si det var slik som beskrevet over, men dessverre er det slik at det siste jeg skrev kan du bare se bort i fra...

Jeg er intet mer enn et menneske, sånn er det, og nå skal du få ta del i hvordan akkurat jeg ser på mitt selvbilde og hvordan min selvtillit opererer. Om selvbildet slår sprekker eller holder seg, om selvtilliten holder seg, forsterkes eller krymper inn - avhenger av mating i forkant av en påvirkning. Dersom matingen har vært nok positiv, vil selvbildet stå han av gjennom påtrykket. Dersom matingen i motsatt fall har vært nok negativ, vil selvbildet slå sprekker... og selvtilliten vil krympe.

Det er dessverre slik at som alle andre påvirkes også jeg av ytre faktorer. Hva du og andre synes om meg ser ut til å h langt mer betydning for hvordan jeg har det med meg selv, enn jeg både liker og kan gjøre noe med.

Om du følger med videre, vil jeg i neste innlegg skrive litt mer om dette...

For ett år siden i dag, ble det for mye

For ett år siden i dag, nådde bror bunnen.

For ett år siden i dag, ble det for mye.

For ett år siden i dag, ble det å ikke få den hjelpen man ba om, katastrofalt.

For ett år siden i dag, på denne tiden, hadde bror trolig bestemt seg.

For ett år siden i dag, gikk bror sine siste skritt i leiligheten sin.

For ett år siden i dag, gikk bror alene til og fra uthuset og leiligheten sin.

For ett år siden i dag, rigget bror uthuset for å ende livet sitt der, sammen med alt turutstyr han elsket å bruke.

For ett år siden i dag, døde bror en ensom og vond død, alene i et skur.

Ett år har gått, så fort og samtidig så sakte.

Ett år med utallige bilturer, uten å ha de gode kjøresamtalene med bror.

Ett år har gått, med innfall av å skulle ringe før man kommer på at det ikke går.

Ett år har gått, med savn som smerter.

Ett år har gått, med runde på runde i tanker omkring hvorfor det måtte ende så galt.

Ett år har gått med brev, forespørsler, venting, tilbakemelding og etterlysning av informasjon fra kommunen og helsenord.

Ett år etter den tragiske dagen der bror var blitt så psyk på noen dager bare, at han endte opp med å ta sitt eget liv, har fylkesmannen opprettet sak.

Fortsatt sitter vi en gjeng med blanding av søsken, barn, øvrig familie og venner - og venter svar på hvorfor det måtte gå så ille galt, hva skjedde, hvor var alle ansvarlige?

Saken går sin gang, sakte- men det vil komme svar på hvor det har sviktet, og forhåpentligvis vil man kunne unngå at en annen familie opplever det samme som oss.

Den siste samtalen mellom meg og bror

Jeg har vært bort i mennesker som har mistet noen de er glad i, om det har vært familie eller venn. Egentlig er det ganske fasinerende hvor forskjellig vi mennesker håndterer tap av en som står oss nær - det direkte tapet når vi det blir gjort kjent for oss, men også de klisjeaktige merkedagene som kommer første året.

Én person vil leve mest mulig som alt skulle vært som vanlig, tviholder på normaliteten i hverdagen og insisterer på å gjøre akkurat det man har pleid å gjøre uten å la noe verken komme i veien eller påvirke en...

En annen person mer eller mindre står bom stille, forflytter seg mentalt null og niks. Hverdagen er en kamp og merkedager som dukker opp er på ingen måte noe mindre kamp.

For noen mennesker blir tapet og sorgen så vondt å bære at man blir fysisk syk av det, andre blir psykisk psyk. Noen blir også diagnostisert med lidelser som i bunn og grunn er sorg i forkledning.

Noen mennesker griper tak i dette nye og bruker det for alt det er hvert, i en ny hverdag bestående av la meg bli sett, se meg, vær hos meg, hør meg, følg meg, ha omsorg for meg. Andre mennesker dytter alt og alle fra seg, mens de inntar sin ensomhet, tomhet og kan hende også selvmedlidenhet.

Det finnes også noen mennesker som balanserer en miks av disse forskjellige klassikere; Man forsøker å leve et så normalt liv som mulig, samtidig som man stille bærer med seg en usynlig sorg. Man forflytter seg mentalt og lever videre, men jobber hardt opp mot merkedager og spesielle situasjoner. Man jobber seg gjennom sorgen sakte, en dag av gangen - samtidig som man tidvis lurer på om det noen gang vil gå over. Man har oppdager og neddager. Man er åpen og tilsynelatende der man pleier å være, samtidig som man inni mellom har nok med seg selv.

Det å miste en person man er glad i er smertefullt, hvor gammel den som dør er har ingenting å si - egentlig, selv om vi på en måte er mer forberedt når man har passert en viss alder.

Det å miste en person man er glad i er knusende brutalt, om det skjer brått og uventet, langsomt og i smerte allerede før vedkommende er død har ingenting å si - egentlig.

Det å miste en person man er glad i er hjerteskjærende og tar pusten fra en, om personen tar selvmord eller dør en ikke selvpåført død gjør en forskjell for de som sitter igjen.

Farsan døde da han var 67 år gammel, han døde av et stort hjerteinfarkt. Måten å dø på var brå, den var brutal og den var smertefull - samtidig både meldte døden seg og den var over før ambulansen rakk å komme til stedet.

Jeg fikk beskjed om at farsan var død på telefon mens jeg var på skolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, kvelende og knusende er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Mamma døde to år etter farsan, da hun var 55 år gammel. Mamma døde av kreft og døde dermed en langsom død som i og med diagnose og prognose ikke var uventet.

Jeg fikk beskjed om at mamma var syk rett før den siste teoretiske eksamen på sykepleierskolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, svimlende og kaotisk er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Jeg kunne fortsette å fortelle om personer som har stått meg nær og på forskjellig vis har dødd, av forskjellige årsaker, på forskjellige måter og i forskjellig alder. Dødsfallene jeg tenker på har hver sin historie og har på hver sin måte gått inn på meg, jeg skal ikke gå inn på alle disse, men jeg vil dra innom to dødsfall som har gjort noe med meg.

Da jeg gikk på bibelskole fikk jeg mange venner, der i blant ei jente som skulle bli noe spesielt for meg. At vi fikk et spesielt forhold på skolen var en ting, men vi fulgte hverandre også et helt år senere da hun var tilbake nordpå i en spesiell stilling ved internatet på skolen jeg gikk på. Vi hadde nær og tett kontakt og da skoleåret var slutt og vi skiltes igjen, holdt vi nær og tett kontakt i tiden som fulgte - inntil det plutselig ble stilt fra henne. I ettertid skulle det vise seg at hun var involvert i en stor og stygg trafikkulykke mellom bil og brøytebil som ble omtalt i riksmedia. Det gikk et par år etter denne ulykken før jeg fikk vite at det var hun, hennes mann og to av tre barn som omkom i denne ulykken. Denne realitetsorienteringen ble for min del hjerteskjærende, den var brutal og nedslående, kveldende og angstbringende. Jeg holdt masken gjennom kvelden, men var helt knust inni meg. Nå har det gått mer enn ti år siden denne kvelden. Hver jul tar jeg fram noen heklede juletrepynter som hun heklet i gave til meg et år - og hvert år skjer det, jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg tar fram denne spesielle pynten og tenker på at hun er borte.

Min eldste bror, som tok sitt eget liv ei uke før jul i fjor, er den andre personen jeg vil dra fram som har gjort noe med meg.

Med bakgrunn i at bror hadde en utfordring med alkohol og pille avhengighet, var jeg på en måte forberedt på en dag å kunne få en telefon om at kroppen hans ikke tåler mer, eller at han i verste fall skulle ha kommet ut for ei ulykke. At bror skulle ha tatt sitt eget liv var noe jeg ikke kunne se for meg i mine villeste fantasier, det var på ingen måte han. Når den ene av småbrødrene våre ringte meg ei uke før jul i fjor og fortalte at bror var død kjentes det ut som om hjertet stoppet opp et øyeblikk, som pusten stoppet og verden stoppet. Brutalt, knusende, kveldende, angstgivende, nedslående og hjerteløst er ord som beskriver noe av det jeg kjente.

Det er gått nesten et år siden bror tok livet sitt, jeg velger å si tok og ikke valgte å ta - fordi jeg fortsatt er av den oppfatning at han ikke valgte det, det var noe han ble drevet til.

I det nesten fulle åre som har gått siden den verste telefonen jeg noen gang har fått, har det som for alle andre tap ved død, vært en rekke med merkedager - den seneste i går. I går var det ett år siden den siste samtalen mellom meg og bror, på telefon. Bror ringte meg og samtalen var omtrent som følger;

Er det farlig, dersom man ikke får sove?

Da blir man tuillat...

Ååh... Jeg har ikke sovet på tre døgn...

Jeg tror du ville være i ferd med å bli rar allerede, dersom du ikke har duppet noe på tre døgn...

Åja, kanskje jeg har duppet litt innimellom - bare ikke fått det med meg..?

Jeg vet ikke. Du burde uansett kontakte lege for å få hjelp til å sove, så det ikke går galt...

Jeg har tatt kontakt med lege, de vil ikke hjelpe meg...

Prøv igjen, du er nødt til å få sove - de må hjelpe deg...

Denne samtalen ble altså vår siste. Kan du tenke deg hvor mange ganger jeg har gått gjennom denne for meg selv i ettertid - og hvor mange ganger bare i går? Kunne jeg sagt noe annet? Kunne jeg gjort noe? Skulle jeg forstått mer alvoret? Kunne jeg endret på noe?

Ikke klarte bror å sovne selv, ikke fikk han hjelp når han ba om det. Jeg gikk utallige runder med meg selv i går. Jeg lå våken på kvelden og tenkte på denne samtalen, tenkte på alternative samtaler vi kunne hatt - ville jeg hatt det bedre da..? Jeg tenkte på tidligere samtaler vi har hatt, langt hyggeligere. Jeg tenkte på hvordan barndommen min hadde vært uten bror. Jeg tenkte på året vi hadde sammen på internatskole som 11 og 13 åringer. Jeg tenkte på hvordan livet har fart hardt i vei med han. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være han. Jeg tenkte på den siste uken hans. Jeg tenkte på den angsten og desperasjonen han må ha båret på. Jeg tenkte på opplevelsen av ikke å få hjelp, mens desperasjonen vokste. Jeg tenkte på det øyeblikket han nådde bunnen. Jeg tenkte på tiden han gikk rundt og rigget til henging. Jeg tenkte på det siste øyeblikket hans. Hva var det siste han så? Angret han?

Jeg tenkte på at i alt dette, så ba han faktisk om hjelp flere ganger selv og via andre den siste uken... Dagen i går var ikke sjokkerende, ikke overraskende og brå. Dagen i går var smertefull, den var brutal og den var svingende.

Jeg har forstått at jeg er en av disse miksene mellom forskjellige klassikere, når det kommer til takling av tap - både direkte og merkeåret.

Skal man leve trenger man folk

 Hei dere.

Tidlig morgen i smurfeland.

Mens konemor, Jonathan og muligens hele Fuglevik og smedhusåsen sover, sitter jeg i sofa fremfor ovnen og kjenner varmen bre seg fra føttene og opp i kroppen.

Jeg leser aviser og tenker. Jeg tenker på Korona, anbefalinger, restriksjoner og muligheter.

Pr nå er det ikke stengt, men det anbefales begrensninger i mye- blant annet i møter med mennesker. Ettersom denne pandemien trekker ut, og ser ut til å skulle vare leeenge, må man og ta høyde for at man skal ikke bare eksistere- men også leve gjennom den.

Skal man leve trenger man folk.

Man trenger familien sin, men all erfaring og kjennskap man har til mennesket som vesen tilsier at man også trenger noen til, her er gode venner kjekke å ha, da disse ofte er personer man er trygge på, har tillit til, personer som er ærlige og ikke minst kjekke å henge med.

Når jeg drar fram trygghet, tillit, ærlighet og kjekke å henge med- er det enkelt og greit fordi dette er viktig å ha på plass i denne helt vanvittige og surrealistiske tiden man lever i.

Ektefeller, søsken, familier kan gå hverandre på nervene, dersom man blir gående rundt og på hverandre dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned- med minimal kontakt utenfor hjemmets fire vegger.

Dette er ikke tull, dette er noe man har sett og erfart, dette er noe som har vært med og brutt opp hjem og familier.

Hva gjør man så, hvordan skal man verne om familien sin best mulig i denne vanvittige pandemi-tiden?

Når man tråkker rundt og nesten på hverandre døgnet rundt til tider, trenger man noen man er trygg på- noen utenfor ens lille (eller store) kjernefamilien, uansett hvor god og stabil denne er.

Jeg tror det å ha noen utenfor kjernefamilien i denne tiden, er like viktig som alenetid er i normale tider.

Alenetid er noe jeg personlig har erfart at noen bevisst og uoppfordret erkjenner at de trenger, mens andre må erfare at er bra for en og dermed noe motvillig må erkjenne at er noe man trenger (som meg selv).

Man trenger noen man er trygg på og har tillit til at både kan si sin sanne mening til en, uansett om det er godt for en å høre eller ikke- også når det handler om at jeg nå ter meg som en drittsekk i stedet for en god mor, ektefelle eller venn. 

Man trenger noen som kan stille de riktige spørsmålene, både gode, såre og kritiske- uten å være redd for at der røk det vennskapet.

Noen ganger er det faktisk slik at vi mennesker tåler å høre ting mer direkte fra en venn eller kollega, enn fra mann eller kjerring.

Nå er vi i en tid der det stenges ned lokalt rundt om i landet vårt.

Mitt råd til hver enkelt er å finne fram venner man står nært, både for egen del og barnas. Lag en avtale der man begrenser nærkontakter til andre, for med det både å ivareta egen familie og vennene sine. 

Dersom vi gjør dette begrenses antall nærkontakter, som begrenser smitterisiko, som begrenser smitte, som begrenser syke, som begrenser belastning på kritisk personell, som begrenser døde osv.

Lykke til med innsatsen!

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Vi mennesker har noen behov som om vi liker det eller ikke bare må dekkes. Behovene er delt inn i fysiske behov, psykiske behov og åndelige eller eksistensielle behov -

Nå tenker du kan hende, hjelpes meg - finnes det ikke bedre ting å skrive om?

Vet du - dette er spennende, om du henger med litt til vil du se hva jeg tenker på...

Mat / næring og drikke, tak over hodet / ly for vær og vind, varme som i både tøy og oppvarming og fysisk nærhet til andre levende vesener er eksempler på noen av de mest grunnleggende, fysiske behovene vi har som mennesker.

Sosial kontakt, kommunikasjon, det å oppleve at man er sett og det å oppleve egenmestring er eksempler på de mest grunnleggende psykiske behovene vi har som mennesker.

Tro og livssyn - I stor grad handler det om søken etter svar på en rekke spørsmål man måtte ha - hvem jeg er og hvorfor jeg er her, en Gud eller absolutt ingen Gud, hva er meningen med livet i det hele tatt, indre ro, hva er livet, når er livet og masse til - dette er eksempler på Åndelige og eksistensielle spørsmål / behov å ta rede på / stilling til.

Selv om vi mennesker har behov delt inn i tre kategorier, så er det selvfølgelig ikke noe stålvegg mellom disse. Vi er mennesker, vi består av kjøtt, psyke og Ånd om man vil - alt i en fantastisk treenighet.

Det må tre sider til for å danne en trekant, tre farger vil blande seg dersom man drypper disse i et glass med vann -  Om behovene våre er fysisk, psykisk eller Åndelige - på samme måte som linjene i en trekant er de avhengige av hverandre for å danne en helhet, på samme måte som farger i et vannglass flyter de over i hverandre.

Eksempler på at linjene møtes, at fargene flyter over i hverandre..?

Du som er gift, samboer, kjærest -

Når du er aller mest intim med din kjære, er det da enten fysisk eller psykisk?

Når du er aller mest intim med din kjære, er det da helt å utelukke at det også handler om det eksistensielle?

Du som ikke er gift, samboer, kjærest - eller har vært det (du som er det også for så vidt) -

Når du deler et måltid med en person, er det da rent fysisk eller psykisk?

Når du deler et måltid med en person, er det da helt å utelukke at det også handler om det eksistensielle?

Er det ikke både spennende, nedslående og opplagt - at det ikke er utelukkende det ene eller andre?

Men, de har en tilhørighet i helheten sin - som en trekant med ulike sider har de sin plass i helheten!

Intimitet handler i aller største grad om å være fysisk nær hverandre, som et måltid handler om å mette magen.

Intimitet handler også i stor grad om å nå hverandre, å komme nær hverandre på et dypere plan enn det fysiske - som et måltid i stor grad også handler om å møte hverandre på et mer mellommenneskelig plan.

Intimitet handler også om selvbilde, om opplevelsen av å være verdifull, om tilhørighet - som et måltid også handler om tilhørighet og selvbilde, man deler ikke et godt og viktig måltid med sin fiende vet du.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, det skal jeg fortelle deg akkurat nå - og jeg håper at du, dersom du er høvelig enig i mine refleksjoner, deler innlegget så langt at det også når nesen på de som i disse tider jobber ræva av seg for å få registrert Veganerne inn under trossamfunn.

Dersom vi tillater vegansamfunnet å registrere seg som trossamfunn, så legger vi til grunn at man kan bruke et grunnleggende behov, som mat er, hos alle mennesker for å få gjennom særegne og det jeg vil påstå er unaturlige eller i alle fall meget sære og fanatiske retninger innenfor vår behovsrekke.

Følger du meg, eller har du ramlet av?

Det er en greie at ymse trossamfunn har egne tanker og meninger begrunnet i troen sin, når det kommer til mat.

Islam med både halal og minus svin (og litt til), eller Jehovas vitne som ikke på noen måte må ha blod eller innmat - to gode og kjente eksempler på hvordan gruppers tro bestemmer innenfor matveien.

En viktig ting å merke seg her er at begrensninger i matveien er en del av troen, ikke det som legger til grunn trossamfunnet.

For å si det, før man plasserer meg (helt) i feil bås -

Jeg er for at folk skal få tro hva de vil og på hvem de vil, eller ikke vil.

Jeg er for at folk skal få spise hva de vil, eller ikke vil - innenfor sin tro / religion.

Det jeg der i mot IKKE er for, er at man skal spise eller ikke spise, for så å gjøre dette om til sin religion - da har man i min verden dratt det hele ikke bare for langt, men fullstendig ut av proporsjoner.

Hvor lenge har mennesket gått omkring på jorda, og hvordan kom mennesket til jorda?

Jeg skal ikke gå inn på det, da det hører til en hver å ta stilling til.

Men -

Så lenge mennesket har vært på jorda har det spist, mat!

Maten har bestått i Kjøtt, fisk, fugl, planter, frukt, bær og etter hvert også korn.

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Hallo -

Våkne opp!!!!

Hvilken retning man har i matveien, tilhører primært ikke boksen med Åndelige og eksistensielle behov, den tilhører boksen med fysiske behov - på samme måte som hvilken retning man har i den seksuelle veien.

Hva man konnekter best med  av kålhoder, biff eller begge deler er dels både psykisk og åndelig / eksistensielt - uansett er det en undergreie til det fysiske behovet - på samme måte som den indre opplevelsen og konnekten med enten en av motsatt kjønn, samme kjønn eller begge deler er dels både psykisk og åndelig / eksistensielt - underliggende det fysiske behovet.

Videre -

Dersom man åpner opp for å gjøre spesiell kost om til trossamfunn for Veganerne, da må vi regne med at det også vil være flere retninger som dukker opp i samme ærend - og vi må være klar over at det ikke skal diskrimineres.

Kjøtteternes samfunn, Fikskespiserne, Vi uten innmat, Den koker vi, Den kan også kokes, Matgrupper hver for seg osv. osv -

Det blir ikke bare kålhodene forstås, det kan bli ganske mange som skal ha statsstøtte etter hvert - er vi klar for det?