Søk i denne bloggen

søndag 13. desember 2020

Den siste samtalen mellom meg og bror

Jeg har vært bort i mennesker som har mistet noen de er glad i, om det har vært familie eller venn. Egentlig er det ganske fasinerende hvor forskjellig vi mennesker håndterer tap av en som står oss nær - det direkte tapet når vi det blir gjort kjent for oss, men også de klisjeaktige merkedagene som kommer første året.

Én person vil leve mest mulig som alt skulle vært som vanlig, tviholder på normaliteten i hverdagen og insisterer på å gjøre akkurat det man har pleid å gjøre uten å la noe verken komme i veien eller påvirke en...

En annen person mer eller mindre står bom stille, forflytter seg mentalt null og niks. Hverdagen er en kamp og merkedager som dukker opp er på ingen måte noe mindre kamp.

For noen mennesker blir tapet og sorgen så vondt å bære at man blir fysisk syk av det, andre blir psykisk psyk. Noen blir også diagnostisert med lidelser som i bunn og grunn er sorg i forkledning.

Noen mennesker griper tak i dette nye og bruker det for alt det er hvert, i en ny hverdag bestående av la meg bli sett, se meg, vær hos meg, hør meg, følg meg, ha omsorg for meg. Andre mennesker dytter alt og alle fra seg, mens de inntar sin ensomhet, tomhet og kan hende også selvmedlidenhet.

Det finnes også noen mennesker som balanserer en miks av disse forskjellige klassikere; Man forsøker å leve et så normalt liv som mulig, samtidig som man stille bærer med seg en usynlig sorg. Man forflytter seg mentalt og lever videre, men jobber hardt opp mot merkedager og spesielle situasjoner. Man jobber seg gjennom sorgen sakte, en dag av gangen - samtidig som man tidvis lurer på om det noen gang vil gå over. Man har oppdager og neddager. Man er åpen og tilsynelatende der man pleier å være, samtidig som man inni mellom har nok med seg selv.


Det å miste en person man er glad i er smertefullt, hvor gammel den som dør er har ingenting å si - egentlig, selv om vi på en måte er mer forberedt når man har passert en viss alder.

Det å miste en person man er glad i er knusende brutalt, om det skjer brått og uventet, langsomt og i smerte allerede før vedkommende er død har ingenting å si - egentlig.

Det å miste en person man er glad i er hjerteskjærende og tar pusten fra en, om personen tar selvmord eller dør en ikke selvpåført død gjør en forskjell for de som sitter igjen.


Farsan døde da han var 67 år gammel, han døde av et stort hjerteinfarkt. Måten å dø på var brå, den var brutal og den var smertefull - samtidig både meldte døden seg og den var over før ambulansen rakk å komme til stedet.

Jeg fikk beskjed om at farsan var død på telefon mens jeg var på skolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, kvelende og knusende er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Mamma døde to år etter farsan, da hun var 55 år gammel. Mamma døde av kreft og døde dermed en langsom død som i og med diagnose og prognose ikke var uventet.

Jeg fikk beskjed om at mamma var syk rett før den siste teoretiske eksamen på sykepleierskolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, svimlende og kaotisk er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Jeg kunne fortsette å fortelle om personer som har stått meg nær og på forskjellig vis har dødd, av forskjellige årsaker, på forskjellige måter og i forskjellig alder. Dødsfallene jeg tenker på har hver sin historie og har på hver sin måte gått inn på meg, jeg skal ikke gå inn på alle disse, men jeg vil dra innom to dødsfall som har gjort noe med meg.

Da jeg gikk på bibelskole fikk jeg mange venner, der i blant ei jente som skulle bli noe spesielt for meg. At vi fikk et spesielt forhold på skolen var en ting, men vi fulgte hverandre også et helt år senere da hun var tilbake nordpå i en spesiell stilling ved internatet på skolen jeg gikk på. Vi hadde nær og tett kontakt og da skoleåret var slutt og vi skiltes igjen, holdt vi nær og tett kontakt i tiden som fulgte - inntil det plutselig ble stilt fra henne. I ettertid skulle det vise seg at hun var involvert i en stor og stygg trafikkulykke mellom bil og brøytebil som ble omtalt i riksmedia. Det gikk et par år etter denne ulykken før jeg fikk vite at det var hun, hennes mann og to av tre barn som omkom i denne ulykken. Denne realitetsorienteringen ble for min del hjerteskjærende, den var brutal og nedslående, kveldende og angstbringende. Jeg holdt masken gjennom kvelden, men var helt knust inni meg. Nå har det gått mer enn ti år siden denne kvelden. Hver jul tar jeg fram noen heklede juletrepynter som hun heklet i gave til meg et år - og hvert år skjer det, jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg tar fram denne spesielle pynten og tenker på at hun er borte.


Min eldste bror, som tok sitt eget liv ei uke før jul i fjor, er den andre personen jeg vil dra fram som har gjort noe med meg.

Med bakgrunn i at bror hadde en utfordring med alkohol og pille avhengighet, var jeg på en måte forberedt på en dag å kunne få en telefon om at kroppen hans ikke tåler mer, eller at han i verste fall skulle ha kommet ut for ei ulykke. At bror skulle ha tatt sitt eget liv var noe jeg ikke kunne se for meg i mine villeste fantasier, det var på ingen måte han. Når den ene av småbrødrene våre ringte meg ei uke før jul i fjor og fortalte at bror var død kjentes det ut som om hjertet stoppet opp et øyeblikk, som pusten stoppet og verden stoppet. Brutalt, knusende, kveldende, angstgivende, nedslående og hjerteløst er ord som beskriver noe av det jeg kjente.

Det er gått nesten et år siden bror tok livet sitt, jeg velger å si tok og ikke valgte å ta - fordi jeg fortsatt er av den oppfatning at han ikke valgte det, det var noe han ble drevet til.

I det nesten fulle åre som har gått siden den verste telefonen jeg noen gang har fått, har det som for alle andre tap ved død, vært en rekke med merkedager - den seneste i går. I går var det ett år siden den siste samtalen mellom meg og bror, på telefon. Bror ringte meg og samtalen var omtrent som følger;

Er det farlig, dersom man ikke får sove?

Da blir man tuillat...

Ååh... Jeg har ikke sovet på tre døgn...

Jeg tror du ville være i ferd med å bli rar allerede, dersom du ikke har duppet noe på tre døgn...

Åja, kanskje jeg har duppet litt innimellom - bare ikke fått det med meg..?

Jeg vet ikke. Du burde uansett kontakte lege for å få hjelp til å sove, så det ikke går galt...

Jeg har tatt kontakt med lege, de vil ikke hjelpe meg...

Prøv igjen, du er nødt til å få sove - de må hjelpe deg...


Denne samtalen ble altså vår siste. Kan du tenke deg hvor mange ganger jeg har gått gjennom denne for meg selv i ettertid - og hvor mange ganger bare i går? Kunne jeg sagt noe annet? Kunne jeg gjort noe? Skulle jeg forstått mer alvoret? Kunne jeg endret på noe?

Ikke klarte bror å sovne selv, ikke fikk han hjelp når han ba om det. Jeg gikk utallige runder med meg selv i går. Jeg lå våken på kvelden og tenkte på denne samtalen, tenkte på alternative samtaler vi kunne hatt - ville jeg hatt det bedre da..? Jeg tenkte på tidligere samtaler vi har hatt, langt hyggeligere. Jeg tenkte på hvordan barndommen min hadde vært uten bror. Jeg tenkte på året vi hadde sammen på internatskole som 11 og 13 åringer. Jeg tenkte på hvordan livet har fart hardt i vei med han. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være han. Jeg tenkte på den siste uken hans. Jeg tenkte på den angsten og desperasjonen han må ha båret på. Jeg tenkte på opplevelsen av ikke å få hjelp, mens desperasjonen vokste. Jeg tenkte på det øyeblikket han nådde bunnen. Jeg tenkte på tiden han gikk rundt og rigget til henging. Jeg tenkte på det siste øyeblikket hans. Hva var det siste han så? Angret han?

Jeg tenkte på at i alt dette, så ba han faktisk om hjelp flere ganger selv og via andre den siste uken... Dagen i går var ikke sjokkerende, ikke overraskende og brå. Dagen i går var smertefull, den var brutal og den var svingende.

Jeg har forstått at jeg er en av disse miksene mellom forskjellige klassikere, når det kommer til takling av tap - både direkte og merkeåret.













1 kommentar:

  1. Jorunn Gjermundsen14. desember 2020 kl. 01:05

    Du skriver knakende godt om det marerittet dere opplevde. Jeg blir tom for ord, det som skjedde med din bror er så grusomt at det nesten ikke er til å fatte. Varm klem til deg, Roshild!

    SvarSlett

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemme t, fatcampen , treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊 Jeg har gjort meg en kort o...