Søk i denne bloggen

onsdag 30. desember 2020

man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig

 Jeg er sykepleier og har jobbet som sykepleier i snart tjue år - I somatikken, i rus og psykiatri, som hovedtillitsvalgt på full tid og som leder. Jeg har jobbet i spesialisthelsetjenesten og kommunalt.

Jeg er gift med verdens fineste jente og sammen har vi de to fineste barna man kan tenke seg, og den fineste hunden selvfølgelig. Vi er en familie som har vært mye på tur, og for så vidt også forsøker å komme oss ut på tur så mye vi kan. Utover turene våre er vi en helt vanlig familie i et alminnelig hus med helt alminnelige huslige sysler som inngår i et familieliv.

Jeg er politisk aktiv og har tillitsverv i partiets lokallag, jeg har tillitsverv for senterkvinnene i fylketslaget, jeg har tillitsverv i politisk utvalg i kommunen vår og jeg sitter i foreldreutvalget på skolen til barna våre - noe jeg har gjort i snart seks år.

Nå er det imidlertid slik at jeg for tiden ute av ordinært arbeid, noe jeg har vært de siste par årene. Det kom seg til et punkt der kroppen min sa stopp, noe den gjorde ved å bre om seg med fysiske symptomer av en heller mindre hyggelig karakter. Vondter, slapphet, kvalme, svimmelhet, glemskhet, halsbrann, nærsyncoper på jobb, søvnighet, tap av matlyst og mer til.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, poenget mitt er å si noe om at når man har gått hjemme i to år som jeg har gjort nå - to år uten å kunne gå på jobben sin, så gjør det noe med en. Når man har gått hjemme i to år der man i deler av tiden ikke har mestret å bidra inn i familien sin på en måte man selv ønsker, eller som er forventet av en voksne personer i en familie, så gjør det noe med en.

Det siste året hjemme har jeg kjent litt på noe jeg tenker innsatte i et fengsel trolig må kjenne i alle fall litt på, det å være frarøvet noe - og samtidig underlagt / pålagt noe annet. Jeg har vært underlagt NAV-systemet det siste året, så kalt arbeidsavklaring. Jeg skal si deg det at å være pålagt at man skal prøve seg ut på forskjellige arenaer, når man blir fortalt det, fordi det skal hakes ut og godgjøre ikke først og fremst meg - men NAV, det er slitsomt. At man i tillegg har vært pålagt dette i et år med unntakstilstander skal jeg bare hilse og si er enda mer utfordrende.

Man kommer til et punkt der man for det første tar til seg alle direkte, indirekte og kodet informasjon / tiltale utenfra som sier noe om at man ikke er god nok, at man ikke strekker til. Om det er slik at personer eller samfunn rundt en mener å sende ut melding om at man ikke er god nok, eller om det er ens egen oppfatning av ting kan egentlig stå usagt - poenget er likevel klart, man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig.

Videre når man et punkt der det ikke lenger bare er de ytre faktorene som spiller inn, man begynner også å se feil og mangler ved seg selv - i seg selv.

Jeg skal videre være ærlig på hvordan selvbildet for egen del har svinget og snodd seg gjennom de siste tå årene, hvordan det nådde et bunnivå jeg ikke var forberedt på at skulle skje - og hva jeg selv har gjort med det.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...