... så går man ut fra at det er snakk om en ufarlig tilstand...

Lillemor har gjort det hun skulle i forbindelse med hjerteutredningen, hun har gått med en boks som registrerer hjerterytmen hennes i et døgn.

Brev i posten etter noen dager - ingen signifikante uregelmessigheter.
Nei vel, så hva da med den humpetittenteien av en rytme som humper og går inni lillejenta mi?

Jeg kan ikke noe for det, jeg synes det er for tyng, det er for dårlig at man ikke kan si noe mer spesifikt enn det - det holder ikke.

Boksen viser ikke noe spesielt, og ut fra hva man kan høre og i alle fall se på EKG og ultralyd, går an ut fra at det er snakk om en ufarlig sinusrytmeforstyrrelse.

Eeeehh, ja vel -
Nok en gang, det holder ikke for meg!
Jeg vil høre noe i retning av "dette er noe som kalles..." "Tilstanden er vanlig hos et visst antall av et visst antall barn / personer". "Man behandler / eller behandler vanligvis ikke".

Er jeg helt urimelig som ønsker å vite sikkert hva som gjør at hjertet til lillejenta mi oppfører seg helt merkelig?

For sikkerhets skyld, har jeg for bare tre - fire uker siden oppdaget at lillemann vår som er et år eldre har samme rare rytmen...
Tilfeldigvis en kveld, fant jeg ut at jeg skal legge øret inntil hjertet hans bare for å høre det slå riktig... så fikk jeg meg kveldens overraskelse.

Et nytt spørsmål dukket opp blant alle mine hva, hvorfor - det nye spørsmålet lyder "er dette noe som kan være arvelig, ut fra at begge barna har det?"

Jeg er ikke mindre urolig etter som tiden har gått, heller er jeg vel mer urolig over å ikke ha fått noen klare svar. Hva gjør man så, når man er engstelig over noe og vet det ikke forsvinner av seg selv?
Jo, man forsøker det man kan å la være å tenke på det - samtidig som man ikke kan la være å ha det liggende i bakhodet hele tiden heller.
- Jeg er redd for at ting rundt barna kan påvirke rytmen deres.
- Jeg er redd for at noe galt skal oppstå, og da spesielt de gangene vi befinner oss ute av byen og nærhet til sykehuset.
- Jeg tenker tidvis på om følelsesmessige påkjenninger som sinne, gode latterkuler og annet kan trigge urytmen.

Galskap kanskje, men hva kan man forvente - når man ikke vet noe som helst om tilstanden...?

Er det for mye forlangt at spesialisthelsetjenesten finner ut hva som gir ungene våre denne urytmen??

Himmelrike på jord -

To aleina hjemme i helga-

Lillemor legges i storsenga sammen med eadni i natt, stolt og god. Når vi har sunget aftenbønn spør ho om ho får lov å proppe i storsenga, søte ho. Selvfølgelig får ho proppe, ho ligg på mamma sin plass i mamma si dyne - og får proppe så mye ho vil der mamma pleie proppe sier æ.Kosestund...Lillesmurfen ligg på rygg med pandaen sin på magen, under dyna så den ikke frys - og ho hold lille handa si godt rundt tommeln til eadni. Æ treng ikke lure på om ho sover, for æ kjenne når grepet rundt tommeln blir stadig svakere til det slipp...Detta venna, detta e så nært man kjæm himmelrike på jord :O)

Undersøkelse hos fysioterapeut / manuell terapeut viser at jeg trolig har brutt noe bånd framme på foten, samt strukket / skadet sener fram mot ei tå og oppover leggen. Dette forklarer godt hvorfor det er vondt å gå trapper, nedover mm.

Sykemeldt fullt ut måneden, så ser vi hva som skjer videre. Kjennes både greit og ugreit ut.
Det er ålreit å ta seg inn hjemme, få litt mer hvile på beinet og i kroppen... Kanskje jeg kan kjenne at det smyger seg på med mer energi i kroppen igjen, kanskje jeg kjenner lysten til å returnere til jobb komme smygende og - om jeg kjenner riktig godt etter vel og merke...

Jeg håper jeg får gjort litt hjemme om dagene i allfall, skulle ha ryddet i noe skap og hyller... TENK om det var noe man faktisk fikk gjort!!!
Det jeg gjør nå om dagene, er å fyre... Jeg fyrer, fyrer og fyrer - vi har snart ikke ved igjen på verandaen, fordi jeg går hjemme og fyrer. Det positive er at det er godt og varmt i huset, det negative er at man blir tom for ved og må ut å kjøpe.

Jaja, jeg får gjort litt til da -
Jeg lager middag til ungene og konemor kommer hjem etter endt arbeidsdag - det er jo noe :O)

Vet du -
Når jeg kjenner på det, så kjennes det faktisk ut som om jeg går og driver dank - jeg og kaptein sabeltanns menn.., men så stopper heldigvis likheten :O)

tanker

Lillemor har vært til utredning for hjertearytmi på sykhuset før jul, og skal tilbake igjen i slutten av denne måneden for holterregistrering.

Det ble gjort EKG og Ecco av hjertet hennes før jul, og man kunne veldig tydelig se ugjevnhet på EKG og et hjerte som lever sitt eget liv på ultralyden.

Jeg sto og kikka på det lille hjertet til jenta mi, som dunket i vei i alle retninger, og kjente en klump vokse i magen min. Vi visste før undersøkelsene allerede at det slo ugjevnt, men det var både vondt og vanvittig skremmende å se hjertet på skjermen som det faktisk slår - heldigis så hjertemuskelen frisk og fin ut.

Jeg ble, som sagt, redd. Det er ingen hemmelighet at arytmier er ekle, uansett hva de skyldes eller ikke - jeg liker ikke hjertearytmier! Det å vite, og se, at lillejenta vår sitt hjerte slår som det gjør… det gir meg vondt i magen og gjør meg kjemperedd. Jeg er det, jeg er kjemperedd. Redd for ikke å vite hva dette kommer av, redd for om det kan stoppe, redd for at hun skal besvime… redd for å miste henne - livredd.

Jeg tenker på henne, tenker på hjertet hennes, tenker på hva som kan være årsak til arytmien. Jeg kjenner på redsel for å miste henne hver dag, kjenner angsten krype opp i ryggen og magen på meg. Jeg forsøker å ta meg sammen, å ikke tenke så mye på dette med hjertet hennes - til ingen nytte. Jeg koser med lillemor mi, syns så synd på henne og kan ikke hindre meg selv i å lure på hvorfor akkurat hun av mange barn skulle ha denne arytmien. Samtidig kjenner jeg på behoved for å ta henne til meg, ta henne opp i fanget, kose med henne - noe ekstra enn tidligere, kanskje en slags ekstra beskyttende greie har slått inn.

Samtidig skal jeg klare å fokusere på jobb, eller på å komme tilbake til jobb i det minste - det går svært dårlig. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om å tenke at jeg skulle gått på jobben igjen, og langt mindre hva jeg skulle gjøre der…

Det er i allfall ingen behagelig situasjon man sitter i, det skal være sikkert.

Så gjør vi så når hjemme vi går...

Fallet på isen for tolv dager siden har endt i sykemelding. Jeg trodde ting ville bli bedre når jeg kunne trå på beinet igjen,og det ble det for så vidt.., det bare ble mer vondt og.

Hvile sa legen, det store kluet er nok hvile til bei et etter en sånn skade. Jeg klarer bare ikke sitte så mye i ro. Jeg mener, når jeg alt er hjemme er det en del det hadde vært ålreit å fått gjort.
Har blitt fli kere da, til å ta pauser for å sitte rett ut med beinet- som nå...

Jeg har vært noen få turer ut med bilen disse dagene. Butikk og handling går bra, kan jo henge delvis o er handlevognen og suse i vei. Bilkjøringen der i mot, duuuu- det er vondt... Ikke selve kjøringen, neida- men clutchingen.., den kjennes langt opp i beinet - rart egentlig!

Og, en ting til- når man alt er hjemme denne tiden-
Det er ganske deilig da - høre julemusikk, dille med ting i eget tempo, litt husarbeid og noe juletanker :o)

God advent!

Svupp-svupp-svupp

Etter flere innedager siste uken,bestemte vi oss i dag tidlig for å la adventspynten vente litt,og gå ut å leke litt.

Først var det tid for å fange ungene for å kle på, så selve påkledni gen og til sist holde de i ro til eadni var klar.

Yes, endelig ferdig-

"kan vi gå ut nå eadni?"
"jepp,nå er vi klar"

Så labber vi ut;
Lillemann først - svupp, på glattisen...
Så lillemor - svupp, på glattisen...
Så eadni - svupp...smell.., på glattisen...

Så kom mamma - ut husdøra, hva er det som skjer??

Lillemann gråt - vondt i rompa.
Lillemor gråt - vondt i hodet.
Eadni gråt - vondt i ankel.

Rene katastrofeområdet på utsiden, men konemor er flink til å holde hodet kaldt.
Først lillemor som sitter nærmest over på tørt underlag, så lillemann opp etter glattisen og på tørr grunn.
Til sist min tur - jeg ålte meg opp bakken det lille jeg makta, før konemor tok tak i meg og fikk støtta meg opp og inn i en stol.

Legevakt og rtg viser ingen brudd heldigvis, men kraftig forstuing...

Så,
Jeg sitter her i samme stolen - fortsatt vondt, litt mer bevegelse og inni mellom hinkende rundt på krykker...

Jeg har en deilig familie -
De ordner og styrer :-)

sure oppvask kluter...

Jeg vil vel ikke stikke meg fram som det beste husmoremnet kanskje -

Etter å ha vokst opp med gardiner og bytting av disse hver eneste sykedag jeg har hadde fra barneskolen, trodde jeg aldri jeg skulle bytte gardiner i eget hjem noen gang - nei, de skal få henge til de ramler ned av seg selv tenkte jeg. Likevel, jeg liker faktisk tanken på å bytte litt på hva jeg har oppe - selv om det ikke blir bytter stort annet enn til advent, jul, påske, sommer og vinter... ganske mange ganger likevel ser jeg...

Jeg ordner litt med duker fra tid til annen, syns om forandring og på kjøkkenbenken og i stuen - det er koselig.
Og, jeg er høvelig ok på å lage mat - ikke spesielt god, heller ikke spesielt dårlig - akkurat passe.

Det jeg ikke har sansen for, og ikke kan begripe hvorfor skal være ikke bare et moment, men et irritasjonsmoment i heimen - er sure oppvask kluter...

Man henter ut en ny oppvask klut, tar den i bruk, skyller den etter hvert bruk, vrir den og henger den pent over krana eller vasken til neste gang...
Så,
Hva er det med oppvask kluter, hvorfor blir disse sure og ekle på kort tid?

Jeg kjenner at jeg mister stadig mer sansen for oppvask kluter, når de skal oppføre seg på en slik måte -
Jeg vil tro de aller fleste vet hvordan slike kluter ønsker å bli behandlet for ikke å bli sure, og går derfor ut fra at feilen ligger hos klutene og ikke noen i familien.

Det jeg nå må gjøre, er å forsøke å finne en måte å komme de sure kluten til livs på. Jeg må finne en måte å kneble de på før de rekker å tenke starten på suuuuur, komme de i forkjøpet rett og slett - men hvordan skal jeg klare det..???

Noen gode forslag??