Det blogges en del om angst har jeg lagt merke til, og det dukker av og til opp en og annen artikkel i ei og annen avis eller et blad om personer som har angst.
For noen år tilbake, for 15 - 16 år siden for å være mer nøyaktig, var det en artikkel i et ungdomsblad om ei ung voksen på 23 år med angst. Overskriften på artikkelen var direkte sitat fra personen i artikkelen "har kjent kvælertakene".
Personen fortalte om hvordan angsten styrte livet hennes, hvordan angsten påvirket ned i hver minste ting i hverdagen;
Offentlig transport var et mareritt, ingen kontroll eller styring - overlatt i hendene til en fremmed. Kafé var en utfordring, der det gjalt å finne et bord som ga ryggen fri og oversikt i rommet. Store forsamlinger var et mareritt, med mange fremmede og mangelfull oversikt og kontroll. Sosiale settinger i det hele tatt var et mareritt, med analysering av mennesker rundt og en kontinuerlig bruk av energi for å opprettholde kontroll i situasjonen. I det store og hele var tilværelsen til jenta i bladet en stor utfordring, der det var helt klart at det var angsten som styrte personen og ikke omvendt.
Jenta fortalte om sin bakgrunn og de bakenforliggende årsakene til den enorme angsten som preget livet hennes - og man kunne ut fra angstens omfang undre seg, hvordan skal det i det hele tatt gå med dette mennesket? hva skal bli hennes tilværelse i årene framover? hva har hun å se fram i mot?
Det unge mennesket i bladet for mer enn 15 år siden har gjort en fabelaktig jobb - hun har vist at det går an å jobbe ikke bare mot, men også med angsten og på den måten klare å ta styringen tilbake i eget liv.
Når man er så angrepet av angst som jeg var for 15 år siden, tror man på et tidspunkt at man ikke kan bli kvitt angsten.
Jeg var heldig å prate en del med en fantastisk ung og flott lærer jeg hadde da jeg var 18 - 19 år gammel, denne unge mannen hadde angst selv og visste hva han snakket om. Han sa til meg ved et tidspunkt "du vil sannsynligvis aldri bli kvitt angsten med din historie og med tanke på hvor sterk angsten er, men du kan lære deg å leve med den".
Disse ordene tok jeg til meg, og jeg bestemte meg ved et tidspunkt for at jeg skal forbi, jeg skal ha et normalt liv, jeg skal stå på egne ben, jeg skal ha meg en utdanning og en jobb, jeg skal kunne rå over egen økonomi gjennom jobb heller enn å være avhengig av trygd…
Jobben har vært et helvete underveis.
Det har vært psykisk smerte, fysisk smerte, gråt, sinne og en opplevelse av fullstendig håpløshet. Det har og vært støtte, samarbeid, glede, tro og masse håp.
Etter hvert som tiden har gått, har jeg kommet så langt at jeg faktisk kan se på angsten som en venn og et barometer. Jeg har blitt en god menneskekjenner vil jeg påstå, og ikke minst har jeg fått den mest dyrebare erfaringsbaserte lærdom av alle - i dag er dette så verdifullt at jeg vil påstå at dette er noe jeg ikke vil være foruten.
Det er i dag veldig sjelden jeg kan si at jeg blir grepet av angst, men fra tid til annen skjer det - og når det skjer er det fortsatt lammende og vondt.
Angstmage, pust dypt, skaff deg en helhetlig oversikt over hva som skjer og ikke minst du dør ikke av det er kjente opplevelser og tanketips.
Å leve med angst krever sin dame, eller sin mann.
Å eksistere er en ting, men å leve med angst er en kunst. Man lærer seg etter hvert å kjenne igjen symptomer og signaler, filtrere og sortere, se sammenhenger og realitetsorientere, forstå og ikke helt klare å forstå. Angsten er usynlig for omverden, den kan rase fritt på innsiden av meg mens du som sitter på siden ikke en gang har en minste anelse av at noe er galt.
Man lærer seg etter hvert forskjellige måter å justere, håndtere og handle på både i kjente og fremmede situasjoner. Selv om man ikke blir kvitt angsten vinner man etter hvert tilbake styringen over eget liv, en opplevelse som er helt ubeskrivelig for en som har levd under angsten over år.
Jeg så opp til min unge lærer da jeg var 18 - 19 år gammel, i dag ser jeg opp til meg selv som det største eksemplet jeg kjenner til på at det går an å være nedsyltet i angst og likevel klare å komme seg ut til det umulige. Jeg har hatt det privilegiet det er å sitte ved siden av, å støtte pasienter med angst. Jeg har fått være til stede og forstå, har kunnet tillate meg å si at det kjennes ille ut - men det går over.
Den beste medisin mot angsten er ikke medisin som i piller - den beste medisin mot angsten er prat, er åpenhet.
Det hender kjæresten min sier til meg "det er ganske utrolig at du har den jobben du har, med den angsten du har" - og hun har et veldig godt poeng. Det er faktisk ganske surrealistisk at jeg har den jobben jeg har - og enda mer sprøtt og tilfredssillende er det at jeg liker jobben min, jeg koser meg i jobben min - jeg ville i dag ikke hatt en annen jobb enn den jeg har.
