. de er litt små til kaffe enda...

Når vi vokste opp hadde vi hver vår lille kaffekopp, en pitteliten kopp som rommet mindre enn en halv desiliter - snill pike sto det på koppen til meg og mine søstre, og snill gutt sto det på bror sin.

Koppene sto i skapet og kom ned til bruk en søndag fra tid til annen, da ble det dekket på stuebordet med kaffe og litt å bite i.
Disse stundene var fantastiske, vi fikk kaffe i de små koppene våre og vi hadde en kakebit eller noe annet å spise til.

Dette er stunder som sitter godt fast hos meg, og som jeg blir minnet på fra tid til annen - når jeg ser koppen min i finskapet eller som i dag, når ungene sitter med skiven sin framfor barne -tv.

Småsmurfene har ikke egen kaffekopp, de er litt små til kaffe enda synes jeg…
Vi har og en greie med at man spiser på kjøkkenet, man drar ikke med seg maten rundt om i huset - herunder at man for eksempel ikke ønsker gris med mat i stuen.

Det er likevel slik at de deilige små avleggerne våre gjerne får, når det er søndag morra, sitte i godstolene i stua og spise frokost mens de ser barne -tv.

I utgangspunktet er dette noe helt annet enn når man dekker på rundt salongbordet som min mamma gjorde, det er likevel noe som går igjen;
Jeg blir sittende å se på de der de sitter i stolene sine, og jeg kjenner noe godt langt inn i hjertet mitt.

At våre deilige to får lov å sitte slik en dag i uken, gjør at de får noen gode minner å ta med seg inn i voksenlivene sine - jeg håper i alle fall at dette er noe de vil huske som en god ting fra de var små, som jeg husker de små kaffekoppene.