Blinklys, parklys og bønder / mopedister i trafikken...

 Blinklys, parklys og bønder / mopedister i trafikken...

Blinklys-

Om du ikke skulle ha kjennskap til når og hvordan man bruker blinklys, skal jeg forsøke å forklare det enkelt for deg - følg med nå;

Blinklys er noe man har lagt til på bilen for at man lett skal kunne gi tegn til andre trafikanter om hvor man har tenkt seg, hensikten er at trafikken skal gli både lettere og tryggere.

Den lille hendelen på venstre side av rattet i bilen du kjører rundt i - Om du beveger hendelen opp setter du på blinklys mot høyre, om du beveger hendelen ned setter du på blinklys mot venstre.

I nord er det langt færre kryss, rundkjøringer og biler enn det er i sør, likevel er folk jevnt over flinke til å sette på blinklys når man skal ut på veien, ta av fra en vei, når man stopper kort opp et sted, når man kommer til kryss og rundkjøringer og mer til.

Etter at jeg flyttet sørover og kjører om det er til og fra jobb eller andre steder, har jeg måtte lære meg både å følge med på en annen måte og å lese trafikken noe annerledes enn hva jeg er vant til - fordi folk ikke kan få seg til å bruke blinklys!

Søringene, både opprinnelige og etter hvert også tilflyttere, er noen slurvpeiser når det kommer til bruk av blinklys - det irriterer meg kolosalt!!

Hvorfor?

Når jeg beveger meg fra A til B med bilen, driter jeg fullstendig i hvor du i bilen framfor meg eller på siden av meg har svingt, jeg driter også fullstendig i hvor du svinger akkurat i det du svinger - så lenge du holder deg unna meg.

Det jeg er interessert i er hvor du har tenkt deg, så jeg vet hva jeg skal forholde meg til- jeg er altså interessert i at du sier i fra før du gjør noe!

Den irritasjonen, og tidvis det sinnet, som rører seg i meg i det en bil brått svinger inn framfor meg og jeg står på bremsene... vær glad du ikke hører meg!

Den irritasjonen, og sinnet, som rører seg i meg i det en bil brått tråkker inn bremsen framfor meg - fordi den skal svinge av i et kryss og gjør at jeg må stå på bremsene også her... igjen- vær glad du ikke hører meg!

Jeg kan ikke la være å undres på hva som gjør det så ille vanskelig for folk å bare bevege på den hendelen jeg har beskrevet lenger opp... De fleste vet hvor man har tenkt seg, det kan da ikke være så vanskelig å sette på blinklys noen sekunder tidligere..? (For mange også i det hele tatt, da det ser ut til at de ikke har kjennskap til at det er noe som heter blinklys).

Parklys -

Nå kan det være at vi nordpå er ekstra opptatt av parklys i forhold til søringene, det skal jeg ikke si at er verken sant eller usant.

Det jeg vet er at vi nordpå lever store deler av året i mørketid, det er også veldig få veier eksempelvis om man ser hele Finnmark under ett, som er opplyste.

Nå kan det hende du som leser tenker at da må det være gunstig å ha på kjørelysene når man tar seg en pissepause midt på en eller annen fjellovergang, når man tar en pause på ei veislette, står ved barneskolen eller barnehagen for henting eller levering - eller kirkegården for den del - kan fort finne en kirkegård midt på ei lang slette, og om enn det er få folk i Finnmark - så besøker man kirkegårder både i forbindelse med begravelser og for å besøke ymse graver.

Vel, har du noen gang lagt merke til eller tenkt over hvor vanskelig det er å se / observere ting og levende vesen mellom egen bil og en motgående bil - eller bil som er parkert mot deg med lysene på?

Lysene på og ingen hjemme, kan godt bruke det ordtaket i denne sammenhengen tenker jeg.

Parklysene var tidligere på samme hendel som blinklysene, du bare vridde litt på den. På nyere biler er det gjerne et hjul på dashbordet - lokalisert på venstre side av rattet. Om man vrir på dette hjulet finner man et symbol som viser to små lys som lyser til motsatt side av hverandre - det er parklys.

Parklys skal brukes når man sitter parkert i bilen.

Eksempel -

Henter du eller leverer du barn ved en barneskole, tenk deg hvor farlig det kan være når jeg kommer kjørende mot deg som står med kjørelysene rett i fleisen min. Jeg ser ikke en dritt, om du da har sluppet ut seks, syv, åtte åringen din og denne løper i vei framfor meg - kan jeg i teorien kjøre ungen rett i flata- fordi du stjeler sikten fra meg!

Om du har kjørt til speideren, fotballarenaen eller annen plass for å hente din håpefulle - og du står der og venter en vinterkveld, med motor på for ikke å fryse, og kjørelys fordi du ikke tenker deg om - Da ikke bare er du et miljøsvin, du blender også all motgående trafikk og står i teorien ansvarlig for skumle situasjoner når det kommer til fotgjengere - i dette tilfellet egne og andres tilfredse barn etter speidertreff, fotballtrening, håndballtrening eller what ever.

Jeg gikk ved et tilfelle til en parkert bil og spurte den voksne damen som satt bak rattet om hun kunne være snill å sette på parklysene, da lysene hennes både blender trafikken i mot - og meg som sto parkert framfor henne og fikk lysene via speilene og rett i fleisen.

Ja selvfølgelig svarte damen, før hun ikke gjorde en dritt med det... Jeg mistenker at damen i bilen, sammen med største parten av søringene trolig, i det hele tatt ikke vet hva parklys er...

Bønder på veien, og for så vidt også mopedister -

Nå er jeg på farlig grunn kjenner jeg...

Jeg har vokst opp i det som da jeg vokste opp omtaltes som verdens nordligste bondebygd, det var da - for nå er det jammen ikke mer enn et par bønder igjen i bygda.

Jeg digger og har stor respekt for bønder og den jobben de gjør for at du og jeg skal få mat på bordet, har historisk sett også masse bønder i familien min.

Hjemme i nord er det slik at vi har langt dårligere veier enn det veinettet som er i sør, både med størrelse og kvalitet.

Bøndene hjemme er hensynsfulle, de legger seg ikke ut på veien dersom man ser at det kommer andre kjøretøy like ved - eller ser at et kjøretøy som ikke er helt nær, vil være det like etter at man har kommet seg ut på veien. Bøndene hjemme venter til det er hensiktsmessig å legge seg ut på veien.

Bøndene hjemme gjør noe annet flott også, om de ligger på veien og ser at det kommer en bil, to, tre, fire, fem eller flere kjøretøy bak - da finner de første egnede sted for så å blinke seg av veien, stanse og vente til kjøretøyet eller rekken med kjøretøy bak har kjørt forbi - så legger de seg inn på veien igjen.

Bøndene i sør, de opererer på en annen måte - jeg har vært sjokkert så mange ganger, har undret meg og irritert meg over hensynsløs og egoistisk kjøring - helt i motsatt ende av hva jeg er vant med.

Jeg har nå bodd i sør i syv år, på det som omtales som landsbygda. Vi har flotte, hyggelige, dyktige og solide bønder rundt oss - jeg elsker jobben de gjør og varene de leverer, men jeg hater framtoningen de har i trafikken!

Nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har opplevd å ligge bak en traktor (eller en moped), enten alene eller sammen med opp til syv - åtte kjøretøy til sammen... Traktoren kjører den, og den passerer både første, andre, tredje, fjerde og femte mulighet til å slippe folk forbi - det skjer faktisk ikke før den enten tar av selv eller man klarer å komme seg forbi, gjerne på et ugunstig og lite egnet sted.

Jeg har også kjørt fra A til B, der jeg brått har måtte tråkke inn bremsen fordi en traktor har lagt seg inn på veien framfor meg - tidsnok til at den har klart å legge seg inn i god tid, men så kort tid før jeg passerer at jeg i det traktoren legger seg inn allerede må slippe gassen og bremse ned marsjfarten min - fordi traktoren ikke klarer å komme opp i fart eller holde farten jevnt framover. Resultatet av denne idiotkjøringen er at jeg blir liggende bak traktoren, som for all del ikke har tenkt å stanse noe sted for å slippe trafikken forbi.

Senest i går kom jeg i en situasjon der jeg ser traktor med henger i et kryss, ser for meg at denne blir stående til jeg er passert - men neida du, der tok jeg feil - dumt egentlig, fordi erfaringen med bondekjøring i sør til nå skulle tilsi at den ikke ville vente. Traktoren la seg ut den, jeg slapp umiddelbart trykket på gasspedalen, for etter ytterligere tre - fire sekunder å måtte bevege beinet til bremsen. Så ble jeg liggende der da, med en bil i ræva, etter hvert også to, tre, fire biler i ræva. Traktoren på sin side kjørte forbi ett egnet sted til å stoppe, to, tre og fire steder... Jeg kunne etter hvert se at det kom på en bil nummer fem bak meg, den begynte å kjøre forbi først en bil i rekken, så neste bil...

Sånn får man farlige situasjoner, når man blir liggende i seksti i åttisonen, fordi man har uvettig kjøring framfor seg.

Jeg brukte første reelle mulighet, ikke beste mulighet, til å kjøre forbi denne bonden, også denne gangen.

Hvorfor er det slik?

Hvorfor kan ikke folk bare bruke det farskens blinklyset, bare gjøre det som er pålagt og som både letter og trygger trafikken?

- Det finns bøter på mangelfull bruk av blinklys, jeg tror gjennomsnittet for boten ligger på rundt 2000 kroner, visste du det?

Hvorfor kan ikke folk bare skru på parklys når de må stå parkert i mørket, eller skru av motor og alt som er av lys om det er så vanskelig å sette på lys?

- Jeg vet ikke om det er bøter på mangelfull bruk av parklys, men er det ikke grunn nok at man utgjør en fare for andre mennesker og for dyr..?

Hvorfor skal det være så skrekkelig vanskelig for bønder og evt. andre traktor - og mopedkjørere - å bare svinge inn til siden, eller vente med å legge seg ut på veien når det kommer kjøretøy man vet vil bli liggende bak en?

- Disse situasjonene utgjør en stor fare i trafikken pga. kødannelse og etter hvert uvettig forbikjøringer.

- Disse situasjonene kan så lett unngås, kan man ikke bare ta ansvar?

- Ettersom det i aller høyeste grad handler om trafikksikkerhet- men at disse situasjonene likevel skjer så alt for ofte i forhold til situasjoner der man tar hensyn, så er det nærliggende å undres på om det er fordi man er tankeløs eller legger opp til de.., det skal jeg ikke begi meg mer inn på.

Min oppfordring og bønn til hele klovnrekken over -

Kan dere være så snill å bruke hodet i trafikken, tenk sikkerhet, tenk logistikk, tenk vennlighet - gjør det litt lettere for helheten.

Bruk blinklys!

Bruk parklys!

Legg til rette, slipp folk fram!

"Enten har du røkt hasj, eller så er du i ferd med å bli syk..."

 Nå ble det lang kunstpause mellom innleggene her, det må sies.

Men så er jeg her igjen nå, og tenker jeg skal bli personlig igjen og dele litt av siste ukes utfordringer med dere - utfordringer knyttet til pusten og faktisk til denne nevromuskulære sykdommen som tidligere skrevet om.

Etter først litt rusk i maskineriet ei kort tid, har den siste uken bragt systemet helt i senk.

Astma, jeg har i all min tid tenkt at jeg har en fredelig og stillferdig astma, så fredelig og stillferdig at jeg tidvis nesten har lurt på om legen har tatt feil av meg og en annen - feildiagnostisert meg rett og slett.

Den siste uken har jeg lært at legen ikke har tatt feil. Det viser seg nok en gang at fagfolk vet best på eget område - altså kan jeg stole på at legen min kan jobben sin på samme måte som jeg kan min.

En liten fis av en luftveisinfeksjon har passert meg på sin vei, så liten at jeg ikke vet hvor eller når den har passert en gang. I passeringen har noen virus klart å hoppe av virusvandringen og finne veien inn i systemet mitt.

I systemet mitt har man slått seg løs, tatt seg til rette og du vet - party, party... Resultatet av viruspartyet er forverring av astma, som igjen har resultert i store porsjoner medisiner.

Siste dag på jobb før jeg flata ut kikket en pasient på meg og sa følgende; "Enten har du røkt hasj, eller så er du i ferd med å bli syk..."

Videre sa karen "Jeg tror ikke du har røkt hasj, så du er i ferd med å bli syk..." og  "Om jeg var sjefen din ville jeg alt nå forstått at du ikke kommer i morgen..."

Vel- denne karen skulle få mer rett enn han trolig var klar over selv for å si det sånn...

Litt subfebril i påfølgende dager, litt sår hals.., irritasjonshoste.., mye tungpust.., frysen...

Ett legebesøk og en Coronatest senere - Satt jeg før helgen glad og fornøyd med negativ coronatest. I tillegg satt jeg med vitenhet om at jeg langt ut i førtiårene skulle ende opp med astmatisk vulkanutbrudd jeg ikke på noen måte har sett for meg komme.

Etter dager med mer astmamedisiner enn på alle de seks årene jeg har bodd sørpå til sammen, kjenner jeg at det går noe bedre - og ikke noe bedre.

Siste uken har det kjentes ut som om jeg har vært på en eneste lang markatur med høvelig opp og ned i terrenget, bærende på en stor sekk på ryggen... Jeg er med andre ord jevnt sliten hele tiden, og så snart jeg tar til å gjøre noe om enn aldri så lite - kjennes det ut som enda en ny motbakke.

I går spurte kjerringa meg om jeg ville være med ut å bytte en julegave. Jaa-a, tenkte jeg - En kjøretur og en lett spasertur til butikken gaven er kjøpt kan være ålreit etter dagevis innomhus og meget lite fysiske utfordringer, i tillegg til at jeg får testet ut pusten litt på oppdraget.

Vel - oppdrag utført, test gjennomført og konklusjon? Konklusjonen ble at jeg ikke er så stødig i pusten enda som jeg skulle ønske.

Kulden grep tak aller først, river i systemet og tvinger herr adventshoste opp og ut. Følgende kommentar kunne høres varsomt og omsorgsfullt fra sidelinjen "det er kanskje ikke så lurt at du hoster ute blant alle folk..?" Nei, det er det kan hende ikke - men det er som et fyrverkeri som alt er satt fyr på, det må liksom bare eksplodere - eller i dette tilfellet, opp og ut...

Munnbind neste utfordring, det gikk ikke lange stunden inne i munnteltet før både kondensen satte seg og ikke minst herr svimmehhet skulle stikke innom på besøk. 

Jeg må likevel si at jeg nå er jevnt over noe bedre i pusten nå enn jeg har vært den siste uken, jeg kan faktisk sitte her i hjørnestolen min, dra pusten inn gjennom nesen å kjenne at lungene fylles - uten å hoste. Faktisk er jeg nå i et terreng der pusten ikke er det verste lenger - men musklene.

Astmamedisinene påvirker pusten til det bedre, og det er veldig positivt ettersom det faktisk er jobben til medisinene. Jeg sluttet å ta medisinene fast en tid etter at jeg ble diagnostisert med den nevromuskulære sykdommen, da medisinene faktisk kan gjøre symptomtrykket på sykdommen verre. Dessverre er det altså slik i praksis, at den økte bruken jeg har hatt av medisiner siste tiden ser ut til å ha slått ut musklene mine ganske heftig.

Når jeg er oppe og trør er det greit, for det meste - fordi det plutselig svikter i de store lårmusklene og setet - når det skjer får jeg meg en knekk i gangen.

Når jeg skal reise meg opp fra sittende tar det litt tid, fordi musklene ikke vil bære - det kjennes rett og slett ut som om musklene må få skikkelig tak før jeg endelig kan opp i stående.

Konstant verking, vondt, i øverste halvdel av ryggen - dersom det var lenger ned ville jeg vært overbevist om at det er noe galt med nyrene. I tillegg er nakken steinhard.

Brystkassen river og sliter, det er fysisk vondt å dra pusten om ikke godt inn, så i alle fall så langt inn jeg kommer, på grunn av manglende bevegelighet i thorax.

Jeg vil ut av denne tilstanden og tilbake til normalen igjen.. Jeg trenger å komme tilbake til mine faste greier både hjemme og på jobb. Jeg vil fare over gulvene med støvsugeren uten at det tar all energien fra meg, jeg vil prate med de rundt meg uten å bli fysisk sliten av det, jeg vil gå på arbeid og gjøre jobben min sammen med kollegene mine som jeg pleier...

Tanken, og planen, nå er følgende -

Den ukelange vandringen i marka tar slutt. Nedtrapping på medisiner, (rask) bedring i muskler og tilbake til normal drift i løpet av et par dager 

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊

Jeg har gjort meg en kort oppsummering av oppholdet på dette stedet. 

Jeg er en person som liker regler, liker rammer, liker å vite hva jeg skal forholde meg til. Da jeg kom til dette stedet fikk jeg en ukeplan i hånden som var for resterende av uken vi var inne i. For tiden etterpå har jeg fått utlevert ny timeplan for hver uke - dette da man formidler at det skal være et individuelt opplegg, opplegget skal tilpasses den enkelte - og det skal evalueres og justeres underveis. Ettersom jeg fikk en timeplan i hånden med tilhørende muntlig informasjon "dette er din egen timeplan, her settes det opp hvilke aktiviteter du skal være med på gjennom uken..." har jeg gjort mitt ytterste for å etterleve denne.

Timeplanen har vært innholdsrik på aktiviteter, det skal de ha - det er vel ingen fare for at man blir liggende på latsiden her, i alle fall ikke dersom man har en intensjon om å følge timeplanen. Heldigvis sier jeg bare, har man vært flinke til å legge inn pauser mellom de fysiske aktivitetene. I den grad betegnelsen hvilehjem skal passe på noe som helst her, så er det på de små spottene mellom fysiske aktiviteter, foruten om disse pausene har det nemlig gått ganske jevnt i ett eneste stort kjør om dagene.

En ting skal jeg bare si deg - Jeg har som sagt forholdt meg til timeplanen, og brått etter to uker kunne jeg kjenne at det er jeg glad for - og det ikke bare fordi jeg er pliktoppfyllende...

Basseng, treningssal, aktivitet ute, egentrening, diverse undervisning, diverse timeavtaler, gåturer, måltider, sosialt samvær...

😟Som jeg skrev om i forrige innlegg, så kræsjet kroppen min i forrige uke. Det var ingen brå kræsj, det er det verste av alt - jeg kjente og forstod at det kom til å si stopp - men lot meg selv drive videre. Jeg fortsatte å følge timeplanen, for sikkerhets skyld peisa jeg på litt ekstra også for å være sikker på at jeg gjorde nok. Det gikk som det måtte gå, torsdag ville ikke beina være med på noe som helst lenger - i tillegg ville ikke resten av kroppen noe heller, annet enn å ligge.

De som kommer hit til denne treningscampen, vel - de fleste som kommer hit - har jobb med å trene opp musklene sine, få de i aktivitet. For min del er det på mange måter motsatt. Mine muskler er på, er aktive, hele døgnet - utfordringen er å finne det som skal til for at musklene skal kunne hvile best mulig. Samtidig er det viktig med både utholdenhet og styrke, når dette skal kombineres med bevisst jobbing for å finne hvile - da blir det komplisert.

Jeg har den siste uken blitt bevisst en viktig greie med å være her, nemlig en ubehagelig og bedriten bevisstgjøring av maksgrensen min. I tillegg også den retning jeg trenger å jobbe videre. Egentlig kjenner jeg vel på at mentalt sett så er det nå jeg er klar for et opplegg her, slik disse oppleggene er tenkt - betydelig mer klar enn da jeg ankom. Den tiden jeg har vært her nå har i all hovedsak gått med til å følge timeplanen ja, men har plutselig latt meg se hva det er jeg skal jobbe med - eller i alle fall kursen / retningen til det som er viktig å jobbe med.

Jeg har en fysioterapeut som aldri har hørt om sykdommen min tidligere, som har presentert for meg en type "generelt sett er det slik med nevromuskulære sykdommer at..." holdning. Gjennom tiden jeg har vært her har hun blitt mer kjent med meg, med hvordan musklene mine fungerer - og ikke fungerer. Jeg tenker at nå, nå er hun langt mer klar til å ta løs på den utfordringen det er å følge opp og sy et opplegg til nettopp kjærringa mot strømmen.

Kroppen min har tatt fullstendig siesta, alle muskler er i opposisjon - ingen vil jobbe med verken meg eller fysioterapeuten de siste dagene. Verst er det når musklene i thorax slår seg vrange, som kan forveksles med hjertesmerter. Stakkars denne fysioterapeuten min, storøyd, alvorlig i ansiktet og med forsiktighet begynner å spørre rundt disse brystsmertene... som jeg er helt rolig på, bare muskler...

Sprøtt er det også når man våkner om morgenen, men øynene vil ikke åpne seg. Kan du se for deg at du våkner, ser innsiden av øyelokket, forsøker å åpne øynene - men det går ikke. Du begynner å lage grimaser med ansiktet, forsøker om og om - men øynene åpner seg ikke, kanskje det ene - men ikke begge. Så, du må først den ene morgenen, så neste og så neste igjen - føre hånden din opp til øyet og fysisk åpne øyet med hånden... om du ikke vil stå opp som Ola enøyde... Forresten, du kan prøve å ligge med øynene igjen neste gangen du våkner, bare gjøre grimaser 😁

Brystsmerter, leggsmerter, vondt i ræva, nakkesmerter, hodepine, svimmelhet, kvalme... for ikke å snakke om at energinivået har ligget på minussiden med kun ett ønske - å sove / hvile.  Det har vært litt av en uke, denne siste. 

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er takknemlig og glad for den tiden jeg har hatt her på dette stedet, som jeg og er glad for egen innsats disse ukene - jeg har lært... noe... og jeg har et stykke igjen å gå, men jeg er på vei...

For en fantastisk gave det er, møte med slike mennesker

 Jeg har flere ganger skulle sette meg for å skrive i denne bloggen de siste dagene, men det stopper seg bare - Jeg har vært slapp og tom... ikke orket... men her er jeg - nå gir jeg bloggen en times tid 😏

I går, etter litt frokost, tasset jeg ned i treningsrommet for å ta fatt på dagens treningsøkt. Det ble en hard økt, der kroppen på ingen måte ville samarbeide med meg...

Denne smukke kroppen her, måtte faktisk erkjenne for seg selv under trening i går - dette går ikke. Samme hvor mye du ønsker dette, du trenger faktisk både å kjenne beina dine når du forflytter deg, OG du skal helst ikke være så sprengt av melkesyre at du ikke klarer å gå... ellers kan det gå galt.  😕

De første par ukene på dette stedet, bort i mot i alle fall, har jeg stusset litt over den legen jeg går til på Rikshospitalet - og grunnen til å sende meg hit. Jeg har stusset over hensikten med å være borte hjemmefra, med de aktivitetene jeg er med på her, over alle timeavtaler og samtaler med fagfolk av ymse slag.

Jeg har rett og slett stusset over nytteverdien i dette oppholdet... skal erkjenne det, så erkjenner jeg i alle fall noe...🙈

Nå er jeg i gang med siste uken, og plutselig har jeg begynt å se med litt mindre undring på hensikten med oppholdet - jeg forstår brått litt mer. Ut fra ervervet forståelse tenker jeg også at heldigvis har jeg hele tiden gitt det jeg kan gi. Dersom jeg først er her så skal jeg delta på det jeg settes opp på og gjøre det som forventes av meg, det tror jeg faktisk at jeg nå får litt igjen for- nå som jeg ser ting med litt andre øyne...

Noen småting begynner å sige inn, mens andre greier har blitt til ting å undres over, ting å se nærmere på, ting å vurdere...

Vet du-

Jada, jeg har ei dame hjemme...💓

Jada, damen hjemme beriker meg med veldig, veldig mye - langt mer enn både du og jeg kan fatte...👭

Damen jeg har hjemme er likevel ikke av sorten som uten videre brer om seg med ord - ord er ikke det hun er mest glad i nemlig... i motsetning til meg som lirer ut av meg små ord, store ord, vanlige ord, ord med fet skrift, ord med kursiv, ord med utropstegn og med spørsmålstegn, muntlige ord, ord med mye stemme og lite stemme... Jeg bruker masse ord, og tipper den damen jeg har hjemme tidvis kan oppleve at jeg oversvømmer henne i ord... (stakkars jenta, det har jeg faktisk ikke tenkt på før nå... må tenke mer på det siden 😳)

Når det er sagt, må det sies - 

Vi hadde en lang og dyp prat i går, jeg sto forresten for brorparten av praten når jeg tenker meg om... men det var likevel en lang prat, og min kone pratet faktisk også ganske mer enn hun vanligvis gjør... (kan det muligens ha å gjøre med at hun vanligvis ikke kommer så godt til ordet..?? 😄)

Formidling er så mye mer enn ord, min kone har det med seg at hun ikke trenger ord for å formidle seg... i alle fall ikke til meg. Kroppsspråk, blikk, handlinger, berøringer - det er langt mange andre språk som fyller på her og der - og gjør at ord blir overflødig... (sukk ...💝... )

                       

Så, til kjernen i dagens innlegg -

En gang for mange år siden, faktisk et kvart århundre siden, kjente jeg ei voksen dame, Åshild, som hadde denne pussige egenskapen ved seg...

Åshild var tydelig og direkte, hun bøttet ut med det ene for og det andre etter - hadde ingen filter med tanke på at ett og annet kunne være både konkret, personlig, sårt, treffende, hardt, tøft, pågående osv. osv. Hun påpekte, hun arresterte og hun øste ut av sin omsorg.

De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke setter spesielt pris på at man er for pågående i forhold til meg, man kan være det - men skal kjenne meg godt og være godt inne med meg for både å være personlig på skjøre områder, være pågående, hard eller tøff. Jeg er veldig sensitiv og tar det meste til meg og med meg.

Åshild hadde også med seg en omsorg, en hjertelighet, en tilstedeværelse i det hun sa - som jeg aldri har opplevd maken til... hennes spesielle egenskap var at hun kunne være alt dette i sin relasjon til meg - og det opplevdes både innafor, greit og trygt. Jeg har ikke en eneste erfaring med Åshild, som jeg i ettertid kan si at dette var feil framtoning av deg.

Ingen har verken før eller etter tiden med Åshild hatt denne egenskapen, ikke i møte med meg - før jeg nå skulle få denne kollegaen, som faktisk er damen fra fortiden sin egen skygge...jaaaa, når jeg tenker meg om så er det nettopp det hun er - hun er Åshild sin skygge...

Altså, jeg har en kollega- eller det vil si - jeg har faktisk ganske mange kolleger, gode sådanne - men...

Jeg har denne ene kollegaen som har noe helt spesielt ved seg, noe som både fascinerer meg, får meg til å undre, treffer noe i meg - mest på godt, men også på vondt... her må det presiseres at det er sånn type vondt som du får når du kjenner at dette er kanskje vondt, men bra for deg... Hun beriker meg med ordene sine denne damen, og det må jeg si - ikke siden Åshild har ei dame tråkket inn i livet mitt og beriket meg så til de grader med ord...

Skremmende direkte og kan være irriterende treffsikker - Dersom du har kastet pil på blink og opplevd å bli forbigått av en annen, fordi denne treffer og treffer - da forstår du hva jeg mener med irriterende treffsikker - dyktig. Rund i formuleringene, samtidig så tydelig i budskapet at du ikke kan misforstå... sånn kunne man fortsette...

Jeg anser meg selv som veldig heldig jeg, det er nemlig slik at når man møter på ikke mer enn én slik person, så er man heldig - møter man én til er man veldig heldig 😏

Vi hadde en samtale på messenger i går kveld, en samtale jeg ikke skal ta dere med helt inn i her - men likevel gi en enkel opplevelse av. 

Mens jeg bruker ord (jeg sa nettopp noe om at jeg bruker mye ord...), kommer hun med sine Korte setninger, enkle undringer, runde formuleringer - samtidig så uforskammet enkle og tydelige, krydret med både åpen og kamuflert varme og omsorg. Så lite å lese, men samtidig så innholdsrik - Igjen, så enkelt, samtidig så utfyllende...

Det slår meg at damen er en god Åshild, jeg er heldig som har stiftet bekjentskap med henne og uavhengig av meg og mitt - Jeg nyter å snakke med damen - om livet, om fag, om hva som gjør en person til nettopp denne personen osv. osv.

For en fantastisk gave det er, møte med slike mennesker - vitaminbboster man ikke skal ta for gitt.

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen seng, huset mitt, jobben min og alle rutiner...

Har fått melding fra folk på jobb, man hører jeg er sykemeldt og lurer på om alt er bra-

Det er det, bra altså... om man ser bort fra at smurfen er en hjemmesmurf, en hverdagssmurf og familiesmurf- så går det altså bra.

Jeg har utfordring med å være alene, hjemme, uten resten av smurfeland...

Man kan bare tenke seg å være alene, borte, uten flokken sin... ikke lagd for det jeg- det er jeg sikker på.

Halve tiden passert, snaut halve igjen-

Jeg har nedtelling, om jeg hadde tenkt meg om skulle jeg lagd en slags adventskalender- det er tross alt som å vente på julaften i min verden 🙃

I dag tidlig var jeg heldig å få med meg politisk oppdatering fra Stortinget, lenge siden sist nå- det var kjekt 🍀🍀

Det handler om å holde fast i der det startet

 I dag våknet jeg tidlig, som jeg pleier, og sto dermed også opp tidlig. Jeg fant for godt at det ville være ille ikke å få trent i dag, så jeg tok meg en tur til treningsrommet allerede kl. 07.40. Etter en drøy time med svette, melkesyre, pust og pes - tasset jeg opp i dusjen og gjorde meg klar til besøk fra smurfeland.

Duuuuu, så fantastisk godt å komme ned på parkeringen og se skikkelsene borte ved bilene. Den varmen som bredde om seg inni meg er noe som vanskelig kan la seg beskrive. Lille jenta mi som trykker seg inn i armene mine, jeg har savnet deg så eadni - jeg vil bare at du skal være med oss hjem nå. Gutten min, store fine gutten min - som trekker seg unna i det jeg vil gi han en klem, ikke nå eadni - jeg holder på å pisse på meg... kan vi finne et do raskt..? Polarmor som etter å ha løpt rundt seg selv når hun endelig kom ut av buret sitt, plutselig finner ut at jeg er der ... Hopp, klag, prat (hundeprat vel og merke...), klag, hopp, prat, kos, kos, kos... Og så konemor da... sukk... synet av henne er en fryd for både øyet og hjertet - godt å se henne, det må jeg si!

Jeg fikk jammen ikke postet innlegget i går, så da fortsetter jeg litt i dag - det går vel bra?

I dag er det 17 år siden første streifet mellom meg og kona mi. 17 år er lang tid, samtidig kan det også kjennes ut som om det nettopp var. Oppturer, nedturer - skikkelig klisje. Gode dager og mindre gode dager som alle andre, noe annet ville være å lyve.

Det er likevel noe som ikke er en realitet hos alle, noe som krever både bevissthet og at man våger å flyte med i livet og hva enn det måtte ha med seg rett og slett - noen ganger, noen ganger krever det også vilje -

Uansett, stort sett går det med å iaktta, mimre, bare bruke øynene og hjertet og rett og slett se -

Det handler om å holde fast i der det startet for 17 år siden.

Det handler om å se med de samme øynene som for 17 år siden, eller faktisk handler det om å ikke slutte å se med de samme øynene.

Det handler om hver dag å kjenne etter på den samme følelsen som for 17 år siden.

Det handler om å velge hverandre om og om igjen, hver dag.

Jeg har gjort det beste valget noen gang, da jeg valgte å gå for denne tøtta. Fortsatt forelsket, og fortsatt kjenne kjærligheten bare bre om seg som en trestamme og røtter bare vokser og brer seg utover. Ingenting kan endre på det-  jeg har den aller, aller beste - det er jeg overbevist om.

...det beste jeg vet, å komme hjem

 Tallet er 9 - ni.

Det er i dag ni dager siden jeg reiste til det lillemann kaller hvilehjemmet, som på fagspråket heter rehabiliteringssenter og er langt unna noe som ligner på hvilehjem...

I morgen er det 10 dager, og da kommer etter planen både lillemann, lillemor, Polar og kjerringa på besøk. Ti dager er lang tid, jeg har aldri vært ti dager borte fra verken gutten eller jenta mi, heller ikke hunden. Faktisk, så har jeg aldri vært ti dager fra kjerringa mi heller - ikke siden alt var helt i den spe begynnelse og vi bodde på hver sin kant av landet.

Vet du -

Disse ni, og i morgen ti, dagene er de lengste ti dagene jeg har hatt noen gang!!

Konemor mi, eller kjerringa mi, da ho ikke liker å bli kalt for konemor - har sagt til meg ganske mange ganger, du tåler ikke å reise bort, da blir du syk. Eller, du tåler ikke å være alene hjemme, da blir du syk... Jeg er en hjemmeperson... bare ikke alene...

Jeg elsker å være hjemme i huset vårt, sammen med familien min, i hverdagslige rutiner som hører med til hus og hjem, gå på jobb, vente på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb og barna fra skolen... Lillemann og mamma har for lenge siden slått fast at det beste man kan gi meg er å sende meg bort, for så å la meg komme hjem igjen - som er det beste jeg vet, å komme hjem... så ler de hjertelig og ertende. Vel, de har rett - det må jeg ærlig erkjenne, det er bare en ugreie med det hele. Ugreien er selvfølgelig at for å oppnå det beste jeg vet, så må jeg nødvendigvis reise bort først... der skjærer det seg for meg. Krangel og spetakkel på barna, støy, glede, kjærlighet, omsorg, kjeft, taushet, husarbeid, kos... jeg tar alt sammen jeg - bare jeg er hjemme med flokken min... er jeg helt rar som er slik eller er det flere der ute som er slik mon..?

Uansett -

I dag har jeg startet dagen med styrke og utholdenhet i basseng, tempo - tempo... jeg og ikke mindre enn 18 andre har stått stimlet sammen i bassenget og svettet... Etter en pause har jeg vært i treningsrommet og gjort både utholdenhet og styrke - igjen. Til sist tidlig på kvelden har jeg hatt nok en time i bassenget - massasje av legger, lår og faktisk også ræva - i tillegg har jeg fått svømt mine 450 meter. Underveis mens jeg svømte skulle jeg komme til å legge merke til noe annet jeg ikke klarer å slippe tak i - nemlig at bassenget trenger en grundig vask. Ved nærmere ettertanke, for det må jeg si at det har kommet noen tanker etterpå - så forstår jeg det slik at om man legger sammen all trening og svette i det bassenget, med den møkka jeg observerte - ja da finner jeg at bak er lik tegnet står det behov for vask. Jeg har hatt egen trening i av og påkledning i dag, da det har blitt noen ganger med på med tøy, av med tøy, på med annet tøy, av med tøy, på med tøy, av med tøy... Det har også blitt noen ganger i dusjen i dag - fem ganger for å være helt nøyaktig... langt på vei inn i hysterisk renslighet...

Nå, nå har jeg trådd i meg en blanding av chiafrø svellet ut i appelsinjuice.., jada - du leser riktig, fint skal det være... Skulle gjerne forklart hvordan denne chiagreien både ser ut og konsistensen på den, det tror jeg faktisk at jeg skal la være... I tillegg har jeg spist nisten min - brødskive med kalkunpålegg og ost, mens jeg har sett tre episoder av "the bold type" på netflix.

Det er sant -

Om du ønsker en lettspiselig serie, der det er levelig med rundt 40 minutter pr. episode... Om du ønsker å se en serie der det ikke krever stort med tenking og grubling fra egen side, altså ikke noe krim med spørsmål om den skyldige... Om du ønsker en serie der du vil ha helt lett drama, romantikk og tidvis kan hende også litt latter - ja da min venn, da er the bold type noe å sjekke ut. Første episode krever pittelitt tålmodighet, men så blir det jammen sant så du har lyst å bare se mer... Jeg liker serien ekstra godt fordi den har med seg ikke bare straighte og tradisjonelle A4 menneskene - den har også med seg et lett innslag av folk på skeiva om det enn er på ene eller andre måten. Om jeg skulle gitt serien et terningkast, så måtte det blitt en sterk firer tror jeg.

Nok om netflix, nå skal jeg faktisk ta kvelden tenker jeg...  Den ene vennen av de en og en halv jeg har fått meg her på huset, etter å ha tråkket rundt alene i hele fem dager, har reist på permisjon - hjem til Østfold... det samme har den halve... Jeg ser ingen vits i å sitte oppe og henge når man er ensom og alene... dessuten går tiden fortere til i morgen når jeg ser for meg å få verdens beste dag på lenge 😊😊

                                                                                                                                                               Bilde tatt på tidligere tur.