"Jeg vet ikke annet enn at jeg bare måtte rullet deg utenfor stien, og ned den bakken..."

For litt tid siden gikk kjerringa og jeg en ti på topp tur.

På grunn av økt stivhet og et betydelig større smertebilde er jeg ikke med i årets ti på topp, sammen med min andre halvdel som har en tendens til å tenke smartere på vegne av helsen min enn jeg gjør selv, har jeg kommet fram til at jeg ikke skal jage kroppen min med jakt på stadig nye turer. Likevel, jeg følger med den andre halvdelen min på noen passende turer, som her for kort tid siden.

Denne turen var absolutt veldig passende- både lengde, utfordring og ikke minst det estetiske vil jeg si. 

Først et stykke i bil, deretter ble det litt uforutsett kos og hygge før ferga skulle gå - noe som kan skje dersom man bommer litt på tiden og ender med en senere ferge. Når så alt skulle skje fikk vi med oss ting vi ellers ikke hadde fått med oss, som litt lek og moro i havnebassenget for noen på vannscooter. Fergen tok oss etter hvert over til øyen hvor turen befant seg. Vandring på grusvei forbi vakre gårder og tun, før vi tok kurs inn i skogen... til røtter og sten...

Gåstaver er noe jeg har funnet ut er en god greie å ha med på tur, da holder jeg balansen på en helt annen måte og jeg går også mer jevnt.

Uansett, til denne turen fant vi ikke stavene i farta, så det ble Vandring på gammelmåten100% for egen maskin.

Alltid når jeg går ute, uansett om det er skogssti, grusvei eller asfalt - jeg må holde øye med veien eller stien jeg går på. Det blir mye titting ned mot føtter og bakke og mindre titting opp i lufta og rundt meg - i alle fall så lenge jeg er i bevegelse. Uten staver er det ekstra viktig å holde øynene framfor meg i gangretning, spesielt på skogssti. Et lite tupp i ei rot eller en sten, så stivner jeg til - ikke bare i ett bein, men i alt av muskler fra hode til tær og fingre.

Hva tror du skjedde i skogen??

Joda, godt på vei mot turmålet klarte jeg å tuppe i en stein...

Ett eneste lite øyeblikk og jeg var peise stiv!

Terrenget i området vi befant oss var veldig knotete. Steiner stakk opp her og der overalt, fra små til opp mot gode håndballer i størrelse.

Man rekker ikke å tanke når det skjer, likevel skal jeg bare hilse å si at jeg så for meg et visst scenario... Kan du se for deg gode, gammeldagse scener fra TV? Jeg ser for meg en sånn scene der det kommer et svært monster vaglende, fra side til side, stivt som om det går på stylter - det var meg i skogen denne dagen.

I det skoen tuppet i steinen så jeg for meg at nå går jeg over ende, som jeg har gjort en rekke ganger tidligere - senest i sommer mens jeg sto på stand og kom litt i ubalanse - svusj, så gikk jeg fra stående til først sittende og deretter rett ned på rygg... på en gressplen heldigvis... da så jeg ut som en playmofigur...

Denne gangen, i skogen, så jeg for meg noe mye verre.

Jeg så for meg at det å gå på trynet, bokstavelig talt, over alle disse steinene og stubbene - ville få andre konsekvenser. Fra tidligere har jeg både brutt scene i fot og jeg har brukket bein i foten... i tillegg til diverse mindre skader...

Prøv å se for deg følgende dialog, midt i skogen - på ei øy ute på Hvaler som var det eneste vi husket av hvor vi var... 

Jeg:

"Nå ble jeg redd, Dette kunne blitt veldig stygt, det eneste jeg klarte å tenke var å ta meg for hodet..." 

Kjerringa:

"Ta deg for hodet?"

Jeg:

"Ja..."

Kjerringa:

"Med hva? Du så ut som en skihopper i tilløpet, med armene rett bak..?..!"

Jeg:

Det var ille? det kunne gått veldig ille..?!.."

Kjerringa:

"Dersom du hadde falt her vet jeg ikke hvordan det skulle gått, du hadde slått deg halvt i hjel... jeg aner ikke hva jeg skulle gjort..."

"Jeg vet ikke annet enn at jeg bare måtte rullet deg utenfor stien, og ned den bakken..."

Jeg:

"Du skulle rullet meg ned bakken?"

Kjerringa:

"Ja, hva skulle jeg gjort - er du klar over hvor ødelagt du ville blitt om du hadde falt her?"

Jeg:

"Skulle du latt meg bli der, nedfor bakken da?"

Kjerringa:

"Ja hva skulle jeg gjort, jeg aner ikke en gang hvor vi er... jeg hadde rullet deg ned bakken og ringt Siv..."

Jeg:

"Ringt Siv, for hva? For å si at du trenger hjelp til et bokstavelig talt stort problem, men du aner ikke hvor du er?"

Kjerringa:

"Nettopp..."

Vi stoppet dialogen i den formen på dette tidspunktet - før det først ble mer seriøs prat...  og deretter at vi kunne le av det hele.

Jeg går ut fra at det er to unødvendige ting å si, men jeg sier det likevel -

1. Vi hadde oss ganske mye latter og moro etter denne episoden, der jeg i ren flaks fikk satt ned det beinet jeg ikke tuppet med, for så både å holde balansen og jeg fikk dratt med meg og gjort det samme med det andre beinet - og fortsette slik til jeg endelig sto helt stille.

2. Videre på turen var blikket mitt mer eller mindre klistret til terrenget framfor beina mine, og jeg gikk enda saktere enn før jeg snublet.

Så -

Når jeg deler ting er det ikke bare for gøy, det er stort sett med tanke på noe mer - og da er spørsmålet veldig enkelt, hvorfor deler jeg dette med deg??

Det er selvfølgelig en morsom historie å dele, i alle fall etter at det faktisk gikk bra - noe det absolutt ikke var forventet å gjøre...

I tillegg til det lærte jeg noe på denne turen, jeg fikk meg en erfaring som satte et skikkelig støkk i meg - det skal jeg skrive om i neste innlegg, så det er bare å henge på!!

Trykk på lik og følg bloggen :-)