det gjør noe med oss, det vi opplever...

Snakk om hvordan ting rundt oss merker oss, gjør noe med oss.

Det er nå gått noen uker siden episoden med ekstravakten på jobb - den stakkarslige, lille mannen med så liten selvtillit at det å trampe i vei over andre blir rene manndomsmedisinen...

Sjefen min har vært i kontakt med meg på telefon en gang i etterkant av episoden. Hun henviste meg til en psykolog som brukes av avdelingen ved spesielle anledninger, for å kartlegge og få lassa av evt. følelser og reaksjoner i forbindelse med episoden. Jeg vet egenltig ikke om hun har forstått alvorlighetsgraden i selve episoden, eller om hun rett og slett sendte meg dit i engstelse for videre oppmerksomhet rundt vedkommede i jobbsammenheng.

Det skulle vise seg at selv om jeg har fått den største påkjenningen fra denne ekstravakten, så er det langt flere enn meg faktisk, som har hatt ubehageligheter med denne mannen. Kollegaer har fortalt meg om episoder der ekstravakten har vært så ubehagelig og pågående at man nesten ikke har kommet seg unna han, og man erfarer at det er bedre å være to enn en sammen med han. Andre kollegaer har meldt i fra til ledelse opp til flere ganger, samt at noen har nektet å gå på jobb sammen med han - alt dette før episoden jeg hadde med han.

Hva er det som gjør at man ikke tar ting til ettertanke, at man ikke kan handle på tilbakemeldinger fra voksne, oppegående og seriøse mennesker?
Man skulle tro at troen på kollegaer, personer man selv har valgt ut og ansatt, var større enn at man skal overse og se i mellom til fordel for personer man nærmest ikke vet noe om annet enn at de framstår vennlig og fin i øynene når man ansetter de.

Det har irritert meg, og irriterer meg, at den ubehagelige situasjonen jeg har hatt kunne vært unngått. Den kunne vært unngått dersom sjefen min hadde gjort en bedre vurdering og handlet ut fra hva ikke en, men opp til i alle fall tre - fire meldinger inn fra mine kollegaer.


Et par timer før jeg skulle på jobb igjen etter denne episoden, begynte jeg å kjenne en uro løpe rundt i kroppen min, og registrerte kjapt angst som satt seg til både i pust og muskulatur. Dette skulle jeg kjenne på de neste par gangene jeg skulle på jobb og.

Er det noe som har endret seg spurte hun psykologen, og ja det er det. Jeg har kommet meg ovenpå igjen i forhold til diverse flashbacks, men jeg kjenner på utfordringer i tanker og følelser som har tatt tak i og rører bort i min egentlige vennlige, respektfulle og moralske tankegang rundt mennesker, religion og politikk.

Jeg har begynt å tenke annerledes i forhold til eget ståsted politisk, jeg er mer kritisk til personer som tilhører islam, og jeg har begynt å reagere på personer med mørk hudfarge som omgir seg rundt meg. Dette er for meg helt fremmed og ganske heftig, og gir meg selvfølgelig en del moralske / etiske kvaler i forhold til hvem jeg er, hva jeg tror på og har holdt veldig fast på til nylig.


Jeg håper, for min egen del, at jeg finner tilbake til meg selv igjen. Det hadde vært greit at jeg, dersom jeg skulle endre på alt fra tanker og holdninger til politisk ståsted, gjorde det av andre grunner enn basert på en eneste negativ opplevelse...