Først ble jeg noe forundret, før jeg ringte han opp igjen.

For litt siden var jeg på hytta noen dager -

Nydelig vær, ut før klokka slo ti om formiddagen, ned til molo for å sjekke fiskeforholdene, bål ute på plassen...
Osteskiver, pølser i lompe, grillskiver og ytrefilet på bålet - naturlig nok spredt over flere dager...
Potetsalat, fløtepoteter og fylt chillipepper som tilbehør - det manglet aldeles ikke på byggeklosser til de små grå.

Ingenting spesielt å ta seg til, annet enn å slappe av og kjenne at man er i livet... og selvfølgelig se til at lillesmurfen har det bra.

Etter en dag eller så på hytta ringte min svigerfar meg.
Først ble jeg noe forundret, før jeg ringte han opp igjen.
Hei sa han.
Hei sa jeg, og videre - jeg ser at du har ringt på meg?
Ja sa han, og fortsatte - jeg bare lurte på hvordan dere har det på hytta.
Han fortsatte -
Har dere det bra?
Har dere fint vær?
Hvordan så det ut på hytta da dere kom?
Hvordan er fisket?
Hvordan har lillemor det?

Helt ordinære spørsmål tenker du, og helt ordinære spørsmål er det... i utgangspunktet.
For meg har denne lille samtalen på kan hende ti minutter blitt veldig spesiell.
Tidligere har jeg skrevet om min svigermor, som var en veldig spesiell person - vet du, det er min svigerfar også.

Jeg har ikke kjent min svigerfar så veldig lenge, ikke om man sammenligner med hvor lenge han har levd og hvor lenge de fleste rundt han har kjent han.
Jeg har kjent min svigerfar i et sted mellom ti og elleve år, og jeg forsto veldig fort en ting om han som har blitt både bekreftet og understreket godt gjennom den tiden vi har kjent hverandre;
Min svigerfar er en rettferdig, god og spesiell person - han også.

I fjor døde min svigermor, som jeg har skrevet om tidligere.
Min svigerfar mistet sin kone og kjæreste gjennom mange flere år enn jeg har levd og sin beste venn på et øyeblikk - han mistet også hjemmet sitt, ettersom han måtte flytte på sykehjem.

Kan du tenke deg hvordan det ville være, om du ikke bare ble frarøvet kjæresten og bestevennen din på et øyeblikk, men jammen sant ble du nødt til å flytte hjemmefra og inn i et mer eller mindre tomt rom på en institusjon - der fremmede plutselig skulle være de som tok seg av deg?
Der din tilværelse i stor grad var avhengig av kommunens pengepung og ideologi?

Når man er over 80 år og begynner og flyttes på hit og dit, er det veldig ofte at det kan bli litt mye for en - og om man ikke er uklar i utgangspunktet, kan man fort bli litt uklar.
Det har vært noen heftige måneder for hele gjengen etter at min svigermor døde noe overraskende i fjor, også for min svigerfar - det er for eksempel ikke like lett å henge med i svingene fra dag til dag, uke til uke - person til person.

På vei til hytta her sist, kjørte vi innom min svigerfar for å hilse på.
Vi hadde ikke gitt han beskjed om at vi skulle komme på forhånd, i tilfelle noe dukket opp og det ikke ble besøk likevel.
Øyeblikket da vi kom inn i rommet var et fantastisk øyeblikk;
Min svigerfar lå og hvilte seg på sengen da vi kom, han løftet hodet opp og kikket på meg -
Er det deg, er det dere... her, nå..?
Ja, vi er på vei til hytta svarte jeg - og tenkte vi skulle komme innom en tur på veien.
Det hadde jeg ikke ventet, at dere kom hit nå.
Jeg hjalp min svigerfar opp av sengen, og observerte en kar mer stødig enn på lenge som vandret til stolen sin.
Jeg har savnet dere sa han, da han satt godt nede i stolen sin - nå er det lenge siden dere har vært her.

Så klar og pratsom som min svigerfar var både da vi besøkte han og da han ringte meg på hytta, har jeg ikke opplevd han siden før svigermor døde -
Telefonsamtalen med min svigerfar er den beste telefonen jeg har hatt på lenge, samtalen er og noe av det som har rørt meg mest og gledet meg mest på lenge.

Jeg har vært heldig skal jeg si deg, du har vel hørt ordtaket - om svigermor?
"En ulykke kommer sjelden alene, det følger gjerne en svigermor med"

Dette ordtaket har min svigermor virkelig gjort til skamme, og om det skulle finnes et lignende ordtak for svigerfedre - så har min svigerfar også tatt livet av det ordtaket.