Den opplevelsen man har, når det kjennes ut som energien bare suges ut av kroppen på en... tidvis er det som om man ikke får puste, noe som kan være rett så angstgivende.
Det er en god ting at smurfen er kjent med både kropp og angst, og med det både kan kjenne igjen antydning og samtidig også ta i bruk det som må tas i bruk for å håndtere situasjonen.
Har du noen gang tenkt over hvor lett eller hvor vanskelig det er og la seg rive med av atmosfære og personer rundt en - ta etter eller reagere på en fullstendig uventet og absurd måte?
På skole, i jobb, hjemme, blant venner osv?
Har du noen gang tatt deg selv i at du til en viss grad har latt deg rive med, eller fått påpekt at nå har du latt deg rive med?
Hvordan reagerer du dersom du får høre, eksempelvis av en kollega - eller din kjære, at nå gjør eller prater du sånn og så?
Tar du lett til deg bemerkningen, i takknemlighetens navn?
- Å ja sier du det, det er kan hende litt dumt... jeg skal slutte med det?
Tar du deg nær av bemerkningen, med i alle fall tendens til fornærmelse?
- Nei vet du hva, nå får du jammen gi deg... dette er det dummeste, at du kan påstå noe sånt?
Jeg må være ærlig og si;
Jeg har fra tid til annen opplevd både å bli revet med, både i tilfeldige settinger og i tilfeller der jeg har vært redd for nettopp å bli revet med - og liketil jobbet bevisst for å unngå å la meg rive med.
Jeg har opplevd at jeg har reagert både irrasjonelt og uforventet.
Jeg har opplevd at min kjære har bemerket for meg hvordan jeg handler eller snakker.
Jeg har reagert med både fornærmelse og takknemlighet for påminnelse...
Hva gjør man så, når det går over stokk og stein?
Hva gjør man, når det oppleves som om man skal til med og gå i dvale?
Hva er det egentlig å gjøre?
Helt ærlig,
jeg vet ikke!
Det jeg der i mot vet er at jeg for egen del kjenner et vanvittig behov bare for å sove...
Jeg kan gå og kikke på klokka når det går mot leggetid for ungene, mens jeg tenker at det nærmer seg tidspunkt for at det er tillatelig også for eadni å finne sengen.
Å sove er egentlig ikke noe problem.
Jeg legger meg inn i sengen, kan hende tenker jeg at her blir jeg liggende - mens konemor beroliger med at det ikke er noe fare for det. Konemor kjapper seg det hun kan for å rekke å komme i seng før meg, i håp om å sovne før jeg begynner å snorke.
I spørreskjema til Tromsøundersøkelsen var det et artig spørsmål:
Dersom du tar deg en lur på dagen, hvor lenge varer denne luren - i minutter?
Kjære vene lo jeg her med meg selv, om jeg tar meg en lur på dagen sover jeg i tre til fire timer gjerne...
Det jeg også vet er at det kan være hensiktsmessig og finne ut av hva det er som bringer energi til kroppen, for så og legge seg etter nettopp det... utfordringen her er bare at man må finne ut av hva det er som bringer inn denne energien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar