det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokus

Det går litt i rykk og napp med bloggen min for tiden -

Flytting med pakking og annen forberedelse, reise til nytt sted, nytt sted med nytt hjem, nye omgivelser ute og inne, ny skole for barna, ny SFO, ny jobb...
Det er så mange inntrykk som skal både mottas og bearbeides for hele gjengen, likevel kan hende mest utfordrende for de minste.

Midt i flyttingen, midt i styret, midt i kosen, midt i kaoset, midt i alt egentlig - har bloggen ligget vagt i tankene med tilhørende spørsmål, hva skal jeg blogge om og ikke minst - NÅR skal jeg blogge?

Forrige måned var vi i Oslo og så på homoparaden, og jeg tenker jeg vil dele noen tanker rundt regnbuen med dere - ikke med utgangspunkt i Noah og regnbuens opprinnelse, men med utgangspunkt i regnbuen slik den brukes som symbol på regnbuefamilier blant lesbiske og homofile. Dette er selvfølgelig mine tanker rundt det hele, hvordan jeg velger og se regnbuesymbolet i denne sammenhengen og hvordan jeg velger og forholde meg til hva jeg ser.

Det er slik at regnbuen har blitt et symbol på familier som består av to mammaer eller to pappaer, eller to mammaer og to pappaer - familier der ens foreldre er samkjønnet rett og slett.

Etter hvert har man fått en utstrakt symbolsk bruk av regnbuen av typen regnbuebodyer til babyer, pyjamaser, joggedresser, luer, votter, paraplyer, flagg og hva det ikke måtte være.
Undringen til personen i denne gruppen var rett og slett så enkel som hvorfor man velger en så hyppig bruk av regnbuesymbolet og enda mer hvorfor man velger å kle barna sine i regnbuefarger og symboler?
Jeg oppfattet spørsmålet litt sånn at man overfører ens eget behov for synliggjøring av regnbuen og det å være en regnbuefamilie over på barna, og med det igjen på en måte pålegger barna å være bærere av et budskap de i realiteten har liten eller ingen kunnskap om eller forståelse for.

Det er vel unødvendig og si at reaksjonene på spørsmålet denne personen stilte ikke lot vente på seg...
Jeg leste en del av kommentarene tilhørende spørsmålet, og vet du - det er rett veldig mange som mener noe om akkurat dette, i alle fall innenfor gruppen lesbisk og homofile. Jeg skal ikke bruke mye tid eller plass på å gå inn i hva som var kommentert, heller se på hvordan spørsmålet og kommentarene påvirket meg selv.

Det var et interessant spørsmål synes jeg, og begynte straks og tenke mer på det.
Hva gjør jeg, hva gjør vi?
Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Er dette noe vi er bevisste på?

Tenke, tenke - driver vi og kler barna våre i regnbuefarger?
Svaret er nei - heldigvis skulle jeg nært si.

Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
De vet faktisk en del om det, fordi vi ved gitte anledninger har brukt tid på å snakke med de om nettopp dette - oftest etter at de eller en av de har bragt tema på banen.

Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Når det faller seg naturlig snakker vi om nettopp hvorfor de har to mammaer og ingen pappa. Når det er faller seg naturlig snakker vi om kjærlighet mellom to voksne mennesker - gutt og jente, jente og jente eller gutt og gutt.
Vi snakker om at mann og dame kan få barn sammen, at man trenger en mann og en dame - og vi snakker om at når man ikke er mann og dame men to damer, må man likevel få hjelp og det krever mer planlegging og hjelp.
Vi snakker om at de familier som består av to mammaer eller pappaer kalles regnbuefamilier, at det ikke er annerledes enn andre familier bort sett fra nettopp hvem som er kjærester. Vi snakker om at barn til for eksempel to damer som hos oss ofte er både ønsket og planlagt veldig lenge.

Vi snakker med barna våre om disse tingene for at de ikke skal bli uten svar når de spør. Vi snakker med de for at de skal oppleve seg sett og hørt når de undrer, for at de skal oppleve at det er okey og undres på disse tingene, for at de skal få svar på det de legger merke til som skiller seg ut fra normen rundt de.
Vi har stor tro på at barna mestrer både praten og kunnskapen de får gjennom disse samtalene, og vi har tro på at de styrkes og modnes til selv og svare når tiden kommer til at de mottar disse spørsmålene direkte selv - i dag er de nemlig enda så små at vennene deres og andre spør oss om det de lurer på.

Er dette noe vi er bevisste på?
Ja.
Vi er bevisst at vi er en familie som ikke sklir direkte inn under normen med mamma, pappa og x-antall barn.
Det er noe med det at mann og dame er skapt slik at de sammen kan skape et barn, det vil aldri samkjønnete par gjøre - ergo vil man skille seg ut, alltid.
Det er noe med det at mann og dame er majoriteten blant oss - har alltid vært og vil alltid være, det vil man aldri kunne gjøre noe med (ikke er det noe poeng i og skulle gjøre det heller).

Jeg tenker det er behov for å være seg bevisst regnbuefamilien - for å vite hvilken gruppe man snakker om, for å tydeliggjøre de forskjellene som har vært, er og alltid vil være der. Jeg tror det er behov for betegnelsen regnbuefamilie for vår del som voksne representanter for disse familiene, og jeg tror det er en fordel for barna som vokser opp og blir ungdommer og unge voksne at de har denne betegnelsen.
Det betyr ikke at jeg ser behov for å klistre en regnbue i panna på alle barn og unge av regnbuefamilier, rope ut at man er en regnbuefamilie eller legge lapp i postkassa til alt av naboer og venner.
Hver enkelt får se sitt behov for hvor høyt man trenger å heise regnbueflagget, noen har kanskje nok med å holde det innenfor husveggene eller en forsiktig knapp i jakken, mens andre vaier vimpelen høyt oppe hver dag i tillegg til å merke hele husstanden med regnbuer i panna.

For vår del er det ikke så viktig med heising av flagget til daglig.
Vi var inne i Oslo og så på homoparaden for litt siden, og fikk oppleve at barna våre på seks og syv år insisterte på at de ville bære hvert sitt regnbueflagg og bære regnbuefarger for anledningen - hvorfor?
Begge to, og spesielt karen på syv år, er stolt av sin familie, ville vise at han var et regnbuebarn, at vi er som alle andre familier selv om vi ikke har en pappa og en mamma.
Vi ordnet regnbuefarger til de og lot de vaie det så høyt eller lavt de ønsket - vi er stolte av familien vår.

Vi er to voksne mennesker i denne familien som elsker og begjærer hverandre og vi er foreldre som elsker ungene våre mer enn noe annet på denne jord. Vi er en familie som bor sammen, oppdrar hverandre sammen, følger hverandre hit og dit, spiser mat sammen, finner på gøy sammen, kjeder oss sammen, feirer høytid sammen osv.
Det er det familie dreier seg om og det er det som synes når vi er ute på skole, SFO, fotballtrening, jobb, i butikken og hvor det måtte være - da blir det lite viktig om vi er ikledd regnbuefarger, dongeri eller sort dress.

Jeg tenker det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokuset fra det som gjør en til en regnbuefamilie i utgangspunktet.