fredag 4. mars 2016

Har du noen gang hatt en opplevelse av at hjertet ditt skal revne

I dag vil jeg dele med deg noen tanker jeg har gjort meg om opplevelser og følelser vi fra tid til annen kan stå overfor, tanker om å elske kan hende - eller tanker om kjærlighet slik den slår ut på oss.

Har du noen gang hatt en opplevelse av å kjenne kroppen stå så i spenn at den skriker fra innsiden?
Har du noen gang hatt det sånn at det kjennes ut som om alt er i ferd med å revne rundt deg, gå i stykker, smuldre opp..?

Har du noen gang hatt en opplevelse av at hjertet ditt skal revne - i glede, i sorg, i redsel, i sårbarhet..?

Opplevelsene overfor er noe vi dessverre både kan og trolig også vil kjenne på en gang eller flere i løpet av livet, avhengig av hvor lenge vi lever.

Disse opplevelsene kan komme som følge av forskjellige ting;
Angst, redsel, sykdom, død, mangel på kunnskap, kjærlighet, mangel på kjærlighet osv. osv.

Hva som ligger bak er så som så, hva det gjør med en er mye det samme - man sitter med en opplevelse av ikke å få puste, man kjenner en redsel så stor at man bare kan forstå dersom man har kjent den samme redselen selv, eller man kjenner en lykke så stor at man er i ferd med å sprekke... alt er veldig intenst mens det står på.

Har du noen gang tenkt over hvor sårbare vi mennesker egentlig er?
Har du tenkt over hvor lite, eller mye, som skal til for å felle oss... i alle fall sette oss ut av spill?

Hva er det som setter deg ut av spill for eksempel -
Å stå overfor en utfordring du ikke har vært bort i før?
Å stå overfor sykdom hos deg selv eller et familiemedlem?
Å stå overfor en ny begynnelse, eller sagt på en annen måte at du har opplevd en betydelig endring i livet ditt?

Hva er det som gjør deg sårbar?

Jeg har brukt litt tid på dette opp gjennom årene, jeg har lært masse både om meg selv og om mennesker - både de jeg omgir meg med til daglig og andre.

Jeg vet hva det er som gjør meg sårbar.
For eksempel har jeg blitt veldig sårbar etter at jeg fikk min egen lille smurfefamilie.
Jeg vet at min største sårbarhet ligger i nettopp mine aller nærmeste, mye kan jeg stå i og håndtere - dersom noe eller noen skulle ramme eller antyde ett eller annet med familien min ville det ramme meg på en måte som ingenting annet er i stand til.

Jeg er en fredelig, omtenksom, snill vil jeg påstå, godhjertet, rettferdig, stabil person. Jeg er empatisk og jeg er tilgivende, jeg er bestemt og jeg er feig, jeg er betenkt og jeg er mistenksom, jeg er klar og orientert, og jeg kan være usikker og utydelig - jeg kan i situasjoner også være det man kaller for ikke orientert.

Som jeg sa litt lenger opp kan jeg gå gjennom mye og jeg kan akseptere mye. Om noe likevel skulle gå utover barna mine eller konemor mi, vil jeg sette skapet på den plassen jeg mener det hører hjemme.
Heller ikke for egen del ville jeg akseptere hva som helst så lenge det i neste sving ville berøre mine nærmeste - sånn er det nemlig når man er kommet til et sted der man elsker noen andre mer enn man elsker seg selv, noen kaller det å være mamma og det er å ha funnet sitt livs kjærlighet.

Når det kommer til familien vår er vi ikke spesielt til forskjell fra dyrene, har du tenkt på det?
Jeg er overbevist om at i alle fall de fleste som leser dette innlegget, kunne gå gjennom hva som helst for å beskytte barna sine - noen flere enn meg ville også gjort det for den personen som gjør hjertet sitt helt.

Jeg anser meg selv som verdens heldigste med akkurat min lille smurfegjeng.

Sårbar aldri så mye, jeg er ubeskrivelig takknemlig og lykkelig for at jeg har akkurat min lille trio.
Ingen sårbarhet i verden, ingen hendelse, ingen personer - ingenting kunne få meg til å tenke annerledes eller føle annerledes.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...