søndag 10. november 2019

VI TRENGER AT POLITIET KOMMER INNOVER!!



Om du skulle komme i en situasjon du opplever er livsfarlig, der det står om liv og / eller helse, da ville du med all sannsynlighet både ha et sterkt behov for og satt veldig pris på at politiet kom etter å ha blitt tilalt.

Jeg snakker ikke om de tilfeller du sitter i kaffeprat med ei venninne og sier «jeg var altså livredd…»
Sannsynligvis vil situasjonen over også være av en karakter der du var pissredd - enten i et øyeblikk, et par minutter eller over ei viss tid. Jeg tipper at for de fleste som sitter i kaffeprat og sier «jeg var altså livredd» så handler det om redsel av typen jeg skvatt så sinnsykt, jeg var vitne til noe så skremmende eller jeg satt i ei vogn på toppen av pariserhjulet da de stoppet opp for ikke mindre enn fire minutter…
Poenget mitt er at det er kortere øyeblikk eller sekvenser der man befinner seg i en skremmende situasjon som får oss til å uttrykke at vi var livredd - som kan hende også stemmer.

Om du har opplevd andre situasjoner, mer satte og skremmende situasjoner, situasjoner der du står ovenfor reell livsfare - da tenker jeg du ville sette pris på at politiet tok seg en svingom.

Hva om det ikke skulle skje?
Hva om du ringte til politiet for hjelp, og så fikk du til svar «jeg hører hva du sier, men vi har ikke så mye ressurser så vi må nesten se an dette med utrykning…»?
Hva om du hadde kommet deg i sikkerhet, men visste at familien din ikke er trygg - og fikk til svar «Vi sender ut en patrulje, men vi er nesten nødt for å vente på forsterkninger fra nabokommunen først pga. alvoret i situasjonen»?

Jeg skal dele en historie med deg, fra ei lita bygd i distriktsNorge:

Midt i natta våkner noen barn på elleve og tolv år, når jeg ser på mine barn som er snart elleve og tolv år kan jeg fortelle deg at det ikke er spesielt gammelt, av at det banker og dundrer på ytterdøren.
Den yngste av disse barna, hun på elleve år, går ut i gangen for å se hvem det er som banker.
Ved ytterdøren blir hun både sjokkert, redd og hysterisk - og hun setter i vei inn til sin mamma og stefar.
«mamma, mamma, du må komme opp - Ola står på trappa og gråter, han er helt blå rundt det ene øyet… som man ikke kan se…»
Mammaen står opp og går til døra der Ola står, hun forstår med det samme at en eller annen har vært heldig å få inn en skikkelig god høyre på han.
Hva gjør så mammaen, jo hun stryker Ola på kinnet og spør hva i alle dager det er som har skjedd… så smeller det…

Ola setter i et kjempeskrik -
«JEG SKAL DREPE DERE ALLE, EN ETTER EN SKAL JEG TA DERE…»

Jenta på elleve år har allerede gått inn på rommet til sin mamma og stefar, mens jenta på tolv år ligger alene igjen med døra vidåpen på rommet rett innenfor der skriket kom fra.
På et pittelite øyeblikk har mammaen, halvveis i svangerskapet med min minstemann, løpt inn på rommet hun kom fra og låst døren bak seg.
Jenta på tolv år ble liggende igjen i senga, og etter ei kort stund kunne hun høre en kjent og trygg stemme på utsiden av rommet til sine foreldre.
«Hallo, det er bare meg, Kari.»
Man kunne høre en helt syk dialog gå mellom mammaen i huset og Kari som sto på utsiden -
«er du sikker på at det er det?»
«Ja det er meg, det er trygt nå…»
«Er du helt sikker på at det er trygt?»
«Ja, han har sovnet nå - du kan slippe inn Roshild nå»

Etter hvert var det gått en halv times tid, og jeg ble sluppet inn på rommet.
Da jeg kom inn på rommet satt farsan som et lite barn sammen med min lillebror på fire år i kroken av dobbeltsengen, sikker på at alle kom til å bli drept.
Mamma satt i vinduet og røykte, mens jeg kunne ikke se min søster på elleve år noe sted.
Da jeg etterlyste min søster tok mamma nytt grep. Hun kom ned fra vinduet, åpnet klesskapet og begynte å finne fram tøy - Ullester, en stor genser av noe slag og en longs som hun rakte meg og ba meg kle på.
Da klærne var på hjalp hun meg opp i vinduet, før hun ba meg hoppe ned og løpe til nærmeste nabo og be de ringe etter politiet.

Jeg ble sluppet ut vinduet og landet pent nede i snøen, før jeg stablet meg opp og begynte å løpe i kulden - det var 24 minusgrader den natten.

Frosten bet i nese, øyne og kinn. Det skar i halsen når jeg dro pusten, men jeg løp det jeg klarte.
Noen hundre meter opp etter bygdeveien var jeg ved første avkjørsel -
Inn her?
For langt til huset, videre til neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
Gammel dame, vondt å gå, bedre med neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
For langt til huset, videre til neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
Ja, her kan jeg løpe inn…

Da jeg banket på døren åpnet den eldre karen som bodde i huset  døra for meg, han var allerede påkledd og gikk rundt seg selv.
Hei, går det bra?
Kom inn, søsteren din er her allerede…

Jeg ba mannen om å ringe politiet, og kunne høre samtalen - i alle fall hans side av samtalen;
Hallo ja, det er jeg som ringte i sta…
Nei, vi vet ikke mer. Nå har et av de andre barna i huset kommet her til…
Har dere tenkt å sende en bil innover?
Hvor lang tid kan det ta å vente, hva som helst kan skje i mellomtiden…?
Ja ja jeg forstår, men dere må se til å få sendt en bil snarest…

Jeg ble vist videre inn i huset av husfruen, hun tok meg med inn på gjesterommet der de hadde pakket min søster inn i ei varm dyne.

Som med ambulanden i forrige innlegg hadde også politibilen fem mil å kjøre for å hjelpe til. Pga nedlagte lensmannskontor rundt om allerede da, samarbeidet man kommuner i mellom. Politiet kunne ikke komme før de som sto på utrykningsvakt i nabokommunen hadde fått på seg klelørver og kjørt de to ekstra milene til lensmannskontoret i vår kommune - da kunne de sette kursen de fem milene innover mot oss.

Vi opplever med dagens regjering en stadig sentralisering og ødeleggelse fra distriktene.
Politireformen, den såkalte nærreformen, har blitt en skandale. Politiet må si nei til massevis av oppdrag der folk trenger de - knallharde prioriteringer ligger til grunn.
Folks trygghet har vært en risiko i distriktsNorge i mange år allerede, nå nærmer vi oss tilstander der borgervern er neste på tapetet.

Det er ikke en kjeft i områdene i og rundt Oslo som verken opplever eller hadde godtatt å oppleve dette.
Det er ikke en kjeft på Østlandet som hadde godtatt en ordning der man i kritiske situasjoner måtte ventet over en time på politi, langt mindre en til to timer.
Det er ikke en kjeft på Østlandet som hadde godtatt å få til svar «beklager så mye, men dette kan vi dessverre ikke prioritere» dersom man hadde med en voldelig person å gjøre på et utested.

Hvorfor har vi det slik i Norge i dag?
Hvorfor sentraliseres distriktene, og landsdeler i senk?
Hva er det som gjør at dagens regjering uten å tenke velger å sette helse og liv på spill i deler av landet vårt?
Er det slik vi ønsker å ha det?

Det er jo ikke det!
Vi ønsker et land der folk er trygge, vi ønsker en regjering som tar ansvar for både ei lita bygd i Finnmark, ei lita bygd i en fjord på vestlandet, storbyene våre og hovedstaden.
Vi ønsker nemlig et land der folk er like mye verdt og skal ha den samme omsorgen og de samme gode tjenestene uavhengig av hvor man bor.

Igjen -
Det blir aldri likt i ei lita bygd som i hovedstaden eller andre større byer etter norsk målestokk.
Derfor er det desto viktigere å finne en organisering som støter opp om og trygger befolkningen som ikke bor i de større byene.
Det er da vel lite å hente i å kutte ned på og kutte ut tjenester som er absolutt nødvendige for at folk skal kunne leve og bo i utkantene?

Når jeg valgte å gå inn i politikken så var det på bakgrunn av å komme til kort-
Jeg opplevde å komme til kort som barn og innbygger.
Jeg opplevde å komme til kort som sykepleier.
Jeg opplevde å komme til kort som tillitsvalgt for sykepleierne.
Jeg opplevde å komme til kort som leder på arbeidsgiversiden.

Et sted må endringene begynne, jeg har kommet fram til at det må være i politikken.
Vi trenger å endre den politiske kursen landet vårt har tatt, det vil jeg gjerne være med på -

Det blir mitt neste innlegg å handle om.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...