En helseminister fratatt all troverdighet nord for sinsenkrysset

https://www.facebook.com/sharer.php?u=http%3A%2F%2Fwww.dagbladet.no%2Fnyheter%2Fde-dysser-ned-en-nasjonal-krise%2F71909202&_rdr

En helseminister som vil svare på egnet tidspunkt... hva enn det måtte være.
En statsminister som ikke vil svare, fordi det er helseministerens ansvar å svare.

I det hele tatt har vi ansvarlige som ikke vet hvilket omfang saken innehar, som ikke vet hvilke utfordringer man står overfor - og som barnehagebarn kort og godt bare nekter å forholde seg til situasjonen, da forsvinner den nok.

Vi har en helseminister som for det første ikke er helsepersonell, han har ingen realkompetanse på området.
I tillegg nekter ministeren å høre på fagfolkene, på de som faktisk kjenner til og vet hva som er nødvendig og hvilke utfordringer som ligger i utførelse av helsetjenester - spesielt i distriktene, og enda mer særskilt i den nordligste delen av landet der været spiller en stor rolle.

Vi har fagfolk i nord som overøser både regjerende politikere i sør og storting om situasjonen i nord, med god drahjelp fra politikere i nord som på tross av å ikke være helsepersonell, politi eller brannfolk likevel kjenner utfordringene - fordi de står i disse til langt over knærne.
Likevel dere -
Det vi så langt kan se er Sp politikere på talerstolen som snakker hjertelig og tydelig til både stortingspresident og storting, med bønn og krav om at man må gjøre noe. Med seg har senterpartiet både Rødt og SV med tydelige stemmer og i tillegg både krav om handling og trusler tillitsspørsmål.

Så langt har ingenting skjedd, egentlig.
Vi som følger saken får stadige små drypp som antyder at man ser litt mer, man forstår litt mer, man setter inn et krisetiltak her og et der - mens man påstår at tjenesten nå er 100%
Den er jo ikke det, og med de tiltak man viser til kan ikke tjenesten bli 100%.

Man kan stille så mange spørsmål man måtte klare i stortinget, til både helseminister, statsminister og stortingspresidenten.

Sannsynligheten for at det allerede har gått liv som direkte eller inndirekte følge av krisen er stor.
Hvor mange liv skal forringes, eller gå tapt før man faktisk gjør noe?
Hvor mye forverring av situasjonen må til før man bestemmer seg for å gripe inn?
Hvor mange dyktige og rutinerte fagfolk må si opp stillingen sin før man gjør noe?
Hvor redd skal befolkningen og fagfolkene kunne bli, hva er akseptabelt, før handling?

Det er å lese i kommentarfeltene på sosiale medier, utsagn fra folk i de mest oppegående områder på østlandet, hvilken forståelse man har av både geografiske og konkrete utfordringer i nord. Noe sier meg at den samme oppfatningen sitter mellom ørene på de som styrer og sitter med ansvaret for denne tragedien;
Kommentarer av typen
"mine skattepenger skal gå til ambulansebiler i hovedsak, vi klarer oss med det her nede og det må man også kunne i nord"

Det er beklagelig og det er bedritent å skulle ta det innover seg -
De ansvarlige for å gjøre noe med krisen rundt ambulanseflyene i nord har ikke peiling. Ikke har man peiling på geografien i nord, ikke har man peiling på værforholdene i nord, ikke har man peiling på hva det vil si å drive helsetjenester i distriktene og ikke har de peiling på helsetjenester i sin helhet - herunder også hvor raskt en situasjon kan endre seg fra stabil til livstruende.

Vi er et langstrakt land, og vi ønsker at folket vårt skal være trygge uansett hvor i landet de bor.
Det er et statlig ansvar å se til at folk er trygge.
Pr. i dag svikter dessverre de ansvarlige, noe man har gjort over tid, og med overlegg. Man fikk advarsler fra både fagfolk, politikere og andre før man med viten og overlegg gikk inn i samarbeid med dagens operatør.

Måten ting er blitt gjort på er til skrekk og advarsel.
Oversiktskartet som viser koblinger mellom de forskjellige som har vært med i forbindelse med anbudsrunden er pinlige, de vitner mer om det vi ser av nettverksforbindelser på tv-serier som The L-word, der streker med koblinger flyter fritt mellom alle og en hver.

Jeg har sagt det tidligere, det lukter svidd av hele saken - og her ser man en stor forskjell på regjeringen og fagfolk.
Mens fagfolk på feltet agerer umiddelbart ved lukten av brent, for å lokalisere og ta hånd om det kritiske, lener regjeringen seg godt tilbake og venter på at det skal ta riktig fyr før man vil gripe til handling.

Det beste våre folkevalgte nå kan gjøre, i respekt for folket - og spesielt den delen av folket som sitter mest sårbart til i denne saken - er å fortelle helseministeren ikke bare at folket har fått nok, men også at man ikke lenger har tillit til han.
Ministeren har etter mitt syn fått mer enn nok tid på seg til å gjøre en ordentlig prosess i forbindelse med at kontrakten til forrige leverandør gikk ut.
Ministeren har hatt god anledning til å lytte på fagfolks vurderinger og innspill, i tillegg også politikere og andre.
Ministeren har fått utallige tilbakemeldinger på en situasjon som stadig blir verre, som går via ustabil til kritisk og forkastelig.

Det er kritikkverdig og fratar helseministeren all tillit og respekt for jobben sin, at han ikke imøtekommer en eneste tilbakemelding på en forventet og akseptabel måte.
Tvert i mot forsvarer han både en prosess man virkelig kan diskutere troverdighet og lovlighet ved. Han forsvarer situasjonen som ikke bare tilstrekkelig, men 100% - selv etter at flere erfarne fagfolk har sagt at nå er det kritisk.
Som om ikke det er nok, så nekter han å stille opp i stortinget og svare for seg når han blir bedt om det - han vil ventet på et egnet tidspunkt, hva enn det måtte være.

Jeg vet at selv om jeg ikke kan avsette ministeren, så kan min mistillit uttrykkes der jeg har mulighet og det er ved å skrive om det og håpe at noen leser og forstår bakgrunnen for den bunnløse fortvilelse som sitter i et nordnorskt hjerte..