søndag 29. desember 2019

hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?

I tiden som har gått fra telefonen har livet i grunnen fortsatt, det må jo det som broren min sa i telefonen.
Jeg har hatt det aller best når jeg har vært sammen med konemor og barna våre, når hverdagen har gått mest mulig sin vante gang - jeg må nok bare erkjenne at jeg er et rutinens og stabilitetens menneske...

De tunge stundene har vært innom hver dag, de har sneket seg på - i starten når konemor var på jobb, når barna har var på skolen, senere når konemor har vært på tur, når jeg har sust rundt med støvugeren eller moppen, når avleggerne har sittet i andreetasjen og spilt...
Men -
så går det litt tid og barna har kommet hjem fra skolen, konemor har kommet hjem fra jobb,  barna kommer ned fra spilling eller konemor kommer hjem fra tur - da er det som om solen har tittet fram fra et tungt skylag og jeg har kunne kjenne at det letter også inni meg.

Det aller beste i denne tiden har vært at jeg har denne rolige kjæresten min labbende rundt akkurat som hun gjør -
Uten å si så veldig mye, bare være.
Uten å kreve så mye, bare være.
Det å bare være sammen- i stua, i sofa, hun sitter forran og inntil meg - eller jeg sitter forran og inntil henne, ute på tur sammen ... disse stundene har vært de aller beste.

Inni mellom har det kjentes ut som om hjertet mitt skal revne, eller som om jeg skal kveles - i disse stundene er jeg overbevist om at jeg vet hvordan en fisk på land har det, når jeg gisper etter luft... Vel, ikke det at fisken gisper etter luft - den er vel heller ute etter vann...

Disse dagene etter at min bror døde, ikke helt overraskende, men likevel uventet og brått;
Disse dagene har vært som å sitte plassert i et rom med alt på vent.
Disse dagene har vært som å befinne seg dels svevende og dels sugd inn i et vakuum.
Disse dagene har vært ei tid der man sitter med opplevelse av å ikke tilhøre noen tid, man bare er.

Jeg har ikke vært alene, det må sies.
Som jeg sa litt lenger opp har konemor vært der, hele veien - også der Krise-Ivar og co ikke eksisterte.
Jeg anser meg selv som ikke bare heldig, jeg er den aller heldigste, som har den konemora jeg har - og jeg skulle ønske hun kunne se det selv også.
Ikke bare spør konemor hvordan det går, om det går bra, om jeg får sove og hvordan jeg sover. Konemor mi lever for tiden med ei kjerring som lever mye i kraften av å være - fjernstyrt, glemsk, rotete, følsom, utålmodig... Jeg er med andre ord ikke den letteste å være i hus med om dagen.
Konemor mi er den snilleste, godeste og besteste konemor man kan tenke seg - og hun viser det ekstra mye nå om dagen.
Faktisk, faktisk synes jeg litt synd om henne - for som hun bare har sagt litt til meg om - det må være ganske frustrerende og fortvilende å ikke vite hva man verken kan eller skal gjøre - selv ikke når man får høre at man gjør alt man kan, at sånn som man er nå er aller best.

Det har gått snart to uker fra telefonen om min brors død kom.
Nærmere ei uke etterpå fikk jeg brått en telefon fra hjemkommunen min, en kar presenterte seg fra kriseteamet.
Aller først ville karen fra kriseteamet beklage på det sterkeste at man hadde fullstendig glemt meg av.
Glemt meg av?
Ja, når slike ting hender (herunder, når noen i nær familie tar livet sitt) ringer man forstås fra kriseteamet til de nærmeste i familien for å følge opp disse.
Åååå

Så, til tross for at det egentlig har gått overraskende rolig og bra for seg -
Da han karen fra kriseteamet ringte meg, noe overraskende, fikk jeg plutselig en realitetsorientering. Jeg må bare si at i etterkant av den samtalen så brast det for meg...

"Nå er det jo slik at jeg har fått flere spørsmål angående den siste helgen din bror var i livet..."
Jeg fikk en hel utgreiing om den siste helgen bror levde, om kommunikasjon, tilsyn og mangel på sådant.
Selv fikk jeg anledning til å stille noen spørsmål tilbake, og du kan tro meg - det gjorde jeg.
Det jeg satt igjen med etter samtalen med karen fra kriseteamet, det kriseteamet som hadde glemt av at man i det hele tatt eksisterte, var ett eneste spørsmål;
Hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?
Ja, det er jo spørsmål vi også vil ha svar på var det eneste jeg fikk fra karen.

Når jeg var ferdig i telefonen med han krise-Ivar, kastet jeg meg ut i Perle (bilen) og kjørte til skolen for å hente barna.
Riktig nok er det en veldig kort tur til skolen, men jammen sant klarte jeg å grine temmelig mye på den korte tiden det skulle ta å kjøre dit. Jeg skal bare hilse å si deg det at i forhold til den rolige og siviliserte gråten jeg beskrev i tidligere innlegg, så var dette en langt i fra sivilisert og nøktern gråt. Jeg mer eller mindre hylgråt, mens jeg hev etter pusten. Jeg jamret og bar meg, og jeg tørket tårer til den store gullmedalje.
Farskens Krise-Ivar, når man først skulle bli glemt i dagevis var det vel ikke nødvendig å ringe i det hele tatt tenkte jeg.

Jeg vet ikke hvordan de med ansvar for min bror kunne la dette skje, det visste ikke Krise-Ivar heller. Men-
Jeg har tenkt å finne det ut, det vet jeg!







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...