På et tidspunkt nådde jeg et lavmål hva selvbilde angår...

Nå får jeg si som snekker Andersen i Skomagergata;

Nei men, er du der i dag også altså? Ja, du får stige på - kom inn kom inn... Ettersom vi lever i en annen tid enn snekker Andersen legger jeg også til følgende som jo er in i våre dager - " følg meg ved å trykke på følg knappen, og få med deg senere innlegg også" 

Jeg liker å jobbe og har vært heldig å ha arbeidsplasser som ikke bare har vært ok, de har gitt meg mye og vært en viktig del av min hverdag - og mitt selvbilde skulle det vise seg.

Jeg elsker min lille familie, naturlig nok skulle jeg nærmest si. Å være på turer sammen er det beste jeg vet, korte eller lange både i avstand og tid. Jeg liker å styre med og for familien min, delta i aktiviteter, plikter og kos. Det å være en del av en flokk, det å bidra i flokken sin, være med å farge og prege flokken og hjemmet - er en viktig del av hverdagen min - og selvildet mitt.

Å ha aktiviteter utenom huset og familien av betydning, er noe som gir både en selv og familien en boost er også noe som har vært og er viktig - sånn er det også i familien hos oss. Min deltakelse både i forbindelse med skolen til barna, politikken og blant venner er viktig for min egen del og viktig for familien min.

Opplevelsen av å ikke kunne stå i jobben sin - fø

rst den somatiske delen av det å være sykepleier, og nå sist altså også som leder, slår på en måte føttene unna for en... og tar et solid jafs av både selvbilde og selvtillit.

Opplevelsen av å ikke strekke til i flokken, i familien sin, tar et langt større jafs av både selvbilde og selvtillit en det å ikke mestre å stå i arbeid. Opplevelsen i det å ikke kunne være med på alt som før, ikke ha energi til alt man ønsker, av å ha glemt viktige ting, av å ikke få gjort alt man ønsker og som man ønsker i hjemmet tar et svært jafs av selvbilde og selvtillit.

Jeg har ingen som helst vanskeligheter med å forstå at jeg i flekkene nok kan framstå både surrete, uinteressert, utålmodig, fjernstyrt, tafatt og lat - trolig ville jeg selv oppfattet en annen på samme måte - selv om ikke ting nødvendigvis er helt slik de framstår. Det å gå i denne tåken og kjenne på at man ikke strekker til, ikke når opp, at man glemmer, at det går sakte, at det gjør vondt, at man er trøtt osv - det gjør noe med en, det gjør noe med selvbilde og selvtillit.

På et tidspunkt nådde jeg et lavmål hva selvbilde angår, det var rett og slett bare borte- ikke for omverdenen - men for meg selv.

Jar inneforstått med at jeg er ingenting. Jeg tenkte faktisk det, jeg er ingenting i meg selv lenger. Arbeidslivet er en greie for voksne mennesker, at jeg ikke kunne stå i jobben min opplevdes både som nederlag, tap og kritikkverdig. Opplevelsen av ikke å strekke til som mor, som husmor, som kjæreste og partner opplevdes som nederlag, tap og kritikkverdig. Når en persons selvbilde er på et slikt lavmål, er hvilken mating selvbildet får avgjørende for om man klarer å lime sammen et midlertidig selvbilde sterkt nok til at man får tid og rom til å bygge et nytt som er mer solid.

Vel, når selvbildet mitt var på sitt lavmål var ikke matingen den beste heller for å si det sånn. Som jeg var inne på i tidligere innlegg, var jeg på et sted der jeg sugde til meg alle signaler som kunne bekrefte det jeg allerede kjente på, at jeg ikke var noe - om signalene eksisterte eller var noe jeg tolket meg til hadde ingenting å si.

Samtaler med sjefen min- Jeg var ikke god nok til å fortsette i jobben min, jeg var for svak og ynkelig. Hjemme i egen flokk- Selvfølgelig ville man at jeg ble hjemme når man skulle ut på tur, hvorfor skulle man ville ha med meg, jeg er treg å gå, man må vente på meg, jeg er en belastning, jeg lager kvalme... Videre - Jeg får ikke tatt min del i huset, det går sakte, jeg er ineffektiv, jeg trør i veien, jeg planlegger ikke godt nok.

Jeg så meg selv med kritikkverdige øyne, sikker på at det går mot slutten for flokken vår og alt det jeg elsker mest i livet. Jeg kunne ikke se noe som skulle tilsi at ho jeg elsker mer enn ord kan beskrive, skulle verken elske meg eller ønske å være sammen med meg - tvert i mot, det jeg fant var ganske mange grunner til hvorfor ho ikke elsker meg og ikke vil være sammen med meg lenger.

Når selvbildet er på lavmål, er knust, er svakt eller hvordan man vil beskrive det - hva gjør man så..? Dersom du følger med i bloggen vil jeg i neste sving si mer om hva jeg har gjort.