Før jeg reiste hit denne gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke orker å bruke energi og fokus på ting utenom egen trening og eget velvære. Jeg skal rett og slett fokusere på meg selv og rett og på jobb og hvile. Om jeg konsentrerer meg om det slipper jeg å forholde meg til andre mennesker, da kan jeg tasse til og fra avtaler og aktiviteter, uten at noen plutselig skal spise av energien min.
Men, så skal du høre...
Her på huset er det slik at man blir plassert i grupper ut i fra hvilken utfordring man har. For eksempel er det slik at ettersom jeg har en nevromuskulær sykdom, er jeg plassert på rød gruppe - som er det man internt på huset kaller for nevrogruppen. Når man er plassert i en gruppe, en slags tilhørighet - så får man også bordplassering i spisesalen etter hvilken gruppe man tilhører.
Den dagen jeg kom måtte jeg vente litt på at rommet mitt skulle bli klart som man ofte gjør på fine hoteller, fristelsen var derfor stor til å late som om jeg var i ferd med å sjekke inn på et litt finere og ærverdig sted . Jeg fikk et lite kort i hånden med oppfordring til å gå inn i spisesalen for å finne noen fra kjøkkenet, vise de kortet, finne meg en plass og få til meg noe lunsj mens jeg ventet på rom - sånt opplever man ikke på finere og ærverdige hoteller.
Ettersom jeg er en pliktoppfyllende person gjorde jeg som jeg ble bedt om. Jeg tasset inn i matsalen og fant ei fra kjøkkenet som ikke så alt for skummel ut, viste henne kortet og ventet på en plassering... "Kan dette være en fin plass?" spurte hun.
"Er det mulig å ikke måtte sitte midt inne i rommet?" spurte jeg.
"Kan dette være en fin plass?" spurte hun så med et nytt forslag.
"Er det mulig å sitte langs med veggen?" spurte jeg.
"Den her, eller den der..." sa hun og pekte så på to alternative bord langs veggen jeg hadde pekt på.
Sånn skulle jeg altså få velge mellom to bord og er nå plassert i et hjørne av spisesalen, der sitter jeg sammen med ei dame fra Brasil som er rundt førti år, Ali og Olav - begge to 74 år.
Jeg er glad i mennesker, men ikke så glad i mennesker som folk tror.
Jeg er glad i å være sosial, men ikke så glad idet som folk tror.
Jeg framstår avslappet i folkemengder og uten antydning til ubehag, men jeg liker meg ikke i store saler fulle av folk - da kjenner jeg faktisk på ubehag og mistrivsel.
Men -
Vi fire ved vårt lille bord, i hjørnet av spisesalen - vi har funnet stor glede i hverandre og har det veldig fint sammen. Trivselen, gleden over hverandre og fellesskapet er uten tvil merkbart rundt oss, hvem vet - Kan hende det sitter folk ved noen av de andre bordene og er misunnelig på den gode tonen hos oss, latteren som sitter veldig løst, spøken og alvoret.
Før jeg reiste hjemmefra hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle havne i en situasjon der jeg brått skulle bli venner med nye mennesker, i alle fall ikke to i midten av syttiårene og ei dame i beste alder som knapt kan noe norsk. Jeg skulle nesten til å si at når uhellet alt skulle skje, så er jeg glad for at det skjedde... men det ble jo helt feil kjenner jeg så...
Vi spiser sammen, når en av oss ikke kommer ser de andre etter denne og sjekker ut om alt er ok. Vi møtes utenom måltider, sitter sammen i dagligstuen, spiller kort (Det vil si de andre tre spiller kort mens jeg ser på, jeg liker ingen spill der man ender opp med en vinner og resten ikke... er en elendig taper rett og slett), vi snakker og spøker, og vi går turer. Hun fra Brasil snakker til oss med det lille hun kan av norsk, vi snakker med henne på norsk så hun må forholde seg til språket og læring. Ali passer godt på når gramatikken blir i overkant på avveie, da korrigerer han så fint og sier "du må lære...". Olav forteller om hans oppvekst / historie og livet i ei lita bygd et stykke unna her vi befinner oss, mens jeg lytter og super til meg av hans beretninger fra et område jeg selv har begynt å bli glad i. Ali har jeg fått et særdeles nært forhold til, da vi har brukt tid sammen på tur både i aktivitetsgruppe og alene. Det er både interessant, lærerikt og rørende å høre om hans reise som politisk flyktning til Norge for mange år siden, familie, kultur osv. Ali på sin side snakker om ting som er annerledes i landet vårt, han viser takknemlighet, ydmykhet og stor interesse for både språk, kultur, forskjelligheter - og i mitt tilfelle uttrykker han faktisk også en glede over å bli kjent med en helt alminnelig, norsk, familiemor - som er skeiv.
Nå sitter jeg på rommet mitt, som denne gangen ikke minner så mye om en fengselsselle. Rommet jeg nå har fått minner faktisk mer om et superenkelt hotellrom enn et ei selle i et fengsel, det er da noe. Faktisk må jeg si at jeg er fornøyd med dette rommet som er litt større enn det forrige, litt større - og nyere - bad. Jeg ha utsikt mot en byggeplass bare 50 - 100 meter bortfor, der bygger man en garasje til ungdomsskolen slik at elever som trenger litt mer praktisk tilnærming til opplæring kan få det - sånt liker jeg veldig godt!
Jeg skal fortelle litt om oppholdet mitt her tenker jeg, i neste innlegg. Da får du lese om hvordan det oppleves å være på dette stedet denne gangen, om hva som foregår i hodet mitt. Dersom du har lyst, kan du finne meg på Tik-Tok under kanalen "smurfheart" hvor jeg forteller om ymse, nå om dagen fra tiden her - Tik Tok kanalen min er foreløbig på engelsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar