Del 3
Jeg har vært innom meldinger fra Anette på messenger igjen. Lenken Anette sendte meg ligger der så fint, uåpnet, som en gave med papir og bånd. Jeg ser på lenken som ser både spennende og interessant ut - samtidig er det noe med at jeg ikke aner hva som ligger på innsiden i det jeg trykker på lenken.
Ja, jeg finner denne lenken av en gave skummel.
Nei, jeg finner ikke gaver generelt skumle - Det er kun én gave i historien som har vært skummel å åpne, gaven var fra en nevø i starten på tyveårene - jeg skal ikke en gang starte på den historien.
Yoga er en beroligende greie, det er noe som ut fra erfaring og etter hvert også undersøkelser (kan hende også forskning, hvem vet), viser seg å være bra for oss. Yoga viser seg faktisk å være så bra for oss at vi alle som en egentlig burde ta oss tid til å gjøre litt yoga daglig - om jeg har forstått disse undersøkelsene og erfaringene som er presentert meg rett.
Når det er så inni granskauen bra for oss, hva er det da som gjør det så bort i natta vanskelig å forholde seg til tenker du kan hende?
Her har jeg tenkt litt ser du -
For å forstå min tilnærming til denne farskens yogaen, trenger man å forstå min bakgrunn - jeg er nemlig overbevist om at min motstand henger sammen med ting i min bakgrunn.
Så, da er det bare for meg til å hoppe ut i det - dele min angst og sårbarhet med dere som bruker tid på å lese det jeg måtte finne for godt å skrive...
"Trekk pusten godt inn gjennom nesen, når du gjør det aktiverer du det parasympatiske nervesystemet".
Du gjør det, du aktiverer faktisk det parasympatiske nervesystemet når du puster dypt inn gjennom nesen. I utgangspunktet er dette en veldig god ting - det gir nemlig et lite push til kroppen når det kommer til å legge bort stress. Det frigir det vi produserer selv som kan beskrives som være glad stoffer, eller velbehagsstoffer - og det er en god ting.
For min del er det slik at når jeg hører noen si denne setningen, eller andre setninger for den del - der innholdet er noe som ber meg om å gjøre ett eller annet om det er konkret gjøre, eller kjenne etter på - så kræsjer det.
Vet ikke om du noen gang har opplevd en kræsj av noe slag, det har jeg. Jeg har vært kraftig utfor veien med bil en gang. Vi så den komme da vi fikk en sleng på slush føre, vi skeiset fra side til side før bilen gjorden en fullstendig helomvending hva retning angår og vi smalt utfor og ned i ei grøft. I grøften ble vi slått ned med passasjersiden ned mot bakken og det var fullstendig bråstopp ettersom grøften var så dyp at vi ikke ble slengt videre. Jeg har også opplevd en front mot front kollisjon med fullstendig bråstopp, airbag ut, lukt av krutt, skader, totalvrakede biler...
Nå er ikke yoga verken en frontkollisjon eller en utforkjøring - men bråstoppen er der så snart noen gir en eller annen form for instruks til hva jeg skal gjøre med skrotten eller kjenne på av følelser / opplevelser i meg selv.
Det er noe rart som skjer og det er langt i fra være glad stoffer eller velbehags stoffer som slippes ut hos meg, det er noe helt annet.
Allerede før jeg begir meg ut på yoga er det som å sitte i bilen etter å ha fått den slengen. Jeg kan kjenne at det skeiser fra side til side, jeg vet ikke helt hvordan ting kommer til å fare hen - men jeg er på en måte overbevist om at dette bærer galt av sted. Ved et par anledninger har jeg brått befunnet meg i situasjoner der jeg er tilstede under yoga - fordi noen kloke hoder har funnet ut ikke bare at det er bra å være med på, men de har tatt det som type overraskelsesaktiviteter. Uten sammenligning for øvrig - det har vært litt som da vi kjørte ut med bilen og jeg klep igjen øynene fra det øyeblikket vi forstod at dette kommer vi ikke unna, til det øyeblikket vi hadde opplevd bråstoppen og lå skviset nede i grøfta.
Ved et par anledninger har jeg vært til stede under yoga etter å ha blitt informert om at dette er noe som hører til et behandlingsopplegg ved fysikalsk rehabilitering - og argumentert meg gjennom at dette ikke er noe for meg.
Under disse yogatimene har jeg gjort et hjertelig forsøk på å prøve å delta, men det er veldig vanskelig når jeg blir sittende å se på instruktøren og irritere meg over hver eneste instruksjon som kommer, stemmen, rommet og alt annet. Under disse timene har airbagen blåst ut og jeg kjenner kruttrøyken om man kan bruke det bildet. Jeg har på sett og vis løst ut noen forsvarsmekanismer, jeg kjenner meg angrepet, tap av funksjon der og da og jeg er jo ikke dum - så jeg forstår at det er ting i meg som ikke er helt på plass enda faktisk - ettersom jeg lar meg vrake slik i disse situasjonene.
Det irriterer meg mer enn noe annet!
Å skulle erkjenne for seg selv at selv om jeg har landet for lang tid siden, selv om jeg har bearbeidet alle mine traumer med tilhørende skvip og elendighet, selv om jeg i dag lever det gode liv sammen med familien min og har det så godt som jeg kunne drømme om - så viser det seg altså at det å skulle motta det som pr. definisjon er (enkle) instruksjoner om hva man skal gjøre og hva eller hvordan man skal kjenne etter på ting, så tikker forsvarsmekanismer inn.
Det er fascinerende synes jeg, om jeg velger å se det utenfra. Det er fascinerende å se hvordan hjernen har jobbet seg gjennom ting, hvordan kroppen har jobbet seg gjennom ting. Det er fascinerende å erfare hvor lite energi jeg bruker på å snakke om min historie og ting som har vært, jeg deler enkelt dersom det er en hensikt med å dele. Jeg er ikke verken skamfull eller på annen måte plaget av min historie lenger, likevel -
Dette folkens, dette er et kroneksempel på hvordan kropp og psyke henger sammen. Dette er et kroneksempel på hvordan kroppen vår faktisk har sin egen hukommelse i tillegg til den hukommelsen vi kjenner til fra toppetasjen.
Jeg må finne en måte å omgjøre disse yoga-instruksene fra instrukser som er skumle for kroppen, til å bli noe vennligsinnet som er bra for både kropp og sjel, det er det jeg må få til på en eller annen måte...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar