I dag er det blitt den i morgen det var i går

 I går startet tankene mine for i dag,  da med tankestart "i morgen er det..."

I dag er det blitt den i morgen det var i går.

I dag har tankene mine surret i vei, sammen med en solid porsjon emosjoner.

Jeg har tenkt på bror, på hva som foregikk i hodet hans denne spesielle dagen.

 Hva tenkte han, hva følte han, hva var det som drev han gjennom dagen, den dagen som skulle bli hans siste?

Når tid visste han at den dagen skulle bli hans siste?

Når tid bestemte han seg, bestemte seg for at akkurat denne dagen- presis ei uke før han skulle bli 46 år, at den dagen skulle bli finaleomgangen for hans del?

Det siste døgnet bror levde var det ikke bare kaos i hodet hans, hele han var et stort kaos av å se ting som ikke var reelle, høre ting og folk som ikke var reelle. De siste par døgnene var en kamp for å bli hørt, bli sett, få hjelp - en hjelp som vi i dag vet handlet om å leve eller dø.

Bror var ikke alene, han hadde lillebror sammen med seg den siste helgen han levde. Bror som var storebror,  men i praksis som en farsfigur for lillebroren sin, gikk og løp hvileløs rundt huset til min lillebror denne siste helgen.

Rop og skrik av verden lillebror ikke har hørt verken før eller siden. Skrikene sitter i meg for alltid har lillebror fortalt meg, det samme gjør synet av bror når han vandret att og fram i fjæra mens han ropte og skrek.

Bror ville én ting han, ha hjelp til å sove.

Fredag 13 desember 2019 snakket jeg med bror siste gang.

"Er det farlig om man ikke får sove?"

Bror var redd for mye, døden kanskje aller mest. Likevel, på ett eller annet tidspunkt søndag 15 desember 2019, ble det for krevende å gå rundt uten noe hjelp å hente, det ble for krevende å skrike og rope- ikke de høyeste vræl hjalp.

Et sted i det som var en ny erfaring for bror, nemlig psykose- har han bestemt at han ikke klarer mer.

Et sted denne søndagen var ikke tanken på barna nok til å holde bror hos oss lenger, han må ha bestemt seg for at det han fryktet mest av alt- døden, var bedre enn å ha det sånn som han hadde hatt det den siste helgen.

I dag er det fem år siden denne dagen da et ankerpunkt ble borte, en pappa, en bror, en venn, en sambygding.

Det er ikke sikkert jeg noen gang vil slutte å undre på disse spørsmålene, en del av meg håper faktisk på at jeg ikke slutter.