Vi barna var kjøtthoder som ble puttet i bilen og tatt med til det store utlandet...

Om jeg tenker tilbake på jula i den tiden jeg vokste opp, så var det helt andre forhold enn det er i dag. Advenstiden var ei tid med masse lys.

Når man vokser opp i ei lita bygd i Finnmark fyller man advenstiden, den mørkeste tiden i året - som i Finnmark betyr mørketid med mørke hele døgnet på de mørkeste dagene - med lys. Lysene som ble satt opp var klassiske lys, men også mye bruk av fargede pærer. Det skal litt til å komme seg gjennom mørketiden i nord, faktisk er denne tiden så mørk og tung at mange blir både psykisk og fysisk dårlige av det.

Det å tilføre lys og farger denne tiden er en nødvendighet for veldig mange, for å klare seg gjennom det tyngste mørket - det er også grunnen til at adventslysene gjerne kommer allerede i november og blir til ut i januar et sted.

Man var flink til å besøke hverandre i den lille bygda jeg vokste opp, kanskje spesielt i adventstiden. Noen av bygdas kjerringer bakte lefser eller smultringer sammen, noen sammen med storfamilien og atter andre alene. Man bakte i store mengder og så ga man bort julekaker til noen man visste var alene og kan hende ikke hadde tilgang til hjembakte julekaker.

Julestrømpene forberedte man i god tid fram mot jul, ukevis i forveien startet man med å få i hus innhold til disse, fordi det førte med seg kostnader - utgifter man ikke hadde anledning til å ta på en gang rett før jul. I tillegg var det nok en viss porsjon av fornøyelse ved å forberede disse strømpene. Fram til jeg var langt oppe i barneskolen hadde vi fire eldste av barna en felles julekalender, en kalender som bar med seg en pitte liten ting for hver dag. Ikke bare ventet vi barna på jul gjennom advent, vi ventet også på at det var ens egen tur til å åpne kalenderluken for å få denne lille dingsen på innsiden.

Julemat, julegodt og juledrikke - dette reiste vi over landegrensen for å handle inn. I dag er ting annerledes om man ser på priser, da vi vokste opp var det aller meste langt billigere i Finland - men man hadde kvoter for hvor mye kjøtt man kunne ha med seg over grensen, som man har kvoter på alkohol og tobakk. Med et visst antall kilo pr hode var det helt vanlig at man opererte med det som fikk navnet kjøtthoder, vi barna var slike kjøtthoder som ble puttet i bilen og av sted mot det store utlandet bar det.

Selveste julekvelden var kjernefamilien samlet rundt eget spisebord,  i egen stue og på eget gårdstun, å samle storfamilien til felles feiring var aldri et tema. Vi hadde ikke oppvaskmaskin, og det opplevdes tidvis som om julaften var et eneste spis, vask opp, dekke på til nytt måltid, spis, vask opp osv. Julegrøt, lutefisk, ribbe - alt kom i løpet av julaften.

Julen var høytid, var hellig hjemme hos oss. Juleevangeliet ble lest høyt i forbindelse med julemiddagen, en skikk som kom i hus da jeg var i ungdomsskolealder. Skikken hjemme var at når julen ringte inn på julaften, da var det høytid og da var det ikke snakk om verken at man skulle gå på besøk til noen eller få besøk av noen før de røde dagene var til ende - unntaket var å dra til onkel og tante, og til besta, ettersom de var nær familie. Folk skal ha fred i jula sa den eldre garde.

Innom husets fire vegger rådet det julefred fra julen ringte inn til nyttår. Ikke skulle det klippes, strikkes, broderes eller gjøres annet som kunne minne om håndarbeid. Ikke skulle det hugges ved, hamres eller lages støy av noe slag ute på tunet om det ikke var helt nødvendig - høytiden skulle ivaretas. Romjulens middager var søndagsmiddager på rekke og rad, da alt skulle være tatt opp flere hakk fra hverdagen.

Barna skulle ses og ikke høres, en uskreven regel - til hverdags for så vidt, men spesielt i julen.

Ikke alle ting har satt seg som noe jeg har hatt ønsker om å ta med meg inn i min egen lille kjernefamilie, men det er i stor grad elementer fra barndommens julefeiring jeg absolutt har med - det skal jeg si noe om i neste innlegg.