Ny melding fra NAV - Det skal jammen litt til, for å forholde seg til NAV...

 Ny melding fra NAV -

Etter at jeg i mitt svar på forrige melding fra min nye NAV-veileder, ber henne om å innkalle til et møte så vi kan snakke om disse tingene - har jeg altså fått en ny melding fra henne.

Den siste meldingen opplever jeg som så i andre enden av den første meldingen, at jeg nesten lurer på om det kan være samme dama som er forfatter bak begge meldingene.

Det var ikke måte på å være forståelsesfull i den siste meldingen - så forståelsesfull at jeg umiddelbart blir mistenksom...

"Vi må veldig gjerne ta møtet på telefon i stedet for å møtes, da jeg forstår at helsen din er av en sånn art at det kan være vanskelig å komme til fysiske møter..."

What..????

Nå forstår jeg faktisk veldig lite, hva er det egentlig denne dama vil ha ut av meg?

"Jeg foretrekker å møtes fysisk" svarte jeg, og videre;

"Gi meg tidspunkt i god tid, så skal jeg sørge for å legge opp til å ha energi den dagen møtet er satt opp".

Dersom jeg skal ha møte med NAV, spesielt om man skal diskutere hvor vidt jeg skal i enda en runde med utprøving som jeg vet er ødeleggende for meg, ja da skal jeg visselig sitte så ovenfor denne veilederen min at jeg kan se øynene hennes. Jeg skal kunne lese denne dama tenker jeg, danne meg et bilde av hvem jeg har å forholde meg til - for så å kunne vite både hvem jeg snakker med og hvordan jeg best snakker for meg selv.

Hva er poenget med å innkalle til møte lurer jeg på, særdeles dersom det er så viktig å snakke seg gjennom enda nye runder med utprøving i jobb, dersom man erkjenner for seg selv at den det er snakk om faktisk anses som usikker med tanke på å møte til samtale på et kontor?

Det er jo ikke rart at jeg lurer på hva man bedriver av både tankevirksomhet og annen virksomhet tenker jeg, det er heller ikke rart om jeg begynner å lure på hvilke tanker man sitter med om meg inne på dette NAV-kontoret.

Det jeg kan si her og nå er følgende;

Jeg anser meg selv som en ressurssterk person, jeg har en psyke som tåler å stå i ganske mye - heldigvis vil jeg si. Heldigvis, fordi jeg hadde ikke klart å stå i denne prosessen dersom jeg hadde en svakhet i min mental helse.

Jeg har tidligere, gjennom jobb, vært bort i dette NAV-systemet på vegne av eller i samarbeid med pasienter, jeg har sett en liten flik av hvor tungrodd og trasig dette systemet kan framstå.

Når jeg nå opplever å stå i denne prosessen med å søke ufør selv, så kjenner jeg igjen en del av det mine pasienter tidligere har sagt - og jeg tenker...

Jeg tenker stakkars de som har en annen livssituasjon enn jeg har, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker også stakkars de som har helseutfordringer som påvirker de på en sånn måte at de ikke klarer verken å tenke klart eller kjempe for seg selv, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker stakkars rusmiddelavhengige og personer som sliter så psykisk at det er vanskelig å stå opp for seg selv, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker også stakkars de som ikke kjenner regelverket verken godt, høvelig godt eller delvis godt - og skal forholde seg til NAV.

Her snakker vi høyt opp og langt fram...

 

Du har fått melding fra NAV

For et par dager siden fikk jeg beskjed fra NAV om at det er melding til meg i innboksen, mens jeg for sikkerhets skyld lå syk og bare av den grunn var ekstra sårbar - som for så vidt ikke NAV-berta kan noe for.

Jeg logget meg på, klar til å ta rede på hva som nå skal skje, etter at man har mottatt legeerklæring som er det sist gjennomførte.

Det skulle vise seg at det ventet en overraskelse på meg... snakk om kald dusj...

NAV-veilederen min, hun som overtok etter at ho før ho sluttet, som jeg enda ikke har lært meg navnet til - ho har også sluttet.

Jeg har nå fått enda en ny NAV-veileder, som jeg ikke kan att fram på navnet til her jeg sitter. Det jeg kan se er at min nye veileder, i likhet med henne forrige jeg ikke kan navn på, vil ha en siste runde med arbeidsutprøving  før vi søker om ufør.

Det første som gikk gjennom hodet mitt var;

"Næææææi, jeg orker ikke, jeg klarer ikke en ny runde med dette...!!!"

Seriøst, jeg kjente at jeg ville grine i ren frustrasjon og fortvilelse.

Henne forrige kom med samme greien, men gikk en ekstra runde rundt seg selv etter litt dialog og sa "Du har i grunnen prøvd det du kan prøve, vi ser at det ikke fungerer".

Jeg var så lettet da forrige veileder så dumskapen i å drøye mer når jeg hadde jobbet med egen psyke og endelig var klar selv.

Jeg var så lettet over å slippe flere fremmede steder, hopesvis med fremmede folk, støy, stress på morgen, stress gjennom dagen, smerter etter å ha vært på beina en hel dag osv.

Så kommer dette, nå som både egenerklæring og legeerklæring er sendt inn??!!?!??!!

Jeg har brukt tid til å tenke på meldingen fra NAV, på kommunikasjonen mellom NAV og meg som bruker av systemet, på kommunikasjon mellom veiledere eller hva enn de måtte være for noe innad i NAV systemet.

Jeg satte meg ned og skrev melding til henne nye veilederen i NAV.

Du må gjerne sette opp et nytt møte sa jeg, så vi kan snakke om dette. Jeg er i praksis helt ferdig, jeg har ikke mer å gi, har ikke mer å pushe på - det er stivt, det er smertefullt, det er tomt.

NAV du, vet du hva funksjonen til et nav er?

Et nav er den sentrale, eller innerste delen på et hjul. Den delen av hjulet som går rundt er festet til navet og man kan på en måte si at navet sin jobb er å sørge for at hjulet kan rotere. Se for deg et sykkelhjul fra siden - den lille dingsen i sentrum der eikene går ut fra, det er navet.

Navet sin oppgave er enkelt fortalt å holde orden på eikene, samt å hjelpe hjulet til å rotere enkelt og ukomplisert.

For oss som har sett et hjulnav der eikene ikke er festet om det er inn mot navet eller i andre enden, så blir det rot - det blir kaos, og det kan være skummelt.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, NAV er på en måte hjulnavet, mens brukere av systemet er eikene.

NAV systemet snurrer og går det, men for at det skal gå mest mulig knirkefritt må man ha kontroll på eikene.

Når jeg sier kontroll så tenker ikke jeg på meldinger som sier "du må nå", "det er nå tid for", "har du husket på", "dersom du ikke... vil du miste..." osv.

Når jeg sier kontroll så tenker jeg på kommunikasjon, på at man sørger for dialog, at man lytter til brukerne så man vet hvor den enkelte befinner seg - hvilke behov man har.

Det er lite hensiktsmessig for både hjulnavet og for eikene dersom en eik eller flere blir skadet, dersom en eik eller flere løsner eller faller ut - fordi det vil skape kaos.

En skadet eller løs eik i NAV sammenheng kan være personer som er syke, som av en eller annen grunn ikke lenger passer inn der man tidligere har passet perfekt.

Så til min egen situasjon igjen -

Jeg befinner meg nå på et sted der eiken min har løsnet fra den ene enden, jeg henger nå kun fast i navet som i dette tilfellet er NAV.

Jeg passer ikke lenger inn der jeg som sykepleier tidligere passet perfekt. Selv om jeg selv har trodd, håpet og holdt fast ved at jeg finner tilbake, så har jeg forstått at den eiken min er så ødelagt at den ikke vil passe inn lenger - uansett hvor mye jeg vil det selv.

Meldingen fra NAV for et par dager siden er ikke et tilbakeslag, fordi det ikke setter meg tilbake noe sted.

Meldingen fra nav er å bli slått i bakken, den setter meg i en ganske hjelpeløs situasjon. Det går i tillegg mye energi på disse tingene, energi jeg egentlig ikke har i overflod av.

Prosessen er tung nok som den er, jeg trenger ikke nye veileder - likevel forstår jeg at akkurat det kan man ikke gjøre noe med, vanskelig å tvangs-beholde folk fordi noen ikke ønsker ny veileder. Men, jeg skulle ønske man var bedre på dokumentasjon og kommunikasjon, slik at man i slike tilfeller kunne lese seg opp på, i det minste forsøke å få en forståelse for situasjonen og spare både brukere for unødvendige belastninger og systemet for ressursbruk.

Har du tenkt på hva det betyr for deg å være på arbeid?

Men så er man der, jeg tar meg nå i at jeg snakker om meg selv i tredje person...

En gang for lenge siden hadde jeg en ung lærer som spurte oss om vi har lagt merke til at noen snakker om seg selv i tredje person, og om vi gjør det selv..? Denne unge læreren ga meg stadig noe å tenke på, etter denne timen i psykologi og sjelesorg begynte jeg å tenke på også dette.

Sånn, det var dagens avsporing...

Starter på nytt jeg-

Så er jeg altså der, at jeg må innfinne meg med min situasjon uansett om jeg liker den eller ikke. Ettersom å være i arbeid har vært et viktig element i min opplevelse av hvem jeg er og hva jeg er, må jeg nå hente denne oppfattelsen et annet sted. Jeg må rett og slett begynne å se på meg selv på nytt, bruke om ikke andre øyne, så i alle fall se meg selv fra andre vinkler.

Jeg må nå oppsøke, må finne et slags substitutt for det å være i arbeid - noe som kan bidra til å bygge både selvtillit og selvbilde.

Er det nødvendig tenker du kanskje, og jeg vil svare raskt og kontakt på det - Ja, det er kjempe nødvendig!!

Ikke bare er det nødvendig, det er livsviktig. I tillegg er det noe som er nødvendig for både meg og familien min. 

Du som går i arbeid, har du noen gang tenkt over hva det å gå i arbeid betyr for deg?

Mer enn å kjempe deg opp om morgenen, når du helst vil sove litt til?

Mer enn at du bør komme deg i seng tidlig nok til å få en god natts søvn, iallf med tanke på antall timer?

Mer enn hva du av og til må begrense i uken av hyggelige samvær, fordi du har arbeid dagen etter?

Har du tenkt på hva det betyr for deg å være på arbeid?

Kollegaer,  betydning av å ha disse relasjonene?

Selvutvikling,  betydning av å nå nye mål, i gjennomføringen av en vanskelig sak,  å stå i utfordrende situasjoner med pasienter eller hva enn du jobber med?

Arbeidsmiljøet er en viktig del av vår totale hverdag.

Våre Kollegaer er, både med de sosiale møtepunkter og med tanke på vår Selvutvikling gjennom diskusjoner og drøftinger, viktige for oss. 

Selve jobben du utfører er kjempeviktig,  uavhengig av hva du jobber med.

Det å vite at du har gjort din greie også i dag, du har levert på det du skal, du har gjort noe bra for noen, du har gjort en forskjell - du er kan hende også god på det du gjør - dette er viktig for oss. 

Disse tingene tenker du kan hende ikke over, kanskje ikke før du mister muligheten til å gå på arbeid og på et øyeblikk opplever at alt dette blir tatt fra deg.

Om vi ser for oss mennesket som en treenighet bestående av kropp, psyke og det eksistensielle så kan jeg bare si her og nå - det rører bort i alle områder.

Jeg bruker den tiden jeg bruker...

Moppe gulv gjør jeg stort sett daglig.

Vi har hund, og ikke bare har vi hund - vi har en golden retriever.

Vår firbente golden-venn røyter. Om enn aldri så periodevis, det røytes alltid - fra noe til inn i granskauen masse... som jo er store deler av tiden. En annen greie med hund er turer ut, for det meste i marka eller langs kyststien. Turer ut i vårt vakre Norge med nedbør som er langt mer nå enn da, betyr møkkete hund inn fra tur. Møkkete hund inn fra tur betyr skitne gulv,  som igjen betyr vask. Herav daglig mopping av gulv, noen dager også flere gang.

Tørke / vaske av fronter på kjøkkenskap, stort sett daglig.

Vet ikke med deg, men jeg har en utfordring med finger-merker og flekker- hvitt kjøkken skal helst forbli hvitt, som betyr gnikk og gnu. Denne oppgaven er en oppgave jeg er usikker på hvor vidt man får med seg at blir gjort i et hus. Jeg er usikker på hvor mye man legger merke til, eller tenker over at disse frontene stort sett vaskes daglig. Det jeg tror man får med seg er dersom disse ikke vaskes- iallf om det går et par tre dager uten vask som av ymse grunner har skjedd. "Æhh, det er noe på håndtaket" er ei setning som har kommet noen ganger spesielt da barna var litt yngre.

Gnikke og gnu over vask og  kran på badet, daglig - ofte flere ganger om dagen.

Igjen er det dette med finger-merker, som jeg hater. Vedlikeholdsvasken foregår daglig, den mer grundige vasken foregår en gang i uken eller ved behov.

Jeg er faktisk en av de man ikke kan forstå at ble sykepleier, fordi jeg er så dårlig på mikrober. Baselusker og usynlige urenheter er noe som får det til å knyte seg i magen. Derfor er det slik at jeg kan ikke gå inn på badet uten å gå over vask og kran før jeg forlater igjen... eller toalettet om noe skulle tilsi et behov der... For å tegne det enda mer opp for deg- jeg har vanskelig for å la en vask være i fred... uavhengig av om den er i vårt eget hus eller andre steder...

Tørke støv i huset, støvsuge og/ eller vaske oppe i andre etasje, bytte på senger, brette tøy... er oppgaver som gjøres så der - etter andre rutiner eller ved behov. Disse oppgavene spres utover uken for å komme gjennom.

Når jeg sier jeg pusker med disse tingene, er det fordi det er hva jeg gjør - pusker med de. Kroppen min er konstant stiv i en eller annen grad, i perioder så stiv at det er vondt å bevege seg rundt. Så er det slik, jeg kan likevel gjøre mitt - jeg må bare bruke tid på det jeg gjør. Dette betyr at jeg noen dager kan sette i gang og jobbe meg nedover listen min (jeg lager liste for å huke hva jeg har planlagt for dagen). Andre dager gjør jeg en ting som feks å støvsuge, så trenger jeg en pause før jeg kan gå videre... kanskje allerede halvveis i støvsugingen...

Det går sakte med det jeg gjør, om det er ting i huset eller en tur jeg går, det får bare være. Jeg vet jeg er treg på å gjøre ting, vet jeg bruker mer tid enn de fleste rundt meg, vet at det kan oppleves både teit, tåpelig og unødvendig at jeg skal knø som jeg gjør med tidsbruk - men sånn er det.

Jeg bruker den tiden jeg bruker, om det har vært hjemme, på arbeideller i frivilligheten.  Man kan le av det, gjøre narr av det- på ekte eller på tull, man kan forstå det og aksepter det - hva enn,  det får meg ikke til å bruke mindre tid, i alle fall ikke uten at det slår tilbake på meg i etterkant i form av enda mer stivhet, enda mer vondt, dårlig humør, dårlig søvn og enda dårligere selvbilde.

jeg gjør ikke alt vedlikehold på én dag må vite - det hadde ikke kroppen tålt...

 Jeg liker å pusle med ting hjemme.

Jeg liker å være en ressurs for familien min.

Jeg liker å gjøre ting for (og med) familien min. 

Vedlikehold rundt hus og hjem liker jeg å kalle det jeg bedriver fra dag til dag hjemme -

Vasker utsiden av kjøkkenskap, støvsuger eller mopper over gulvene, går over badene, tar sammen tøy, skifter på senger, tørker litt støv, rer opp senger, lager middag, handler, baker opp brødmat og lager i stand middager klare til å ta opp av fryseren senere.

Ingen fullskala rengjøring fra øverst til nederst i rommet, men rett og slett eksempler på vedlikehold av hjemmet. 

Fort gjort tenker du kan hende, og det har du trolig rett i - dersom det var du som skulle gjøre jobben.

Det oppfattes kanskje merkelig, men jeg gjør ikke alt vedlikehold på én dag må vite - det hadde ikke kroppen tålt, tro det eller la være å tro.

Jeg tar litt og litt, hver dag - hele uken. 

Men så er det dét-

Det er måte på hvor mye, eller rettere sagt hvor mye tid, man i det hele tatt orker å bruke på husarbeid- og enda mer, på å tråkke rundt alene hjemme.

Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten, når du ikke kan gå i arbeid?

 Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten,  når du ikke kan gå i arbeid?

Dette spørsmålet er ikke uvanlig å stille, derav heller ikke uvanlig å få. Spørsmålet er vanskelig,  men samtidig enkelt å svare på...

For det første er det en fascinerende sak, at folk i det hele tatt får seg til å stille dette spørsmålet. For å si det sånn- Jeg hører noen ganger at jeg sier ting rett ut, kan hende også at jeg innimellom snakker uten å tenke. Jeg får fra tid til annen høre at jeg må tenke meg om litt mer før jeg snakker, det er ikke alt jeg sier man skal si visst nok.

På den annen side er det slik, vil jeg påstå, at jeg tenker meg faktisk om før jeg snakker. For all del, jeg kan tråkke i salaten- det finnes en del eksempler på det, men det er ikke hovedregelen.

Jeg er en type som prater, når jeg prater er jeg stort sett engasjert og jeg er frimodig. Jeg har likevel til gode å si ting bevisst for å såre, ramme eller ødelegge (for) noen.

Det har å gjøre med holdninger tenker jeg, hvordan man snakker og hva man sier når man snakker. Vi mennesker er en artig sort, vi kan alle gå i baret, og vil for eksempel enkelt gå i baret, når vi befinner oss i opphetede krangler.

Men-

Uansett hvor direkte jeg er, hvor frimodig jeg er - jeg ville ikke finne på å spørre en person om hvordan man kan bruke så mye tid i frivilligheten,  når man ikke kan gå på jobb.

Tenk litt på det, smak på det-

Det jeg sier nå er til alle, men spesielt til deg som går i (full) jobb.

Om jobben din er en jobb du trives i, både med tanke på oppgaver, arbeidsmiljø og arbeidstid. Om jobben din er noe som bidrar positivt inn i livet ditt, du bruker tross alt minst en tredel av din totale tid der...

Og så kan du brått ikke gå dit mer, fordi det er ting med helsen din som forverres- du kan ikke stå i daglige krav og forventninger av sorten du har på jobb, du kan ikke leve etter det tidsskjemaet du har gjort til nå - fordi det stadig gjør deg dårligere...

Hva hadde du gjort, hvordan tror du dette hadde påvirket deg psykisk?

Neste spørsmål-

Du har kan hende opp mot 20 år igjen til du når pensjonsalder...

Kan du se for deg en hverdag bestående av å tasse rundt hjemme, gjøre det du fra dag til dag har kapasitet til av husarbeid,  lete etter småting å pusle med hjemme, gå tur med hunden og kan hende trene litt dersom ikke smerter og stivhet er for ille?

Kan du se for deg at du gjør dette og samtidig konstant kjenne på at du skulle gjort mer?