Søk i denne bloggen

tirsdag 17. november 2026

vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de

Sommeren 2012 fikk jeg diagnosen Myotonia Congenita, Beckers variant.

https://frambu.no/diagnosebeskrivelse/medisinsk-beskrivelse-av-medfodt-myotoni/?c=458&d=13633

Jeg ble informert opp og ned om at denne sykdommen er sjelden, man vet veldig lite om den - men man har klart å få en viss oversikt over noe, og så har man en del antakelser. Utover det må man ta ting underveis, lære mens man går - og jammen sant har det vist seg å være tilfelle.

Fram til nå har jeg ikke tall på alt jeg har lagt merke til ved denne sykdommen, som ikke står noe sted - eller det vil si, noe har etter hvert begynt å komme inn i beskrivelsene - som dette med svakhet i hender. Foreløpig står det ingenting om hvordan sykdommen påvirker pusten, til tross for å ikke ha noe feil med lungene. Det står ingenting om hvordan Covid, og for den del svineinfluensa og andre infeksjoner, påvirker sykdommen og det på en måte som gjør at man ikke blir slik man var før disse infeksjonene inntraff. Det står ingenting om hvordan sykdommen i perioder påvirker svelg, heller ikke om hvordan muskler andre steder enn rompe, lår, legger og ansikt påvirkes. At man går med konstante smerter i det som finnes av muskler i kroppen, noen så ille at det kan forveksles med både hjerteinfarkt og hjernehinnebetennelse står heller ingen sted.

Utover det lille jeg har lagt til i avsnittet over, er det masse å si om hvordan denne sykdommen påvirker og begrenser akkurat meg, hverdagen min - natten min.

Å leve med denne sykdommen som pr nå anses som en såkalt snill muskelsykdom, er en utfordring for meg og med all sannsynlighet en del flere enn meg som har den.

Å leve med den utfordringen det er å møte helsevesenet oppleves faktisk som en like stor greie. Fordi det går så mye energi bort i forsøk på å nå gjennom til de såkalte spesialistene. Det går masse energi bort i forsøk på å nå inn med faktiske utfordringer i hverdagen, og her forstås - her er det sprøe.

Personer med nedsatt funksjonsevne har en nedsatt funksjonsevne, men man er ikke funksjonshemmet.

En funksjonshemming er noe som oppstår når man ikke mestrer kunsten å tilrettelegge, å gjøre en person selvstendig - sagt med andre ord, vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de. Her vil jeg understreke at en funksjonshemming slik jeg ser det, handler om mer enn de fysiske begrensningene - Psykiske, sosiale og emosjonelle funksjonshemminger er like alvorlige.

Min påstand er at når en person ikke får optimalt medisinsk utstyr for inntak av oksygen vil det påvirke ikke bare søvnen - men også tilværelsen generelt, og med det skape en viss grad av funksjonshemming. I verste fall vil man ved stadig fall i oksygen også kunne pådra seg komplikasjoner.



De første årene etter at jeg fikk diagnosen, eller i årene fram til Covid, var jeg på kontroll et par ganger i året - som fra og med Covid ble til 1 eller 2 ganger i året.

Fra og med Covid har oppfølgingen også blitt en mer eller mindre fast telefongreie, oppfølging på telefon for pasienter som ikke må inn på sykehuset heter det så fint i innkallinger, og her ser du - her kommer vi til essensen i det jeg forsøker å formidle.


Hva er det som avgjør om man må eller ikke må inn på sykehuset for å gjennomføre timene?

Er det hvor fysisk oppegående man er?

Er det hvor selvstendig man er?

Er det diagnosebetinget?

Er det dagsform?

I alle mine år som sykepleier har den direkte pasientkontakten vært den viktigste faktoren for hvordan man vurderer pasientene.

Observasjoner, kliniske blikket osv - viktige elementer når det kommer til helhetsbildet vi får av en pasient. Observasjonene er uavhengig av om man har å gjøre med fysisk dårlige pasienter eller tilsynelatende oppegående og ubesværede pasienter.

Poenget mitt er -

Uansett hvor tilsynelatende greit ting er gjøres det observasjoner, og man kan faktisk bemerke seg en del ting og følge opp på en enda bedre måte - om man vet hva man observerer pasienten direkte.


Når vi møter en pasient har vi øyekontakt (jada, liketil jeg har hatt øyekontakt med pasientene mine opp gjennom årene).

Vi observerer huden, ansiktet, er pasienten varm eller kald - er pasienten tørr, klam, blek eller fin farve?

Vi lytter, hører etter hvordan pusten framstår.

Vi observerer gangen til pasienten om det er en oppegående pasient, hvordan fungerer motorikken.

Vi håndhilser og observerer hender, hvordan fungerer finmotorikken.

Osv, osv.

Ut fra alt det vi snapper opp av ting du kan hende ikke ofrer en tanke, gjør vi oss et bilde av hvordan det står til med pasienten.

Som jeg sa, disse tingene gjør vi uansett hvem pasient vi møter - Bevisste, ubevisste, fysisk oppegående eller sengeliggende, i somatikken og i psykisk helse - vi observerer alltid pasienten.


Hvorfor maser jeg om dette?

Jo, tilbake til starten av innlegget

En stadig større overgang fra fysisk oppmøte hos allmenleger og spesialister, til telefonkonsultasjoner for de som ikke trenger å møte opp.

Jeg forstår godt at det er en del å hente på effektivitet ved å flytte fysisk oppmøte til telefontimer;

* Ikke må legen vandre ut til et venterom for å hente pasienten - tid spart.

* Konsultasjoner som i utgangspunktet ikke tar mer enn kanskje ti minutter, selv om det er satt av hele et    kvarter eller tyve minutter pr. pasient i timeboken - kortes ytterligere ned til alt fra snaut to minutter opp til kan hende fire minutter - tid spart.

* Ved kortere konsultasjoner blir det også mindre dokumentasjon i etterkant - tid spart.

Alle disse tingene er lett å forstå, og isolert sett veldig bra.


Likevel kan jeg ikke la være å undre på det...

Hvorfor ikke sende et skjema i posten, en kryssordning om aktuelle tema som pust, søvn, svimmelhet, stivhet, smerter osv?

Et slikt skjema ville være enklere for pasienten å ta seg gjennom enn å sitte som en klovn i en telefonsamtale, mens man kjenner på at dette er fullstendig vettlaust - samtidig som man lurer på poenget med å gjøre en samtale der man i tillegg til ikke å bli sett opplever man at man heller ikke blir hørt...


Så frustrerende disse telefonsamtalene er så ville det for meg som pasient være mer givende å besvare noen faktiske og konkrete spørsmål i et skjema, knyttet til min tilstand, som ville gi et bilde av meg man kunne plotte inn et sted om man ønsker. Eller man kunne drite i å arkivere de noe sted om man ikke ser behov for å dvele ved hvordan jeg faktisk har det.

Nytt poeng - for meg ville det gå ut på akkurat det samme, forskjellen er bare at ved å krysse ut konkrete spørsmål om ting som jeg faktisk kjenner på til daglig - ville jeg i det minste oppleve meg litt sett.

Det er da vel ingen grunn i denne verden til at jeg skal bruke mine ressurser - tid, energi og humør på følgende;

Vente på at telefonen skal ringe, erfaringsmessig kan det som i dag være kvarter - tyve minutter etter avtalt tid. Tidligere har jeg blitt ringt en halv time på overtid og blitt informert om at legen er syk og avtalen må utsettes.

Bruke fra i underkant av to minutter til hele fire minutter på en kort dialog, som jeg har hatt flere ganger tidligere, om følgende;

1. Smerter -

Hva jeg har prøvd og ikke - og at jeg ikke bruker medisiner mot muskelstivheten. 

2. Pusten -

At jeg ikke klarer å dra inn nok luft, stadig våkner svimmel og med hodepine.

At et hvert forsøk på å få legen som kan (mest om) sykdommen min til å snakke med lungelegene blir avvist. Dette er lungelegene sitt bord, vi må bare stole på at de har gode rutiner for å håndtere disse tingene blir jeg fortalt.


Når jeg som pasient opplever at jeg ikke blir sett, ikke blir hørt - hva er poenget da?

Hele min tid som sykepleier har dette med tverrfaglighet vært et fokusområde, spesielt innenfor psykisk helse og rus.

Hva er det som gjør at det skal være så vanskelig for disse spesialistene å snakke sammen lurer jeg på, diskutere og vurdere en pasient sammen med tanke på hva utfordringen er og hvordan man skal angripe denne?

Om du visste hvor lei jeg er av å bruke tiden min på å snakke med disse legene om de samme tingene, om og om igjen.

Om du visste hvor lei jeg er av å høre de samme svada svarene fra disse legene - pakket inn i en ny lege, nytt kontor kan hende, nye ord som i realiteten betyr det samme.

Uansett hvor mye jeg prøver å formidle om hvordan kroppen min fungerer, eller ikke fungerer.

Uansett hvor mange eller få ord jeg bruker, hvor jordnær og allment språket mitt er eller hvor mye faglige uttrykk jeg kan pakke inn i samtalen - det går altså ikke inn hos de.

Jeg har gjentatt meg selv til det kjedsommelige -

"Det er ikke noe pluss å tenke tradisjonelt med denne sykdommen, fordi den skiller seg ut fra andre kjente, nevromuskulære sykdommer".

"Det har lite å si hva som er generelt for muskelsykdommer som gruppe, det er likegyldig for min del hvordan C-Pap`en fungerer eller ikke fungerer, og hva som skal til for at man velger eller ikke velger å flytte en kall det tradisjonell lungesyk pasient fra C-Pap til B-Pap".

Når jeg beskriver mine utfordringer er det akkurat slik de er, verken mer eller mindre - og definitivt ikke som en tradisjonell lungesyk pasient - jeg er ikke lungesyk for svingende, men fordi jeg er stiv i brystkassen klarer jeg ikke å dra inn nok luft!

Jeg bryr meg ikke om at diagnosebeskrivelsen ikke sier noe om dette.

Jeg bryr meg ikke om hvordan man vanligvis går fram med lungesyke.

Jeg bryr meg ikke om den tradisjonelle måten å møte muskelsyke på.


Til nå, det vil jeg si -

Å starte nøkternt i fysioterapi, hos fysioterapeut som aldri har hørt om min sykdom før.

Å komme til et rehabiliteringssenter, til fysioterapeuter også der som ikke kjente til min sykdom.

I første runde insisterte man på å følge samme opplegg som øvrige muskelsyke - og opplevde at kroppen ikke klarte det. I andre runde hadde man hørt på meg og valgte en helt annen tilnærming, der beskrevet funksjon, triggere, symptomer osv dannet utgangspunkt for en langt mer tilpasset tilnærming i treningen.

Å komme til fysioterapi i spesialisthelsetjenesten etter en operasjon, og bli møtt med spørsmål angående sykdommen min og hvordan den påvirker meg.

Å komme fra fysioterapi i spesialisthelsetjenesten til min i dag lokale fysioterapeut, for å bli møtt med undring og spørsmål rundt en sykdom han heller ikke har hørt om før.

Fysioterapeutene du, de skal vise seg å være av en annen art enn resten av folket jeg har møtt på i helsevesenet.

Med fokus på kroppens funksjon, hva påvirker den, hvordan påvirkes den, hva har du opplevd er positivt for musklene, hva trigger osv.

Det viser seg altså at fysioterapeutene har en helt annen tilnærming, som igjen har et helt annet treff når det kommer til symptomlindring og funksjon.

Det er bare å ta av seg hatten, bukke og takke - for at det er noen som faktisk hører på hva personen som kommer til de sier, tar ting derfra og jobber videre i det jeg selv liker å kalle for et samarbeid.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de

Sommeren 2012 fikk jeg diagnosen Myotonia Congenita, Beckers variant. https://frambu.no/diagnosebeskrivelse/medisinsk-beskrivelse-av-medfodt...