Dear Roshild. My wife Maddy and I have decided to donate 2 million dollars for you.

Dear Roshild.
My wife Maddy and I have decided to donate 2 million dollars for you.

Yesssss, jippi!!!!!
Nå er jeg blitt søkkrik, et lesbisk par fra en eller annen plass i USA har bestemt seg for å donere 2 millioner dollar til meg, ei skeiv jente fra lille Tromsø sett i sammenheng med de store byene over there...
...
Eller vent litt, hvordan har fru og fru Maddy tatt rede på at det finnes en liten storby nord i lille Norge, med ei skeiv jente som heter Roshild som de tilfeldig kan donere så mye penger til..?

Hmmm...
Noe lukter svidd, her er det ikke bare rent mel i posen, den må de jammen meg lenger ut på landet med.
Det er veldig bra at vår Herre har delt ut evne til å tenke og trekke slutninger, og det så kjapt at man ikke en gang tenker tanken på å åpne en slik mail før man har slettet den.

Så sitter jeg her da, hjemme i godhjørnet i sofa og tenker at det hadde vært kjekt med to millioner dollar som så fint sto i overskriften til mailen, samtidig som jeg ser konemor og lillemann bake brød på kjøkkenet, kjenner stillheten i resten av huset og kjenner at jeg er glad for å ha det så godt akkurat med det jeg har.
Jeg kjenner på at det en ekstra slump med mynt absolutt hadde kommet godt med, samtidig som jeg kjenner en enorm lykke i en tilværelse akkurat som den vi har.

Nå gjøres det lekser på siden min -
"Auu, du må ikke gjøre sånn å stikke med blyanten gutten min"
"Ååh, du mener sånn når den treffer puppen din..?.."

Lillemann knør tydeligvis en del opp og ned på mamma mens han gjør lekser... han har fått det for seg at det er mamma som må hjelpe med leksene, det er en greie de har.
Når han tar leksepause der i mot, for å gå på do - avklarer han at han blir å rope på eadni, mamma er tross alt opptatt med lekser...

Jeg har forresten lyst på sjokoladekake...