onsdag 22. oktober 2014

hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?


Jeg går raskt gjennom egen historikk år det kommer til sykemeldinger - eller fravær av medisinske årsaker. Naturlige spørsmål etter å ha lest teksten kommer under

* Ønsket jeg egentlig bare å være borte fra jobb?
* Hadde jeg egentlig behov for å ta meg en pause?
* Skulle jeg, og ikke minst KUNNE jeg, like gjerne gått på jobb som å vær hjemme?
* Var det sykemeldingsgrunn, eller medisinsk betinget, at jeg var borte fra jobb - eller har jeg vært borte av sosiale og familiære årsaker?
* Er jeg for slapp, og skulle jeg egentlig bitt tennene sammen og gått på jobb?

Det er mange spørsmål, og det er mange flere der de kommer fra.
Ja, det finnes alltid noen som misbruker et system i velferdsstaten og ja systemet er bygget på gjensidig tillit.

Likevel -
Jeg vil absolutt påstå at mine sykefravær har vært reelle, de har vært medisinsk betinget og de har vært nødvendige.
Hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?

Som arbeidstaker er det for meg ikke en enkel sak å bli borte fra jobb verken en dag eller flere dager, og langt mindre over tid.
I perioder skal det likevel sies at jeg så absolutt kjenner behov for å ta meg en pause, og jeg ser med glede fram mot at det blir helg.
Jeg kunne helt sikkert også gått på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt, når jeg ser tilbake så hadde det i teorien om ikke like gjerne, så i alle fall vært mulig.
Jeg vil påstå og holde fast ved at mine sykefravær har vært medisinsk betinget, kan godt hende det sosiale og familiære har hatt en viss påvirkning – men mitt fravær har vært av medisinske årsaker.

Og er jeg egentlig for slapp, det spørsmålet blir liksom hengende litt i luften for meg… enda…

Jeg går på jobb de dagene jeg er frisk og rask… i alle fall frisk.
Jeg går også på jobb de dagene jeg hangler – hoster, harker, snørrer, skifter mellom kald og varm, har vondt i kroppen, har sovet lite og / eller dårlig om natten og dermed sliter tungt bare med å sitte oppreist. Jeg går på jobb dager jeg er smittebærende og helst skulle holdt meg innom hus for ikke å bringe sykdom videre til andre mennesker.
Man kan vel egentlig si det på den måten at jeg går på jobb både de dagene jeg skal og bør, og jeg går på jobb mange dager jeg egentlig ikke har noe på jobb å gjøre.
Jeg går på jobb fordi jeg har masse å gjøre, jeg går på jobb fordi det er mangel på folk på jobb, jeg går på jobb fordi jeg tenker på mine kollegaer som får det ekstra tungt om jeg blir hjemme, jeg går på jobb fordi jeg ikke vil ha prat om at jeg ikke går på jobb, jeg går på jobb selv om jeg i teorien kan sitte stygt i det om jeg skulle gjøre en feil mens jeg er der – med bakgrunn i at jeg skulle holdt meg hjemme.

Jeg kjenner i perioder på behov for en pause.
Det kan komme over meg når jeg sitter ved data eller når jeg er ute møter eller yter bistand eller med kollegaer.
Kroppen kan verke fra topp til tå, jeg kan slite med å holde øynene oppe fordi jeg sliter med søvn om natta, jeg kan ha problemer med å samle tankene og holde fokus på det jeg driver med … Det er mye som kan nevnes, og dette mye gjør at jeg kan kjenne på behov for en pause.
Jeg tar meg selv i at jeg ser fram til helgene, samtidig som jeg og leter i kalenderen etter muligheter til avspasering og feriedager.

Jeg kunne i teorien og vært på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt over tid, sannsynligvis ville jeg blitt enda mindre i stand til å gå på jobb i de påfølgende ukene og månedene som følge av det, men det hadde selvfølgelig vært en mulighet.

Jeg er overbevist om at det er medisinske årsaker til mine sykefravær, samtidig er det slik at ting henger i hop – det sosiale livet og familiære er med og påvirker oss – og jeg er ingen unntak. At det sosiale og familiære likevel skal bli mistenkt og antatt å være årsak bak mine sykefravær finner jeg veldig vanskelig både å forstå og akseptere.

Så igjen – er jeg for slapp?
Nei, jeg tror ikke det – jeg mener faktisk ikke det.
Jeg mener og tror at de fleste av oss, spesielt innenfor helse og omsorg der sykefraværet er høyest, strekker oss i det lengste for å gå på jobb.
Jeg tror at jeg for egen del er alt for lite flink til å hensynta signaler fra egen kropp på at nok er nok, jeg strekker meg og strekker meg – i sympati med arbeidsgiver og med kollegaer, og med de jeg er ansatt for å ivareta.
Jeg tror at jeg i ganske mange tilfeller heller skulle holdt meg hjemme –
·         sørget for at kroppen får sove og innhente seg etter et døgn i smerter og lite søvn.
·         Sørget for å gi kroppen og musklene den bevegelsen og behandlingen disse trenger fra tid til annen – ta en tur i marka i sympati med muskler og ledd for å opprettholde gode dager på jobb, framfor å tyne kroppen lengst mulig og der nest måtte bruke dager – eller uke(r) på å komme seg.
·         La være å bry meg med hva andre tenker om de møter meg ute en dag når jeg egentlig skulle vært på jobb – med viten om at jeg kjenner kropp og helse best hos meg og vet at nettopp mitt valg den dagen er med og støtter det.

Jeg tror at ikke bare i mitt tilfelle, men for mange med meg – og igjen vil jeg trekke fram helse og omsorg – er det slik at hensynet til allmennheten går framfor hensynet til en selv.

Det man ikke tar høyde for, det man ikke tar med i regnestykket – er at dersom en er i redusert form og evt. smittebærer vil det bringe med seg utfordringer og problemer nettopp for de jeg omgås med på jobb, dersom jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke henger med vil det gå utover jobben jeg gjør – og utover de jeg er i en relasjon til på jobb.
Dersom jeg stiller på jobb når jeg ikke helt klarer å fokusere / konsentrere meg og noe skulle gå galt – kan det gå ut over meg selv i form av ansvar og autorisasjon – det finnes dessverre eksempler på det.

Jeg tenker det kan være hensiktsmessig å se på den ordningen vi har med sykefravær i dag i form av oppfølging, hvem betaler hva og når av NAV og arbeidsgiver osv. At man skal rokke så veldig mye med størrelse på utbetalinger og hva som utløser rett til og ikke rett til sykepenger er jeg langt mer skeptisk til.

Vi har et system basert på tillit – gjensidig tillit.
Bare for å gjenta meg selv – ja, det er alltid noen som vil misbruke dette…
Er det likevel god nok grunn til å skamklippe ordningen, at det er noen som misbruker systemet?
Kan det være et alternativ at konsekvensene av brudd på tillit, av misbruk, blir betydelig større enn de er i dag?
Kan det være et alternativ å jobbe mer konkret og bevisst i forhold til trygdesvindel?




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...