Søk i denne bloggen

lørdag 11. oktober 2014

...mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen...

Kristine Fjelseth er ei ung kvinne som blogger om sin opplevelse med seksuelle overgrep.
Hun beskriver en oppvekst med seksuelle overgrep utført av tillitsperson fra hun var fire år gammel til un var elleve - tolv år, har du lest innlegget hennes??

Det er sterkt å lese om hvordan barndommen til ei lita jente på fire år blir snudd på hodet, hvordan tilværelsen og tilliten til voksne og til samfunnet for øvrig endrer seg. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan ei jente som trolig har startet brytningen mellom barn og ungdom tvinges i kne av angst og av fysiske og psykiske smerter og ubehag.

Barnet, eller den spe ungdommen på elleve - tolv år, klarer ikke umiddelbart å se sammenhengen med de plutselige angstanfallene og overgrepene. Kroppen til jenta gjør det den kan best i slike situasjoner - den verner jenta mot for mange inntrykk, mot å lide overlast - den stenger de neste dagene av, fortrenger inntrykk, tanker og følelser.

Ordene jenta bruker i bloggen sin er sterke og frastøtende; "du gjorde inbrudd på kroppen min, den lille barnekroppen."

Jeg kjenner det, du kjenner det trolig også og jeg er sikker på at det er mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen som har gått til dette angrepet på den lille jenta - mange av oss er foreldre eller besteforeldre til små barn i den aktuelle alderen.
Om noen hadde gjort mot et av mine barn noe av det denne jenta har opplevd, da vet jeg ikke hva jeg som mor hadde vært i stand til å gjøre...

Den unge kvinnen forteller om fortsatt kroppslige og psykiske ubehag, hun forteller om kvalme, angst, søvnproblemer og hun stiller spørsmål ved hvor lenge hun skal slite som hun gjør nå - om det er noe som skal henge ved henne livet ut. Vi får høre om PTSD, en diagnose gitt til personer som har opplevd betydelige traumer.
Den unge kvinnen reflekterer og over det vanvittige i at hun trolig må leve et liv som for alltid vil være preget av overgrepene, mens hennes overgrepsmann etter å ha sonet et par korte år i fengsel kan leve som om ingenting er skjedd - det er lite trolig at han sliter med de samme plagene som hun gjør i alle fall.

---

Det er gått en dag siden jeg leste innlegget til Kristine, hun har med sin historie festet seg litt i tankene mine og jeg kjenner jeg har lyst til å fortelle denne unge kvinnen noe;

Det går an å skape seg et fullverdig og godt liv på tross av en barndom ødelagt av traumer.
Det er mulig å bekjempe den angsten som følger i etterkant av år med overgrep i barndommen - både seksuelle, voldelige og psykiske overgrep.
Det er mulig å ta kontrollen på, bli sjef i eget liv igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes en snarvei, eller i det minste en vei som ikke er så krøkete og tung å gå - det kan jeg dessverre ikke.

Det jeg kan si deg er at det vil koste -
Både tid, krefter, tårer, smerter, relasjoner og mer til - men det er mulig.
Trolig vil du måtte venne deg til angsten din, fordi den med stor sannsynlighet vil følge deg for resten av livet ditt - det gode er at du kan klare å kvitte deg med tilhengeren PTSD.
Angsten kan bli din venn, du kan komme til en dag der du faktisk kan dra god nytte av angsten din, der du er glad for det du har lært om deg selv og om andre mennesker som følge av ufrivillig å ha stiftet bekjentskap med angsten.

For noen år siden nå, opplevde jeg en veldig fin psykolog som sa til meg omtrent disse ordene:
"Personer som har oppleved en brøkdel av det du har går ut og inn av institusjoner og har problemer med å fungere i samfunnet".
Ei anna dame som sto meg veldig nært sa disse ordene:
"om noen år Roshild, så vil du oppleve at du kan bruke dette til noe positivt..."

Om jeg ikke hadde blitt satt så ut av det som ble sagt, og ikke minst - om jeg ikke hadde den store respekten for, tiltroen til og kjærligheten til denne voksne dama med det siste utsagnet, så tror jeg at jeg hadde sopet til henne.

Det skulle i midlertid vise seg at den kloke damen hadde rett i det hun sa.
Jeg besemte meg en gang rundt den tiden for at jeg ikke skal være avhengig av noen, jeg skal opp og jeg skal fram - jeg skal besørge min egen inntekt og jeg skal definitivt ikke ut og inn av noen institusjon.
Angsten har fulgt meg gjennom disse årene, men dog som en god venn de siste årene - den har blitt et barometer som forteller meg noe om ståa i tilværelsen, og jeg kan i dag si jeg er glad jeg har en venn som heter generell angst.

Om noen hadde kommet til meg for 20 år siden og sagt at jeg i dag skulle være i full jobb, være hovedtillitsvalgt for over tre hundre sykepleiere der stor del av jobben dreier seg om å snakke framfor og med masse mennesker  (i stor grad fremmede mennesker) - ja, om jeg ikke hadde sopet de over øynene så hadde jeg i alle fall sendt de på dør.

Jeg er veldig fornøyd med livet mitt i dag, og ville i dag ikke unvært noe - om noen hadde fortalt meg at jeg skulle si det for tyve år siden, ja da hadde jeg sopet de over øynene...


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...