"Lekser er det viktigste båndet mellom skolen og hjemmet. Skal man representere foreldrene i skolediskusjonene, er det viktig at man ikke bryter det viktige båndet mellom foreldre og skole."
Dersom dette er den generelle oppfatningen til høyre og regjering, ja da må jeg si jeg er mer enn bare litt bekymret...
Lekser er noe du får i hånden, og da enten som en grei ting eller en belastning og plage.
Det er slik at uansett hvor mye jeg forsøker å spørre leksene om hvordan bokstavforståelsen til lille smurfen min er, så får jeg ikke noe svar. En annen ting er den sosiale utviklingen - lek og vennskap gjennom skoledagen. Jeg kjenner gutten min og vet hvordan han er hjemme, men skole er noe nytt for han og jeg undrer naturlig på hvordan han tilpasser seg den nye hverdagen sin - kanskje leksene kunne sagt meg litt hva de tenker om det også.
For å være sikker på at jeg ikke falerer når det kommer til mine egne tanker om båndet mellom foreldre og skole skal jeg forsøke meg en gang i morgen, jeg skal rett og slett spørre leseleksen om hvordan man synes poden min ligger an til å være seks år og til nå ha ca fire måneder med skole bak seg. Forresten, jeg er mer spent på hvordan det ligger an med mattematikken og tror heller jeg skal spørre leksene om det - og så må jeg selvfølgelig spørre om tilpasning til selve skolen.
En gang i tiden, da jeg gikk barnepleien, lærte vi at det viktigste båndet mellom barna og barnehagen er kontakten vi som barnehagepersonell har med foreldrene - det samme trodde jeg egentlig gjaldt for skole... så feil kan man altså ta.
Den allminnelige fornuften min sier meg at relasjonen mellom oss som foreldre og lærerne er det viktigste båndet mellom oss og skolen.
Vi som foreldre kjenner guttungen vår best, i alle fall var det slik til for litt siden og noen fant ut at de skulle skrive en artikkel om at det faktisk er skolen som kjenner barnet best. Jeg er likevel så naiv at jeg velger å tviholde på retten til å tro at vi kjenner gutten vår best - uansett hvor mye andre mener at de som ser han gjennom dagen kjenner han bedre.
Vi bruker faktisk tid sammen med barnet vårt, og når vi er sammen med barnet vårt er vi sammen med barnet vårt. Vi snakker med lillesmurfen, vi ler sammen med han, vi blir streng i stemmen ved behov for det og noen ganger også sint. Vi gråter sammen en gang i blant, vi trøster, hjelper, leser bok, spiser, steller, ser barne-tv, går turer og mer til.
... Jeg velger faktisk å dra det så langt at jeg vil påstå at vi lever livet sammen med lillesmurfen vår - på hverdager, i helger og i høytider - vi bor og lever sammen.
Etter hvert som tiden går vil lillemann - og lillemor - bruke stadig mer tid på skolen.
Det er likevel slik at selv om de er på skolen (og SFO) i eksempelvis seks til syv timer om dagen mens de hver seg har fire til fem våkne timer - i døgnet - i ukedagene - hjemme, så er det slettes ikke sikkert at de verken blir sett, hørt, trøstet, hjulpet og ivaretatt så helhetlig som man skulle kunne forvente på skolen... det er nemlig ikke anledning til det lenger verken ut fra bemanning (herunder mye økonomi) eller ansvarsområder.
Det er selvfølgelig forskjell på hvor mye barn blir sett, hørt, trøstet, hjulpet osv hjemme. De samme forskjellene er det i forbindelse med lekser - noen får god hjelp og noen mindre god hjelp, mens noen faktisk må klare seg selv.
Igjen -
Jeg vil dra det så langt og bruke så sterke ord som folkehelse og folkehelseproblem i forhold til barn og lekser.
Lille Ole har med seg lekser hjem som den mest naturlige greie. Han slipper bekymringsløst fra seg sekken som alltids plukkes opp av en forelder når det er leksetid, da setter han seg sammen med en voksen og får den hjelp han trenger til leksene før han pakker sekken igjen og er klar til neste skoledag - alt uten at man i det hele tatt tenker gjennom det.
Tre hus bortenfor kommer lille Karl hjem fra skolen med humørsvingninger allerede i det han går inn døra, han har ingen som plukker opp sekken og setter seg sammen med han når det er tid for det - det er forresten ikke noe som heter leksetid, lekser er et onde man tar når det er minst ubeleilig... eller lar det være. Karl gjør det han kan klare å forstå seg på selv, kanskje litt hjelp kanskje ikke. Uansett, etter hvert som han blir litt større blir det stadig eklere når han kommer tilbake til skolen - han begynner å grue seg, kan hende får han og fysiske symptomer på ikke å ha det bra.
Det blir, og det ER en helsemessig utfordring for mange barn allerede - dette viktigste båndet mellom foreldre og skole... er det rett?
Jeg har tidligere fleipet med at dersom det fantes en forening for de som er i mot hjemmelekser så skulle jeg melde meg inn, det er ikke en gang tull - jeg mener det.
Lillesmurfen vår har fått lekse denne uken - leselekse...
I forbindelse med leseleksene følger det med skriv til foreldrene som er på hele tre sider, vet du hva som står der?
Det er en slags oppskrift på hvordan man gir hjelp til leselekser;
Hjelp barnet med å uttale rette bokstavlyder, ikke sånn men sånn - ikke K i to stavelser som k-å og P som p-e, da vil barnet få problemer med ordet KÅPE og kunne tro det skrives KP.
Videre -To lyder sammen, øv sammen med barnet... Videre står det om at det er lurt å bruke god tid, ikke ha forstyrrelser osv osv.
Jeg kjenner jeg blir noe svett når jeg leser hva jeg som forelder må huske på og tenke på når jeg setter meg ned sammen med lillemann. Jeg kjenner jeg blir noe alvorpreget når jeg leser både hva jeg må passe på å gjør slik og ikke slik. Bokstaven I for eksempel uttales med liten åpning i munnen, ja vel... eller neeeei - den gjør jo ikke det... eller joooo - liten åpning ene veien, veldig bredkjeftet andre vei...
Når jeg har skumlest gjennom de tre arkene fra skolen en gang leser jeg de en gang til, litt mer nøye. Etter å ha lest en gang til litt mer nøye, leser jeg enda en gang på enkelte partier - må jo være sikker på å gjøre leksen skikkelig...
...
Det rare er ser du, selv om jeg mumler med meg selv og undrer meg over hva som menes med liten åpning, stavelser av ene sorten og andre sorten - så svarer ikke leksene meg... og det er i seg selv irriterende, for de skal liksom være det viktigste båndet jeg har mellom oss her hjemme og skolen... det er mildt sagt irriterende.
Jeg ønsker meg - og jeg er freidig nok til å forvente meg - at lærerne er det viktigste båndet mellom oss som foreldre og skolen. Jeg forventer at læreren til barnet mitt forteller meg hvordan ståa er for lillingen min både hva angår overgang til skole, det sosiale, lek og vennskap, lesing og bokstaver, tall og tallforståelse med mer.
Jeg forventer tilbakemelding dersom noe er vanskelig, går galt, er veldig bra osv. Vi snakker om barna våre, det viktigste vi har - man må da vel kunne påstå og få forståelse for at det er både ønskelig og påkrevd at de som ivaretar de gjennom dagen faktisk er levende vesener - personer faktisk, og da aller helst med evne til kommunikasjon?
Jeg er glad for at de som representerer foreldrene i skolediskusjoner har gått ut slik de har gjort, jeg kjenner både en lettelse og takknemlighet for at man har gått ut akkurat slik man har - så kan denne politikeren synes akkurat hva han vil om det sammen med sine partifeller og trolig også regjering...
Til sist, bare for ordens skyld -
Lillemann øvde sterkt i dag både på enkelt lyder og stavelser, og plutselig tok han det og har ramset opp stavelser og ord...
Hva skal man si til det?
Jo, jeg skal fortelle deg hva man KAN si til det -
På tross av at det er lærerne sin jobb å lære lillemann dette, noe de hever lønn for, så er Eadni veldig fornøyd med at hun fikk æren av å være til stede når lillemann knakk denne stavelseskoden.
Det var rørende og stort både å se og høre lille gutten min i dag, nesten som da vi fikk se han krype første gangen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar