det finnes noen løvetannbarn der ute, det finnes hestehov i asfalten

Har du hørt om løvetannbarna?
Hva med hestehov i asfalten?

Du kjenner til løvetannen, den store gule blomsten som finner vei og liv der man ofte ikke skulle tro det var mulig, litt som hestehoven...
Det løvetann og hestehov har til felles annet enn fargen er at de dukker opp på de mest utenkelige steder - i gresset, i jord, gjennom grus, i asfaltkantene... steder der man ikke egentlig venter å se at det vokser fram noe som helst.

De siste par dagene har jeg i bloggen tatt utgangspunkt i avisartikkelen der et lite barn spør seg "mamma, må jeg ta på tissen din også?"
Jeg har delt noen tanker omkring barns vern i landet vårt, jeg har stillet noen spørsmål og jeg har delt noen tanker omkring hva som ofte kan skje med barn i etterkant av gjennomlevd overgrep - seksuelt, fysisk vold, psykisk vold og what so ever.

Etter å ha lest de par siste innleggene mine kan du trolig være enig i at det er stor sannsynlighet for at barn som vokser opp med overgrep av uansett art, veldig gjerne ender opp med senskader.
Det er faktisk veldig få av de barn som opplever en barndom med overgrep / traumer som vokser opp og fungerer normalt i samfunnet uten oppfølging, med normalt tenker jeg utdanning, jobb, sosialt osv.

At det er så få personer som klarer å stå oppreist, å leve opp til de forventningene man har til den gjengse personen i gata som voksen er årsaken til at disse barna og senere voksne gjerne kalles for løvetannbarn, eller blir betegnet som hestehov i asfalten - personlig foretrekker jeg hestehov i asfalten.

Det skal noe til å bevare kroppen hel, når man opplever gjentatte fysiske angrep på den - enten seksuelt eller i form av vold eller rus.
Det skal noe til å bevare psyke, når man opplever konstant frykt for hva som kommer neste, for nye slag, på nytt å være den som blir hentet ut til en voksen persons lyst og behov, for mørket, for mer kjeft uten at man vet hvorfor, for å bli kalt nye ting, i usikkerhet rundt hvor mange som fyller huset når man kommer hjem eller mot helg, i bekymring for om man må rømme huset i natt igjen, i redsel for nye trusler utenfra, i bekymring for yngre søsken osv. osv.
Det skal noe til å stå han av gjennom runde etter runde i angst og uro, som et tomt skall i en voksen seng, gjennom runde etter runde med slag, spark, klask, klyp.

Det er ikke mange barn som står han av helt og fullt, det er heller ikke rart at storparten av disse barna ender opp med ut og inn fra institusjoner på heltid, deltid eller dagtid.

Det er ikke rart at mange av disse barna blir en del av det som før var trygdevesenet, men nå heter så fint NAV, på bakgrunn av at kropp eller psyke og aller helst en kombinasjon av disse ikke klarer å få seg verken utdannelse eller jobb.
Denne gruppen har gjerne mer enn nok med å ivareta seg selv fra dag til dag. Det er min påstand at denne gruppen med det vi i moderne tid kaller NAV´ere med bakgrunn i opplevelser fra tidligere har et betydelig behov for å bli sett og hørt, for oppmerksomhet fra omverdenen, noe man gjerne opplever innad i hjelpeapparatet.

Noen er ikke der at de går ut og inn av institusjoner et helt liv nødvendigvis, men de kan likevel ha så betydelig sår og arr at de ikke kan stå i jobb eller kun i korte perioder.
Denne gruppen kommer derfor gjerne også litt på siden av majoriteten rundt i samfunnet er min påstand.
Når tilværelsen bli bitterhet, opplevelse av å komme til kort, iakttakelser, man analyserer og kverulerer - den eneste man kan stole på er seg selv, med lite rom for å vise svakheter og man lever et liv der en selv stort sett eier sannheten om ting - da blir det vanskelig å tilpasse seg normen rundt oss.

Likevel du, dette er viktig -
Det er noen som klarer seg, det finnes noen løvetannbarn der ute, det finnes hestehov i asfalten blant disse barna;
Tenk på det du, neste gang du ser en bukett hestehover i asfalten eller du ser en løvetann gro til gul og fin - ugress, ja - men se så vakker den egentlig er.

En og annen av disse barna klarer seg, de gror ubegripelig nok opp og slår ut i blomst under forhold man ikke kunne tenke seg var mulig - det blir noe ut av de.
Utdanning, Kjæreste, familie, jobb...
Disse blomstene gror til og vi ser de som butikkmedarbeidere, kantinemedarbeidere, de er fagarbeidere, sykepleiere, lærere, de jobber i barnehager og på skoler, i sykehjem og på sykehus, de er ledere, jurister og advokater, de jobber på bibliotek og mange andre steder.

Noen av disse barna finner sin helt egen vei, hvem kan vel glemme han unge gutten, Pål Andre Grinderud, barn av en alkoholisert mor - gutten som i voksen alder startet opp wanda-senterene?
Ikke alle tar det så langt ut, likevel vil jeg påstå at veldig mange av de såkalte løvetann-barna har ekstra oppmerksomhet på barns rettigheter, på barns ve og vel, på å drive fram barna. I tillegg til Wanda-senterene har vi løvetannavisen, landsforeningen for barnevernsbarn, vi har stine-sofies stiftelse som ble til av mor til et barn som ble utsatt for overgrep og så drept...osv...

Løvetann-barna er en stor ressurs for samfunnet.
Det er ingen voksne som kjenner like godt hvor skoen trykker som løvetannbarna, det er ingen med bedre kunnskap verken om den direkte påvirkningen og skaden overgrep har på barn - og kan si noe om det - som løvetannbarna kan.
Det er ingen som forstår overgrepsutsatte barn bedre enn løvetannbarna.
Det er ingen som kjenner bedre til senskader enn løvetannbarna.
Det er også min påstand at det er ingen som kan gjøre en mer helhjertet jobb for denne sårbare gruppen enn en person som selv er et løvetannbarn.