onsdag 13. september 2017

Min blogg, mitt liv, mine valg

Det er etter hvert en del folk rundt om som leser bloggen min.
Antallet er ikke himmelhøyt som det er hos rosabloggere og andre moroklatter - likevel, det er lesere som følger med på de tanker, opplevelser og annet jeg måtte finne på å poste - noe jeg jo setter veldig pris på, en hver som blogger ønsker jo at folk skal lese det man skriver.

Skal jeg si deg en rar ting?
Selv om jeg har et fåtall lesere sett i sammenligning til de store bloggerne som blåser en hver hobbyblogger sidelengs, så har jeg altså mange nok lesere til at noen opplagt har en formening om at jeg egentlig ikke skulle blogge... ja, du hører det... eller leser...

Jeg mener selv at jeg skriver om hverdagslige ting, om naturlige ting, om ting som uansett om vi vil eller ikke er noe som i stor eller liten grad på en eller annen måte, i en eller annen epoke av livet angår både deg og meg.
Det har seg altså likevel slik du, at det for noen blir for kraftig kost og dermed dukker undringen rundt om det er rett av meg å skrive eller ikke opp.

Religion, politikk, seksualitet, verdier - helt klassiske områder som folk til alle tider har hatt en eller annen formening om- ofte en felles oppfatning / mening, men også noen som har helt egne meninger.

I et øyeblikks frustrasjon og sinne, forresten ikke øyeblikk - ukesvis blir mer rett å si...
I frustrasjon og sinne over at det i det hele tatt ble stillet spørsmålstegn ved bloggen og dens innhold, bestemte jeg meg for at jeg driter i hele bloggen - jeg orker ikke sære meninger i forhold til om jeg skriver, hva jeg skriver og ordvalgene mine.

Etter hvert som jeg har fått tenkt meg litt mer om har jeg kommet fram til en litt annerledes konklusjon.
Det er min blogg, det er mitt liv - det er mine valg.

Jeg er ei voksen jente som kan både tenke selv og bestemme selv - også hva som passer seg og ikke. Om mine vurderinger kommer på kant med dine eller andres meninger så er ikke det overraskende, det ville være rart om de ikke kom på kant med noen andre - det er en grunn til at vi har flere religioner, flere politiske partier, skoler, yrker osv.
Jeg eier mine opplevelser og erfaringer, jeg eier min tro, jeg eier mine politiske meninger og jeg liker å tro at jeg er sjef i eget liv.
Jeg antar meg selv også som både ansvarlig nok og moden nok til å vurdere om det språket og de ord jeg bruker er sømmelig og innafor eller usømmelig og over streken...
Trolig finnes det folk som uansett finner det upassende at jeg skriver som jeg gjør, på samme måte som det i sin tid i kirken både fantes personer som mente jeg ikke hadde en plass der og de som mente jeg så visselig hadde min plass der. Den gang brydde jeg meg ikke om hva folk måtte mene og synes, det samme trenger jeg å gjøre nå - la være å bry meg om hva kreti og pleti, fjern og nær måtte synes om ordvalg, språk og tema.

Nå som jeg har fått ut det som har snurret i forhold til blogg eller ikke blogg, kan jeg driste meg inn på noe så kult som å snakke om barnedåp...

I dag skriver vi 13 september, det er høst og det er dåpsdagen til barna våre - begge to døpt på en og samme dag.
At barna ble døpt er ikke fordi jeg ville det, og det på tross av at det er jeg som bekjenner meg som den kristelige her i gården.
Vi ble enige om å døpe barna etter at minstesmurfen ble født og fikk en litt utfordrende start på tilværelsen i denne rare verdenen, og etter at konemor en vakker dag i mars utbrøt med klar og bestemt stemme; jeg vil at vi skal døpe barna.
Javel sa jeg, dersom det er viktig for deg er det greit for min del - men da skal jeg først fortelle presten hva jeg tenker om barnedåpen... og det gjorde jeg.

Jeg vil du skal vite det, sa jeg til presten - at vi døper ikke barna for at de skal bli frelst og Guds barn, det tror jeg ingenting på. Vi døper barna fordi de allerede er uskyldige små skapninger, at de allerede er Guds barn.
Kan du se for deg presten..?
Det kan jeg, fortsatt - i alle fall uttrykket i øynene, og jeg kan høre ordene hans. Bare så det er sagt, vi hadde en flott prest - først opplevde han trolig for første gang at det satt to jenter på kontoret hans og ville døpe barna sine.
Hvem er mor til barnet spurte han da vi snakket om det første barnet, Jeg sa konemor og jeg sa jeg... Du kan kanskje forstå at presten var litt forvirret og vi brukte første kvarteret til å plassere barnas foreldre. Som om ikke det var nok så får han altså dåpssynet mitt i fang, et syn han trolig ikke hørte om så ofte..

Barna ble døpt de, og jeg håper at de ikke en dag vil riste oss for at vi tok det valget for de.
I dag, og hvert år på denne dagen, markerer vi dåpsdagen til småtassene - som seg hør og bør når man først har valgt å døpe de.
Ute henger flagget, hang i alle fall - ettersom det er mørkt ute nå og klokka har passert ni om kvelden er flagget tatt ned - man følger da tross alt også regler for hvordan man skal behandle det norske flagget.
Trosopplæring hører med, de muligheter barna får til aktiviteter i kirken er både de og vi glade for. Barna liker oppmerksomheten de får på dåpsdagen - dåpskake hører med og man brenner også dåpslys.
Vi er litt skeivt ute med dåpskake i år, vi har den men har ikke fått sitte ned sammen og kose oss med den, og dåpslyset - ja i år skal vi brenne det dagen derpå.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...