søndag 15. april 2018

Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.

https://social.shorthand.com/OmsorgForDoende/jyUNib904n/-vi-verken-sulter-eller-torster-ihjel

Døden har blitt en fremmed for samfunnet vårt.
Der man tidligere hadde hadde den døende hjemme mens man stelte og tok vare på, og senere hadde gravøl og på godt og vondt feiret livet til den som var død - vil man i dag ikke bare la være å forholde seg til den døde, man vil også unngå den døende så langt det går og man fornekter gjerne hele greia om at det er døden som er på vei.

Jeg har stått ved sykesenga til mange døende i min tid som sykepleier;
Jeg har kommet inn og funnet folk død i sengen sin, jeg har gått i gang med gjenopplivning, jeg har vært pårørende i nære og mindre nære situasjoner der folk dør, jeg har opplevd sjokkdødsfallene og de forventa dødsfallene, jeg har stått nærme pårørende som har mistet sine plutselig og de som har vært forberedt, jeg har stått sammen med pårørende i det ens kjære dør.

Dette med død er en rar greie du...
Vi blir alle født inn i denne verden. Jeg vet ikke med deg- men for egen del har jeg ennå til gode å møte på en person som i det et barn blir født (eller på Senere tidspunkt for så vidt) har sagt meg «du forstår, denne skal aldri dø herfra».

Vi vet det nemlig så vel, alle sammen- liketil barna vet det, på
Samme måte som alle blir født, skal alle også dø... sånn er livet. Noen av oss tror på et liv etter døden, likevel- vi tror likevel at det livet vi fødes inn i her skal ta slutt et sted.
Døden er ofte smertefull for de som står rundt, det er vondt når en av de man er glade i dør - døden er likevel en naturlig greie som alle skal igjennom en gang...
Ikke bare skal alle gjennom døden direkte - de aller fleste av oss skal oppleve døden flere ganger. Hvem som dør fra oss og hvor mange som dør fra oss, på en gang, i løpet av livet, hvordan skal de rundt oss dø - det er her usikkerhetsmomentet ligger, og det er kan hende disse faktorene som gjør at vi har distansert oss fra døden... sammen med all vitenskap der vi kan redde liv og drøye det uunngåelige lengst mulig.

Så igjen, dette med døden er rare greier- og nå vil du kan hende tenke at jeg er litt rar... (det er du ikke først med å gjøre, heller ikke sist).
Det er noen ting man som sykepleier har et nærere og mer hjerteforhold til enn andre ting, på
Samme måte som det er noe man har mer avstand og kaldere forhold til- sånn er der med alle sykepleiere, visste du det?
Nettopp det gjør at sykepleiere ønsker å jobbe på så mange forskjellige steder.

Jeg for min del har i tråd med hva jeg nettopp skrev, et par områder jeg som sykepleier har hatt et større hjerteforhold til enn andre områder - disse områdene er for meg rus og psykiatri og det er palliasjon og terminalpleie - eller for deg som ikke er inne i språket, lindring og pleie ved livets slutt.
Faktisk du, så har jeg flere ganger seriøst både vurdert og holdt utkikk etter ledige stillinger i begravelsesbyråer...

Det er både vanskelig og lett å forklare egentlig, dette med døden og hva som gjør akkurat denne delen av sykepleierens jobb så spennende og givende.
Når du fødes inn i verden er du pitte liten og du er fullstendig hjelpeløs og avhengig av at de du har rundt deg ser deg og ivaretar deg med tanke på behovene dine.
Når du nærmer deg livets slutt er du på flere måter tilbake der du var da du kom, bare du er ikke så pitte liten lenger - selv om du tilsynalatende ofte har krypet... i alle fall om du har fått lov å leve til du er godt og vel passert åtti...

Man trenger kan hende hjelp til ernæring, til personlig hygiene, til å ivareta at man kommer i seng og får den søvnen man skal, til å komme seg opp av sengen, til å komme på do eller få byttet tørt på seg, til både tolking av og lindring av smerter...
Det er i det hele tatt veldig mye mange trenger hjelp til når man har dratt en del på åra.
Ikke bare det, ikke bare den som går mot livets slutt skal du tro -
Pårørende som står rundt den syke og / eller døende, har du noen gang opplevd å være pårørende til en som enten dør en forventet og naturlig død eller enda vanskeligere, en som har dødd en brå og uventet død..?
Det å være sykepleier og få lov å stå i det privilegiet det er å være nær pårørende som er i ferd med å bli uten eller nettopp har blitt uten en av sine nærmeste du, det er en meget krevende og meget givende jobb - det skaper møter, skaper rom og skaper nærhet som kun en annen opplevelse kan gjøre - nemlig fødsel.

Når en person dør uventet og i ung eller relativt ung alder (her tenker jeg langt unna den alderen der man kan sies å ha hatt et langt og rikt liv), får dette overraskende og ikke sjelden både sjokkerende og i mange tilfeller også traumatiske konsekvenser for de som sitter igjen.

Jeg skal dele med deg en av de rareste og vondeste episodene og en av de gode episodene jeg har hatt med døden i min jobb som sykepleier;

I min første jobb som sykepleier var jeg inne hos en hjertesyk pasient på morgenen, alt så bra ut og mer enn bra - karen kjente seg langt bedre enn dagen før. Blodtrykk, puls og O2-metning (angir opptak av oksygen for å si det enkelt) så fint ut og jeg gikk til pre-visitt (der sykepleier som går visitt med legene har gjennomgang av pasientene med diverse opplysninger og aktualiteter fra eksempelvis målinger refereres til legene) litt senere.
Da vi hadde sittet en liten time i pre-visitt og var kommet til nest siste pasient på listen, knakket en annen sykepleier på døra og sa at vedkommende jeg hadde vært inne hos på morgenen var bitt dårlig og trengte tilsyn av lege. Legen sa at vi har kun en pasient igjen og kommer derfor straks. Fem minutter senere sto samme sykepleier på døra og nærmest røsket tak i legen mens hun sa at det ikke er tid til å vente... du kan tro at da var det to leger og en sykepleier som fikk legemene sine opp av stolene og ut til pasienten i full fart.
Jeg tuller ikke, når vi kom inn til pasienten var han grå i fargen - hele han. Det er noe av det merkeligste jeg har opplevd i hele min karriere som sykepleier. Det er vel ingen overraskelse for deg når jeg nå sier at vedkommende døde bare minutter etter at vi kom inn, men jeg kan love deg det var en stor overraskelse for pårørende som mottok telefon fra meg umiddelbart med nærmest instruks om å komme umiddelbart dersom de skulle ha sjans til å se faren i live...

En rolig død:
Gamle fru Hansen hadde ligget i avdeling noen dager og det var tydelig at kroppen ikke orket mer, hun var 97 år og hun var klar for å legge på røret. Hansen hadde to voksne sønner og to svigerdøtre som var hos henne stort sett hele tiden de siste to dagene hun levde, opplevelsen av å komme inn i rommet var rolig, livlig og samtidig noe spent.
Siste dagen til fru Hansen kunne sykepleier på vakt se merkbare endringer fra time til time når hun var inne hos henne, og da jeg tok over til ettermiddagsvakten var det egentlig opplagt at Hansen ville dø i løpet av min vakt.
Jeg brukte mye tid inne med Hansen og sønnene hennes. Da jeg siste gang mens gamle Hansen ennå var i livet observerte, kikket og tok på henne, snudde jeg meg til guttene og sa at dersom de ønsket å holde mammaen sin i hånden når hun trekker siste pust så kunne de komme hen til sengen og gjøre det nå.
"Nei dette har ikke vi gjort før, vi kan ikke disse tingene - det er best om du holder henne i hånden, vil du det..?"

Hva er det som gjør døden så fremmed, at vi overlater den av våre nærmeste som skal dø til fremmede?
Hvordan har en så naturlig og i utganspunktet vakker hendelse blitt så unaturlig og skremmende?
Hvorfor gikk gravølet over til å bli noe som trykker oss ned, og er bare trist og traulig?

Døden er en naturlig ting - uavhengig av om vi er gammel eller ung, syk eller frisk, alene eller sammen med noen, forventet eller overrasket - alle skal vi dø en gang, og enda oftere skal de fleste av oss måtte møte døden indirekte når noen vi er glade i eller kjenner dør.

I mange land har man ikke den dystre, tunge begravelsen som vi har i landet vårt - man kjører heller en heidundrende fest for å feire livet til den som er død.
Om personen man feirer ble 97, 80,69, 14 , 4 eller kan hende ikke ett år - livet var verdifullt og livet blir feiret, det kan jeg synes veldig om.

I vårt samfunn har man ikke bare fremmedgjort og sykelig gjort døden, når døden har skjedd har man samtidig kommet i en situasjon der de som har mistet noen ikke helt finner sin plass i samfunnet lenger - man klarer ofte ikke gå på jobb eller delta i andre sammenhenger som før døden inntraff.
Synes du det er rart?
Jeg synes ikke det er noe rart, når noe menneskelig og naturlig har blitt til fremmedhet, diagnose og sykdom - da er det også vanskelig å forholde seg naturlig til det.
Bare tenk på det, om legen sier du har lungebetennelse - ÅÅÅh, har jeg det.. jaja - da får jeg kan hende ta det med ro noen dager mens pusten kommer seg tenker du muligens... i alle fall til feberen legger seg og formen stiger.
- Når man har en diagnose, når man er syk - forholder man seg gjerne til det som om man er syk, og man ter seg annerledes enn man vanligvis gjør.

Når man er blitt en eldre person og har levd et langt og rikt liv gjerne, da skal man få lov til å dø. Jeg mener det skulle være automatikk i at personer som kommer inn til fast plass på sykehjem fikk lov til å dø når døden når de, ikke at man må avklare mellom lege og pasient, eller lege og pårørende, hvorvidt vedkommende på 89 år skal gjenopplives eller ikke dersom døden skulle komme plutselig... plutselig du, tenk deg det...
Det skulle etter min mening være slik at dersom situasjonens helhet taler for det skulle lege og pasient, evt. pårørende, bestemme at gamle fru Hansen skal gjenopplives - og om man ikke tar dette spesielt opp så får faktisk gamle fru hansen ro og fred når hun legger på røret.

Vi trenger å gå noen samfunnsrunder, vi trenger å se døden i hvitøye igjen, vi trenger å normalisere døden -
Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...