man kan ha rett med en viss bismak

 Når man får rett i en følelse, opplevelse eller påstand - er det i de fleste tilfeller ganske tilfredsstillende.

Tenk deg at du diskuterer med kjerringa, mannen, barna, arbeidskolleger, sjefen din eller en venn - jeg tipper at du kjenner på en viss tilfredsstillelse der det viser seg at den andre må erkjenne at det er du som har rett..?

I noen tilfeller kan det likevel slå motsatt ut, man kan ha rett med en viss bismak.

De gangene det blir rett med en viss bismak er det gjerne spesielle ting det er snakk om - når noen man byr seg om eller er glad i har tråkket over grenser, løyet eller på annen måte såret eller skuffet en - i de tilfellene skulle man kan hende mest ønske at man tok feil.

Etter mer enn et og et halvt år siden jeg sendte klage til statsforvalteren i forbindelse med bror sitt selvmord, og etter en rekke med kopi av brev og purringer fra statsforvalteren til ymse offentlige instanser, kom endelig konklusjonen i uken som nå har vært.

Sykehuset har brutt spesialisthelsetjenesteloven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter.

Kommunen har brutt helse og omsorgstjeneste loven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter. Ut fra hva jeg kan se i konklusjonen har man også faret med løyn til statsforvalteren.

For vår del, bror sine to barn og vi fem søsken som er igjen har det i praksis ikke så mye å si - vi får aldri tilbake bror.

Likevel har statsforvalterens konklusjon masse å si i det store bildet, det bildet der vi klarer å se bort fra den viktigste biten for oss personlig - nemlig at bror er og blir borte. Det har vært ikke bare ett enkelt tilfelle i forkant av bror, der kommunen har fullstendig drite på draget i oppfølging av dårlige pasienter, og der man kommer seg unna med svikt i rutiner, lovbrudd og mer til - ved å se en annen vei, ved å dekke over for hverandre, ved å koste på seg en aldri så liten løgn.

Med tanke på at det ikke bare har vært, eller er, én bror der ute - er denne konklusjonen viktig. Ikke bare er konklusjonen viktig, det er og viktig å følge opp med å stille til ansvar lovbryterne tenker jeg. Man kan mene hva man vil, men dersom lovbryterne i dette tilfellet kommer unna med en skriftlig tilbakemelding og beskjed om å fikse på rutiner - så tror jeg dessverre det ikke blir så veldig mye bedre. Jeg tror lovbryter - i dette tilfellet kommune og sykehus - må stilles til ansvar på en måte som gjør at man blir bekymret for å hukes på samme greien ved senere tidspunkt.

Altså - på samme måte som straff skal virke avskrekkende for mannen i gata, må straffen virke avskrekkende for også kommune og sykehus - likhet for loven tenker jeg man på godt norsk kan si.

Det er fort gjort å la bitterheten være drivkraften i en slik sak, ramle over i amerikanske tilstander og tenke hevn - at noen skal bøte for feilen som er gjort. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg har gått i og med meg selv, når jeg skriver et blogginnlegg, når jeg snakker med media, når jeg snakker med familie, med venner.

Det skal ikke være, og er ikke, bitterhet og hevn som er drivkraften i den ressursbruken jeg legger inn i forbindelse med klagesak og annet rundt selvmordet til bror.

Jeg ser for meg bror -

Jeg ser for meg bror som person, gutten han var da vi vokste opp, gutten han var da han ble pappa første gangen, gutten og mannen han var da han ble pappa andre gang. Jeg ser for meg bror som person gjennom sin avhengighet og annen sykdom. Jeg hører stemmen og ordene han brukte i telefonsamtaler da han var redd for egen helse og eget liv.

Jeg ser for meg hvor mange spørsmål og undringer bror hadde omkring det å få hjelp og det å ikke få hjelp mens han enda levde, jeg ser for meg at dersom han kunne sagt noe nå - så ville han fått en forklaring på hvorfor det skulle være så vanskelig, det eneste han ba om var hjelp til å sove.

Jeg ser for meg et ansvar både ovenfor bror, men og ovenfor de mange, som ikke har en stemme lenger eller som ikke har god nok stemme til at de blir hørt.

Jeg kan love deg som leser og deg som måtte ha en stemme som framstår som svak - jeg har en stemme som bærer, noen ganger litt for godt om jeg ikke helt feiltolker hun jeg er gift med.

Mitt hjerte både for bror og for den store gruppen mennesker med spe stemme i samfunnet bærer.

Jeg gir meg ikke før jeg kan kjenne på at vi har fått svar på plass, de svarene har begynt å komme.

Jeg gir meg heller ikke før jeg kan kjenne på at vi har ansvarliggjort det systemet som ikke har gjort den jobben man er satt til å gjøre, nemlig å gjøre hva man kan for å ivareta personer som trenger hjelp. Understreker her at det ikke handler om at man kan gjøre jobben sin og likevel se at det går galt, her handler det om at man ikke har gjort jobben sin - det er ikke akseptabelt.