Bare tanken på å få til en familietur var nok til å dra den allerede slitne skrotten min med ut denne vakre søndagen.

Tilbake til sommerferien-

Kort tid før skolene startet opp igjen, fant kjerringa en flott tur på andre siden av fjorden som visst nok skulle være veldig populær - og det med god grunn ble det sagt.

Det som begynte med "Vil du være med på turen Roshild?"

ble raskt til "Kan du ikke være med på denne turen, det er en flott tur, vi får med begge barna og da hadde det vært kjekt om vi kom oss i vei alle sammen?"

Bare tanken på å  få til en familietur var nok til å dra den allerede slitne skrotten min med ut denne vakre søndagen.

Vi pakket og ordnet, kom oss på ferga over fjorden, passerte det ene flotte stedet for og det andre etter på veien mens kjerringa og guttungen stadig kommenterte hvor kjekt det hadde vært å kjøre motorsykkel på disse veiene - inntil vi var framme ved fotturens startpunkt.

Turmålet i det fjerne...

Noe av det siste jeg hørte før eldste avleggeren forsvant framfor oss var den andre mora si "Dette skal være en veldig godt merket sti, bare følg den blå merkingen så kommer du til toppen. Om det er noe du lurer på ringer du bare meg..."

Vi andre startet på vandringen som ganske umiddelbart gikk over i en stigning så forsiktig at man nesten ikke kunne se at det tok kurs oppover, men så skulle det ikke ta mange meterne inn i buskaset før den veldig forsiktige stigningen ble mer tydelig. Etter å ha vandret kun ti minutter kom første opplagte stigning, en stigning som gikk på steingrunn og stigninger som skulle vare og vare... meter, titallsmeter, hundretallsmeter og kilometer... fordelt på forskjellig grunn og grader...

Jeg tok meg opp i steinura, mens jeg kunne se både kjerringa og jentungen stadig bli mindre synlig langt framfor meg, før de i likhet med guttungen etter hvert ikke var å se lenger. Jeg slet skikkelig med beina og med mangel på energi / krefter, og spurte meg selv om hvordan jeg skulle klare å gjøre denne turen helt til toppen og ned igjen. Svaret på undringen min var at det ikke var så mye annet å gjøre enn å ta steg for steg, meter for meter og ikke minst - bruke tid opp gjennom steinura. Allerede i denne første bakken grein jeg, fordi det gjorde så vondt i legger og kropp.

Underveis i den første lange og steinete bakken, kunne jeg brått høre det ble pratet bak meg et sted. Når jeg så meg tilbake skulle jeg få meg en liten overraskelse, det kom nemlig fire unge menn opp gjennom bakken bak meg - ivrige, energiske og man kunne raskt slå fast at de var høvelig uvitende om hva slags tur de hadde begitt seg ut på. De to første kom sammen forbi meg, der jeg hadde tatt oppstilling i kanten av ura - Iført olabukser, t-shirts, joggesko og bærende på hver sin halvannen liters flaske med farris og cola. Tredje mann kom iført olabukse også han, en slags kneppeskjorte og av alle mulige ting så hadde han en form for slippers på føttene - også denne karen bar på ei halvannen liters brusflaske. Jeg stavret meg videre opp i ura mens jeg holdt øye med fjerde mann bak meg, som stadig krøp nærmere - eller krøp og krøp, han krøp ikke - men det va jammen ikke langt unna, om enn han stabbet seg opp noe raskere enn meg som stadig måtte få igjen musklene i beina mine. Når karen endelig passerte meg var jeg kun noen meter fra toppen av bakken, bak meg kunne jeg spore at det kom enda en person - denne gang et kvinnemenneske og her var det ikke snakk om noe krypefart, hun mer eller mindre løp opp bakken.

Jeg tok meg til toppen av bakken for å finne at hele kvartetten med unge menn sto samlet i partiet der bakken flatet ut, pustende og pesende mens den ene karen tok til å snakke -

"Excuse me, do you know how fare more it is to the top and the view?"

Vel tenkte jeg, ikke har jeg vært her før og har dermed ingen anelse om hva som er igjen.

"Is it over, the worst part of the hike?"

Vel tenkte jeg videre, relativt kort tur og ganske mange høydemeter - det jeg har lest er at hele turen er mer eller mindre oppover fra begynnelse til toppen...

"Well, I do not know actually, but I am sure that we do have more climbing to do..."

Mens jeg sto der og gjorde et forsøk på å tenke på engelsk, kunne jeg brått høre damen som kom løpende bak oss opp bakken ta til å snakke med guttaboys fra hvor enn de var fra.

Hun fortalte de veldig greit om at de var over det verste partiet nå, men at det fortsatt var mye stigning igjen å gjøre før man ville nå toppunktet og utsikten man var ute etter. Allerede i det jeg hørte henne begynne å snakke tok jeg til å gå videre, hadde tross alt et stykke igjen å gå og ganske mye mer stigning å gjøre. 

Jeg fikk gleden av å gå på et litt flatere parti etter at jeg forlot gutta og damen med løpetid bak meg, men det tok ikke mer enn noen par minutter før jeg var tatt igjen av den ivrige damen med løpesko, som muntert kommenterte for meg da hun passerte "de gutta der ante virkelig ikke hva de har begitt seg ut på, og så det fottøyet da - hvem drar i slippers opp på en slik fottur..?"

Så forsvant hun framfor meg, mens jeg nøt de meterne som var igjen av flat mark før jeg tok løs på neste stigning og partier der det var absolutt gull at jeg hadde med meg staver til å holde balansen.

Etter hvert kom jeg til et parti der det i utgangspunktet ikke var så mye stigning, men det var så bratt likevel at man hadde satt opp tau til å holde seg fast i. Verken i leggene var kraftig og energinivået i kroppen var som sagt så langt nede at jeg allerede fra første bakke lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom turen. Jeg satte i å tute igjen, merkelige greier det der med grining - man får ikke mer energi av det, så hvorfor vi er laget på en måte som gjør at vi bæljer i slike tilfeller er for meg ei gåte - men av en eller annen grunn så er det på en måte til hjelp... helt sprøtt å tenke over i alle fall i ettertid... Jeg tok meg gjennom partiet med montert tau, for så å finne at jeg jammen sant ikke skulle gå mange meterne etterpå før jeg skulle finne et nytt parti med montert tau for å holde seg i -

Dette partiet av en annen kaliber enn det første, noe også monteringen av tau viste, da det ikke lenger var snakk om å holde seg i langs berget, men om å holde seg i for å dra seg oppover berget. Hva gjorde jeg? Joda, jeg kjørte i gang med ende en runde grining. Så grein jeg da, mens jeg minnet meg selv på at jeg må ta små parti om gangen - og akkurat nå må jeg fokusere på å ta meg opp denne bergsiden, så vil det bli bedre. At jeg ikke så noe til resten av flokken min mens jeg gikk her, eller hadde sett de på en lang stund, gjorde også sitt til at jeg holdt det gående framover - jeg visste at de sannsynligvis allerede var på toppen og ventet på meg.

Underveis kom det stadig nye partier med stigning, kortere partier, et par steder så jeg måtte mer eller mindre klatre / dra meg opp, men med bruk av tid og tålmodighet så gikk det på sin måte. Været var helt fantastisk denne augustdagen, stillheten var fantastisk og bortsett fra de folkene i første stigning, dama med løpetid og et par - tre puljer med folk i flokk, var det ikke noe folk å se på turen heller.

Så, etter en del vandring i litt kupert terreng, noen kortere partier med stigning og litt opp og ned - kunne jeg endelig skimte endestasjonen for turen ikke langt framfor meg. Herlighet, for et syn, for en utsikt, for en opplevelse - det var såååååååå deilig!!!

Framme ved turmålet satt det er par stykker som var i ferd med å forlate da jeg kom, i tillegg kom det tre unge mennesker som hadde tatt søndagsturen sin opp for å se på utsikten - og så dere, så kunne jeg se min egen flokk sitte litt i utkanten på et sted for seg selv. Synet av flokken min dels sittende og dels liggende i godværet med kanelboller, en boks brus og en fantastisk ro - det gjorde dagen min.

 

Da vi dro på denne turen var det så lang tid siden vi hadde vært på en slik familietur sammen, at det nesten var litt rørende for meg. Guttungen hadde brukt 40 minutter opp og med det hatt lang tid til å nyte både utsikten og mer til. Kjerringa og jentungen hadde brukt litt mer tid, rundt en times tid tror jeg de endte på - også de hadde fått nyte både utsikt, ro, varme og ikke minst kanelboller før jeg kom opp. Jeg på min side brukte drøyt to timer på turen opp, men jeg kom meg opp - som for meg var viktigst.

Turen ned fra toppen gikk jeg sammen med jentungen, som på sin side gikk framfor meg med stadige kommentarer bakover -

"Eadni, her må du være forsiktig..."

"Eadni, her er det lurt at du går den veien..."

"Kom igjen eadni, dette partiet kan du gå på litt - det klarer du..."

For å si det sånn dere -

En stund tenkte jeg med meg selv at det kanskje hadde vært lettere å gå alene, samtidig så kjente jeg både en glede og en takknemlighet over å ha min 16 åring som motivator og personlig trener framfor meg ned steinura, over røtter, i gresset og på grusveien.

Vi hadde oss en prat, jeg og kjerringa, om hvordan vi opplevde turen og hvordan vi trenger å legge opp turer sammen dersom når vi er heldig å få til turer sammen slik vi gjorde denne dagen.

Veldig lett kunne det blitt feil slik turen ble for oss -

Jeg tenker selvfølgelig på at jeg ble gående alene helt bakerst, mens de forsvant i det fjerne framfor meg og opp til toppen.

Dersom turen hadde blitt på en måte hvor de framfor ble gående å vente for å gjøre en samlet tur til topp, hadde det blitt veldig feil. Det ville blitt vanskelig for meg å være i baktroppen, vanskelig både å senke skuldrene med tanke på at jeg bruker lang tid og det ville blitt vanskelig med tanke på at jeg med all sannsynlighet ville pushet kroppen på en annen måte og med det oppnådd uheldige konsekvenser. Det ville blitt feil for flokken min om de skulle blitt en brems for egen del, og en push for min del - Sannsynligheten for at vi ville endt opp med en tur der ingen av oss hadde vært fornøyd ville vært veldig stor, sannsynligheten for at vi ville ende opp med at de utelukkende drar på tur uten meg ville og blitt veldig stor framover.

At turen ble slik den ble er avgjørende tror jeg, for at turen i etterkant oppleves så god som den gjør - både mentalt og fysisk.

De som liker å gå på for å kjenne at de går på- de fikk gå på, kjenne at kroppen fungerer som de ønsker og ikke minst så fikk de sitte lenge og vel oppe ved turmålet å nyte både utsikt og medbrakt.

Jeg som har denne kroppen å ta hensyn til fikk gå i mitt tempo om enn aldri så tregt, jeg fikk tatt hensyn til muskler som underveis ristet og måtte få ta seg inn før jeg kunne fortsette fram i et forsvarlig tempo. Når jeg kom til toppunktet der flokken satt fikk jeg satt meg ned til en etterlengtet og givende pause, akkurat lang nok til å hvile kroppen litt, få påfyll av drikke og så var det i grunnen bare å komme seg videre.

Det gode her er at mens de som både liker og kan sitte ned over tid fikk gjøre det, så kunne jeg som for så vidt liker det - men ikke kan sitte ned på samme måte som de andre, gå relativt raskt videre igjen. Det er nemlig slik at når jeg først går en slik tur, når jeg først får varmet opp musklene mine, så takler de dårlig at jeg holder lange pauser før de blir helt stive - så stive at de er verre enn de var før start.

Altså er jeg der at om jeg skal gå en slik type tur, som jeg kan gjøre en gang i blant, så krever det oppvarming av muskler første del av turen, for deretter å holde musklene aktive til jeg er ferdig med turen - om jeg ikke ønsker en ny runde med oppvarming av muskler, og tro meg - det ønsker jeg ikke.

Kjerringa mi har mye rart for seg, mange forslag til ting og mange hverdagslige innspill til meg. Det er sjelden ho nevner en slik type tur, evt. foreslår å ta en slik type tur med spørsmål om jeg vil være med. Enda sjeldnere er det at kjerringa mi går fra å spørre om jeg vil være med, til å spørre kan du ikke bli med?

Jeg er veldig glad for at hun akkurat på denne turen tok den varianten, utfordret meg til å bli med rett og slett. Det vil være å lyve om jeg sier at det var en lett tur, det var det nemlig ikke. Dette var en krevende tur både fysisk og mentalt, jeg måtte jobbe skikkelig med meg selv for å hente ut energi og styrke til å komme meg opp til toppen - men jeg klarte det.

Det er sjelden jeg gjør ting der jeg både kjenner på avmakt, fortvilelse, håpløshet og smerter i en grad som jeg gjorde på denne turen.

Det er også sjelden jeg gjør ting der jeg kjenner på mestring i en grad som jeg gjorde på denne turen, det å kjenne på hvor perfekt vi la opp turen for hele flokken vår - uten egentlig å ha gjort noe av opplegget med konkrete planer, er også noe som legges inn i konto for mestring og tilfredshet.

Kroppen, i ettertid?

Jeg var forberedt på at denne turen ville sette meg ut av gange i to til tre uker fram i tid, gående med smerte og stivhet av en egen verden, men nei du - Jeg tror faktisk at det løpet vi kjørte opp til toppen var gull, det samme den korte pausen på toppen. Turen ned med lillemor kunne ha bikket det hele for meg, men jeg klarte å holde igjen på de partiene som var mest krevende - og så tror jeg at jeg i tillegg har hatt litt flaks...

Denne turen, denne dagen, ble en suksess sett fra min side - i ettertid.