Jeg er en firkantet person, det er helt greit - jeg har lært meg til å godta at det er sånn jeg er.
For oss som ikke bare har et forhold til twistposen, men et sånt forhold at vi snakker barndomsminner med positive fortegn - på grensen til nostalgi, så kjenner vi til i alle fall de gode gamle twistene som faktisk hører til i posen.
Hvorfor dette gnålet om twist, jeg spiser for tiden ikke twist en gang?
Fordi det er en twist i posen som er firkantet, og det er meg. Du kan lese om twistposen og koblingen mellom hvem twist vi liker best og hvem vi er som person i bloggen min om du trykker på linken nedenfor.
https://regnbuesmurf.blogspot.com/2015/12/en-god-ting-at-det-ikke-er-sa-mange.html
Firkantet eller ikke, like så vel som jeg er firkantet er jeg også rund. Jeg snakker ikke bare rund i kantene som i innlegget over, jeg snakker at jeg er fysisk rund.
Jeg er som kallenavnet en mann hjemme hadde på ei lokal voksen jente da vi vokste opp, en liten runding.
Vet du hva?
Jeg har lært meg til å godta at også dette er hvem jeg er, jeg er liten og jeg er rund - altså er jeg en liten runding. Kan hende er dette noe som aldri vil komme til å endre seg noe særlig, ettersom at jeg har vært både liten og jeg har vært rund de siste tretti årene.
Det er noe med det nemlig, at hver gang jeg kommer i siget så pass at jeg får en viss driv på ikke bare kostholdet som faktisk er det man kan kalle et tradisjonelt kosthold, men også på den fronten som har med aktivitet å gjøre - så skjer det noe bedritent.
"Justere på maten, hva mer skal du justere?"
Dette er spørsmålet jeg ved anledninger har fått av kjerringa når jeg har vært hos fastlegen som har en greie med å si "Du må bare spise mindre kaker..."
Hvilke kaker spør jeg så, mens jeg ser på fastlegen min, fastlegen min som er ei enda mindre dame enn meg- fra SørAmerika et sted. Fastlegen min er ikke bare liten, hun er slank og nett som damene vi får presentert fra den kanten av verden gjerne er - om de ikke er den andre kategorien vi får presentert, små og trillrunde.
Skal ikke en runding få spise mer kake nå?
Hva med bursdager, konfirmasjoner, høytider, fester, bryllup osv - det er nok av situasjoner der man serverer kake og kaken er en viktig del av feiringen vil jeg påstå, i alle fall for meg er det det - jeg eeeeelsker kaker.
Men spiser jeg mye kaker i hverdagen min?
Jeg ser muligens ut som en kakemoms, og jeg er en kakemoms - men jeg spiser ikke mye kaker i hverdagen, kaker er til anledninger - og noen ganger til helg, som jo også kan være en anledning spør du meg.
Greien med meg er at jeg har noen gener med meg, det er nesten så man kan spørre -
"Har du sett mange samekoner over en viss alder som ikke har vært runde?"
Jeg har sett noen det skal jeg glatt erkjenne, men jeg har sett langt flere med et viss hold spesielt på utsatte områder som partiet rundt ræva og lårene, hake og ansikt, mage... Vi snakker vel hele skrotten egentlig...
Genene mine er altså av en art jeg har irritert meg over gjennom mange år, men etter hvert har kommet fram til at de er som de er.
Jeg er som jeg er, det får jeg ikke gjort stort med, genene mine får jeg ikke gjort stort med - men det jeg får gjort noe med er hvordan jeg velger å leve med disse genene mine.
Tilbake til dette med aktivitet -
Det begynner å fungere -
Jeg får til rutinemessige turer, jeg får til å trene styrke slik fysioterapeuten har sagt osv. og jeg kjenner et "Yes, nå er du i siget"
Men, du kan bite deg i rævva på én ting -
Så snart jeg begynner både å se og kjenne at nå er jeg i bedre form, hodet har det bedre, kan hende kjennes buksene litt mer slækk ut og jeg på min måte kan si at jeg opplever litt bedre livskvalitet -
Ja, så trer det neste i denne syklusen som det har blitt til inn. Jeg pådrar meg ett eller annet som setter stopp for den gode driven jeg er inni.
For tiden er jeg litt på kontoret eller er frivillig i aktiviteter tilknyttet mental helse Moss og omegn. Jeg farter rundt og gjør opptak til podkasten og jeg står for en del av handlingen inn hjem til Smurfeland - utover det er jeg for det aller meste hjemme og pusker med ting.
Det er lite å hente - Musklene spiller ikke på lag.
Når musklene er aktive døgnet rundt som de nå har vært konstant i flere måneder, blir de også stive. Når musklene blir stive, blir de også vonde å ha med å gjøre. Når musklene blir vonde å ha med å gjøre, blir det også utfordrende ved gange og aktivitet - liketil bare å holde ting blir så utfordrende at jeg tidvis er så klumsete at jeg mister ting.
Altså -
"Du ligner mer og mer på ho mamma, når du surrer rundt sånn der"
Min svigermor hadde noe greier med føttene sine, som gjorde at balansen ikke ble den beste på jord. Jeg ser henne for meg når hun reiser seg fra stolen for så dels å vingle framover mens hun støtter seg til et bord, til pipa, til en vegg og hva enn som måtte være tilgjengelig for henne på veien. Tidvis når jeg tasser rundt i huset, eller andre steder for den del, merker jeg godt selv at jeg vingler. For en person som ikke kjenner meg eller vet hvordan kroppen min er, kan det se ut som jeg har promille og ikke bare har promille - men er ganske på en snurr. Jeg ser tidvis så godt bedugget ut når jeg legger i vei at selv om jeg ikke er en person som lett blir flau, så skal jeg hilse deg å si det at inni mellom synes jeg faktisk det kan være litt flaut når jeg brått vingler inn mot en vegg eller hylle i butikken, på besøk eller her hjemme.
Her på hjemmefronten har jeg gått til innkjøp av innesko for med det å redusere de smertene som jager gjennom føtter og legger, om det ikke fjerner symptomene helt gir det meg i alle fall store reduksjoner og skoene er blitt absolutt nødvendig å ha tilgjengelig. I tillegg har vi en del morsomme tilfeller gjennom helt vanlige dager, man kan i det minste velge å se på de som mer morsomme enn som et gnag.
Når jeg står opp om morgenen høres jeg ut som en elefant i det jeg tar i vei ned trappa, det er ingen muskler som fungerer som de skal og dermed blir det ingen myk gange ned mot første etasjen.
"Nå må du være forsiktig når du går, så du ikke ramler ned trappa og ødelegger deg helt"
Når jeg reiser meg fra lenestolen, den lenestolen som så snart en avlegger nærmer seg får høre -
"Ikke ta den stolen, du vet at det er der eadni sitter, ho trenger den..."
I det øyeblikket jeg er en tanke ustødig så kroppen gjør et litte støtteskritt ene eller andre veien så kan jeg gjerne høre følgende;
"Nå må du være forsiktig så du ikke snubler der borte og faller, du slår deg fordervet..."
I det jeg tar tak i et brett med brus eller noen handlenett, synger det gjerne fra ett eller annet sted -
"Ikke gjør det der, det er ikke bra for deg, er det ikke mye bedre at du bare går inn og hviler deg- så vet vi hvor vi har deg og du ender ikke opp med noen skader..."
Jeg har verdens snilleste kjerring, det har jeg visst fra jeg fikk ho - noe som stadig bekreftes i hennes omsorg, eller som hun selv ville sagt -
"det er hva du tror, saken er at det blir ille for oss om du ramler og skader deg" 😂😂😂
Sånn går dagene for tiden, og vet du hva?
Hele gjengen i Smurfeland både har tilpasset seg over mange år, og tilpasser seg fortsatt de endringer som måtte falle på når det kommer til hvordan kroppen min fungerer... eller enda tydeligere sagt - ikke fungerer.
Kroppen er som den er, det er lite å få gjort med hvordan den fungerer innover. Det som er mulig er å tilpasse seg gjennom å balansere aktivitet og hvile rett, dette for å legge til rette for en mest mulig optimal funksjon over tid.
Jeg forsøker hver dag å balansere aktivitetsnivået. En slik balansering er en egen kunst, og noe jeg ikke alltid er like god på å gjøre. Utfordringen er at jeg ønsker mer aktivitet enn kroppen kan klare, jeg har både blitt fortalt og tenkt selv gjennom mange år at aktivitet er viktig og det er bra for kroppen. Aktivitet er bra for kroppen, det er bare det at når det kommer til akkurat min kropp så er det også slik dessverre at noen dager - og tidvis perioder - er aktivitet ikke bra for kroppen.
Jeg jobber fortsatt iherdig med å finne ut av denne balansegangen, med å finne ut av hvilke dager det ikke er bra for kroppen, med å akseptere at det er sånn det er for min del -
Det skal jeg skrive mer om i neste innlegg tenker jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar