hvordan det kan ha gått så langt, hvordan samfunnet kan svikte disse så totalt og systematisk

 Psykisk helse er noe som alltid har opptatt meg på en eller annen måte.

Som fagperson har det alltid vært i psykisk helse og rus jeg har hatt mitt sykepleierhjerte, det har alltid vært i denne sfæren jeg har kjent at jeg har mest å bidra med, mest å gi og ikke minst at det er i denne sfæren jeg får mest igjen for jobben jeg gjør. Det er denne gruppen pasienter jeg har brent for, det er blant denne gruppen pasienter jeg har gått de ekstra skrittene, det er i jobb med disse pasientene jeg har blitt utbrent.

Privat- gjennom å vokse opp i en tilværelse fylt med angst og ren redsel, trusler og vold har jeg opplevd hva det vil si å hele tiden være i beredskap, være føre vár, være på vakt, lese rommet når man kommer inn osv. Tidlig i livet lærte jeg å ta ansvar. Ansvar for meg selv, men også ansvar for mor og ansvar for søsken - det var bare noe vi gjorde uten å tenke over det.

I går gjorde jeg en samtale til podkasten min, psykt bra samtale, med Norges mest kjente rettspsykiater Randi Rosenquist.

I mer enn femti år, lenger enn jeg har levd, har Randi jobbet med de psykeste i blant oss - de farligste vil mange kanskje også legge til. Vi gjorde samtalen på Café Cicignon i Fredrikstad, med et par øyne og ører som fulgte oss gjennom hele samtalen minus avslutningen - da vandret damen ved nabobordet sidelengs forbi oss mens hun smilte fra øre til øre og ga begge tomler opp til oss.

Randi har tidligere fått spørsmål om hun ikke blir berørt, blir litt bergtatt, når hun hører alt pasientene på sikkerhetsposten- eller fangene om man vil, har gjort.

Nei egentlig ikke har vært Randis svar på det, når man kjenner til bakgrunnen disse menneskene har så blir hun ikke bergtatt av hva de har gjort.

Når man ser på hvordan mange av disse har vokst opp, hva de har vært utsatt for -

Når man ser på hvordan mange av disse sykeste ikke har fått den hjelpen man sårt har vært i behov for -

da blir man ikke bergtatt av hva disse personene som sitter innelåst har gjort. Det man blir bergtatt av er hvordan det kan ha gått så langt, hvordan samfunnet kan svikte disse så totalt og systematisk - det både overrasker og provoserer.

Denne samtalen med damen som nå er i ferd med å bikke 75 år, så full av engasjement, brennende, tydelig og direkte i praten.

Jeg forstod raskt at når damen på 75 år før opptak sa at det fungerer veldig greit for henne, trykk på en knapp så snakker hun i vei - da mente hun det.

Randi brukte ordene "det er denne gruppen mennesker jeg har et stort hjerte for", og det er det absolutt ingen tvil om.

Psykisk syke mennesker har over lang tid vært en gruppe mennesker vi som samfunn ikke har ville ha spesielt snakk om. For lang tid siden stuet man psykisk syke mennesker inn på institusjoner, sånn var det faktisk for kronisk psyke mennesker da Randi startet i sin første jobb som vikarlege i 1973. Etter hvert har man funnet ut at man skal bygge ned sengeplasser i psykisk helse, vi har nå de siste 30-35 årene fjernet to tredeler av alle sengeplasser til psykisk syke mennesker. Vi har beveget oss over i en poliklinisk verden og vi trør stadig lenger inn i denne verdenen.

Jeg er opptatt av forebygging.

I all hovedsak tenker man at forebygging handler om å forhindre at noe skal skje, men forebygging handler også om å unngå forverring av en situasjon som ikke kan bli bedre. Innenfor psykisk helse og rus behandling må man stadig, tenker jeg, se på forebygging minst like mye som å unngå forverring eller å holde noe stabilt, som å forhindre sykdom.

Randi trekker det litt lenger, er begrepet forebygging i det hele tatt rett begrep å bruke - eller er det misvisende? For hva snakker man egentlig om, er det ikke tilretteleggende tiltak - altså behandling - som gjør hverdagen mulig å leve for de som er psyke?

Uansett hva man kaller det tenker jeg, det er slik at så lenge styrende myndigheter ikke legger mer til rette enn at det er først når sykdomstilstand og symptomtrykket har nådd et visst punkt man er pliktet til å sette inn tiltak/ behandling - så skjer det lite før man når det symptomtrykket dessverre.

Sagt på en annen måte, så lenge det ikke er krav til at man skal bistå med tilretteleggende tiltak for at psykisk syke personer skal kunne leve mest mulig normalt, leve best mulig i og med seg selv - så prioriteres tilretteleggende tiltak bort, ofte i påvente av at man blir så dårlig at man må inn med langt kraftigere tiltak.

Med en slik praksis får vi dessverre veldig syke pasienter, ofte så syke at man havner på en eller annen form for tvangsvedtak. Så snart det er en åpning for det vil man overlates til seg selv igjen.

Jeg tenker -

Synes vi det er rart at vi har så mange mennesker som enten blir til en fare for andre eller for seg selv?

Og for å se det fra andre kanten, hadde vi sett stor forskjell i antall mennesker som er til fare for seg selv eller andre - dersom vi på en omsorgsfull og skånsom måte hadde fulgt opp disse på langt tidligere tidspunkt gjennom tilretteleggende tiltak?

Har ikke tenkt å svare på det, men finner det interessant nok til å la det henge litt i luften.

Episoden jeg gjorde med Randi Rosenquist i går var episode nummer 69, og jeg må si -

Reisen min med podkasten psykt bra samtale har vært, og er, kjempespennende. Det er så mange spennende gjester jeg har snakket med, spennende tema, spennende veier samtalene har gått.

Samtalen med Randi i går skiller seg ut på den måten at den treffer blink når det kommer til det å snakke om psykisk helse, skikkelig spot on med tanke på samfunnet vårt og hvordan vi er rigget til å ta vare på eller til å ikke klare å ta vare på psykisk syke mennesker - spesielt det sykeste i blant oss.

For meg personlig var samtalen i går spesiell å gjøre.

Jeg brenner for psykisk helse, det er det trolig ikke noe tvil om hos de som kjenner meg. Jeg engasjerer meg så det tidvis gjør vondt i kroppens celler, men også så jeg kan kjenne glede og takknemlighet i alle kroppens celler.

Det å gå inn i tematikken rundt psykisk helse på den måten vi gjorde i går er kjempespennende.

Det er provoserende når man rører bort i ting som ikke henger på grep, når man ser den fraskrivelsen av ansvar vi ser hos de som skulle prioritert psykisk helse bedre økonomisk.

Det er sårt når man tenker over hvor mange mennesker det er snakk om som lever med et enormt lidelsestrykk enten som pasient eller pårørende.

Randi Rosenquist er ei dame som hele sitt liv har engasjert seg for psykisk syke mennesker, og aller aller mest de sykeste og farligste av disse. Jeg må si jeg er veldig glad for at vi har hatt, og for så vidt enda har, ei dame som Randi. Vi som samfunn skal være glad og takknemlig for det engasjementet Randi har vist for psykisk helse, for psykisk syke og for samfunnet de rundt femti årene hun har engasjert seg.

Nå farer Randi rundt og gjør foredrag der hun snakker om de sykeste i blant oss, som i går da jeg møtte henne - rett ut fra foredrag for en masse av Fredrikstads pensjonister.

Vi trenger flere Randi Rosenquister som ikke er redd for å snakke opp for de sykeste psykisk syke, men jeg er redd for at når stemmen hennes etter hvert er borte fra offentligheten - så vil det være noe som merkes rundt oss, og aller mest blant de som trenger det mest - de sykeste og de rundt dem.

https://open.spotify.com/episode/7jjZTjNoOAqBq9nwkGjWFL?si=8021ddd742d64bee