Datoen i dag er en merkedag. Mange bryr seg ikke, mens mange andre bryr seg veldig og markerer kan hende dagen årlig.
For meg personlig er datoen i dag en viktig merkedag, viktig fordi opprinnelsen til merkedagen gjør at jeg kan leve mitt liv akkurat slik som jeg gjør, med hun jeg elsker og med våre barn - uten å bli betegnet som kriminell.
Jeg er 50 år når jeg skriver dette, det er i dag 54 år siden avkriminaliseringen av homofili her til lands.
Altså ble avkriminaliseringen et faktum akkurat i tide til at jeg ble født, og i det jeg vil si er nyere tid - helt objektivt selvfølgelig.
Homofile og lesbiske i mine foreldres generasjon ble sett på som kriminelle. De ble i tillegg behandlet som skitne, skumle og kan hende på sin måte farlige. De ble sett på med forakt og derav støtt ut, i tillegg ble de sett på med skam og som syndens vesen av sine egne. Venner av oss som tilhører den generasjonen har fortalt om det å leve med så kalte hemmelige møter og faktiske hemmelige møter.
Jeg har vokst opp med, og tilhører, en generasjon der vi har gått fra å snakke om homofile i den tiden jeg vokste opp, til å i dag å snakke om skeive. Fortsatt sier mange på mitt hjemsted bare homofile som en samlebetegnelse for folk som elsker noen av samme kjønn. Begrepet lesbisk er et for meg nesten fremmed begrep, i alle fall ikke et begrep jeg har brukt - dette til tross for å tilhøre gruppen selv. Jeg har faktisk en tendens til å skvette til når jeg hører noen ta ordet lesbisk i sin munn, dette fordi det i mine ører nesten utelukkende har vært brukt i nedsettende, anklagende og generelt ikke greie settinger.
Den rareste opplevelsen jeg har hatt med begrepet lesbisk, eller lesbe, er faktisk fra jeg var en ung voksen og var del av et stort familieselskap. Mens jeg sitter på kjøkkenet kommer altså et barn bort til meg, hun stopper opp og ser meg rett inn i øynene mens hun i en blanding av å snakke og viske utbryter "lesbe..." med en tone som jeg umiddelbart opplevde som fordømmende og angripende. Jenta sa det først én gang mens hun ut fra hva jeg kunne se så etter en reaksjon hos meg, så en gang til med samme blikket som boret seg inn i øynene mine i det hun mer hveste nølende enn hun snakket "lesbe..."
Der og da skvatt jeg til, før jeg tok meg i det og undret meg over hva som skulle få ei jente på åtte - ni år til å opptre som hun nettopp hadde gjort. Slike greier kommer ikke av seg selv, det kommer fra et sted var min tanke. Jeg var hyggelig mot jenten som jeg var mot resten av familien hennes, samtidig kjente jeg en klump på innsiden hver gang foreldrene til jenta ikke bare snakket til meg - men opptrådde sammen med meg.
Seriøst -
Jeg har personlig aldri kjent behov for å markere meg- etter at jeg først kom ut som skeiv.
Når jeg våget å erkjenne det jeg i min ungdom anså som en feil, et mindreverd, en skam og en last. Når jeg først våget å ta det innover meg selv, og deretter å erkjenne det og si det høyt for andre, var jeg både trygg I troen på og relasjonen til den Gud jeg tror på, og meg selv.
Jeg har som åpen skeiv aldri kjent at jeg har måtte kjempe noen kamp på mine vegne, dels fordi kampen er kjempet før min tid og dels fordi jeg ikke har brydd meg med hva andre måtte mene om meg.
Vi har årlige debatter om bruk av regnbueflagg, pride i barnehage og skole og for ikke å glemme skeive i kirken.
Pride har vokst langt ut over det man startet med. En konsekvens av at pride har endret seg er at vi i dag har to leirer også blant skeive. Vi har leiren med de, misforstå meg rett, tradisjonelle skeive og vi har leiren med alt mulig man kan komme på av mennesker som skiller seg ut fra den tradisjonelle heteronormen.
Jeg har ingen oversikt lenger, det må jeg bare være ærlig å erkjenne, når det kommer til alt man i dag betegner som skeiv.
Det handler ikke lenger om at vi har to kjønn og enten elsker det motsatte eller sitt eget kjønn, evt begge kjønn. I dag blander man biologi med opplevd identitet, man blander det fysiske, det som kan bevises ved forskning, med opplevelser og oppfatninger.
Det er dette som har gitt grunnlaget for de to forskjellige retninger i den skeive verdenen, om man kan si det slik.
Det er dette som har gitt grunnlaget for stadig større forakt til den skeive befolkningen, og at man går bakover i stedet for framover når det kommer til forståelse, aksept og likeverd.
Uansett-
Dagen i dag er en merkedag, det er en dag verdt å feire og verdt å peke på som en viktig milepæl i norsk historie. Dagen i dag er dagen vi feirer at du og jeg har lik rett til å være, vi har lik rett til gjensidig kjærlighet med den vi elsker - uavhengig av om det er en med motsatt kjønn eller det er samme kjønn som en er selv.
Jeg kjenner takknemlighet over den kampen som er tatt av de som har gått forran meg og min generasjon.
Jeg feirer dagen i dag med takknemlighet og glede over å kunne leve mitt liv med hun jeg en gang forelsket meg i, en forelskelse som aldri har gått over. Uansett hvor mye jenta jeg forelsket meg i også har gjort seg skyld i at jeg har kjent på irritasjon og det kronprinsen vår en gang kalte adrenalin-sinne, så har altså denne jenta gjort seg langt mer skyld i en kjærlighet som bare har blitt sterkere med tiden, sammen med å skape og administrere en familie med en glede og lykke som vanskelig kan beskrives.
Så, kjære lesere -
Dagen i dag er dagen der også kjærlighet mellom to av samme kjønn ble anerkjent som god, vakker og ekte.
Dagen i dag er derfor en dag som absolutt anbefales å feire, samtidig som det absolutt er en dag som er verdt å markere rundt oss - det er viktig historie å lære våre barn om.
Det er ikke så veldig lenge siden at også vi var et land med straff for å elske, det må vi ikke glemme!
Det er dessverre også slik at dagen bevisst svartmales, misbrukes, av personer og samlinger som ikke er like takknemlig og glade for at man endret på loven mot homofili - disse skal ikke vies videre oppmerksomhet i dag kjenner jeg, men det er greit å ikke glemme at de finnes.
Gå ut, har du ikke markert dagen enda, så er min oppfordring at du finner din måte å markere dagen på - Om ikke for din egen del, så for et familiemedlem, en venn, en kollega, en bekjent eller rett og slett som en medborger.
Å markere denne dagen er ikke det samme som frislipp på alt man måtte stille seg undrende til med tanke på pride, foreningen fri, skeiv verden osv. osv.
Å markere denne dagen handler om lik rett til å elske den man elsker - uavhengig av om man har motsatt eller samme biologiske kjønn.
Legg ut et bilde med en enkel tekst, 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.
Eller nøy deg med å skrive en enkel setning - 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.
Hva du gjør er ikke så viktig-
Å gjøre noe viser uansett en viktig omtanke til de som har opplevd å bli kriminalisert, det viser også samhold og mangfold med alle som er redd fordi man igjen ser mer fordømmelse, hatkriminalitet osv. rundt oss.
I tillegg vil en enkel markering vise alle de som igjen tar kampen mot homofile at de har motstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar