... her er det gener i sving så vi må iaktta oss...

Vi arver alt mulig rart fra våre foreldre -
Genene besørger øyne - både fasong og farge, ører - både størrelse og om de stikker ut eller ikke, hår - både mengde, tykkelse, farge og om vi blir fort grå eller aldri grå og om vi mister det tidlig eller ikke, lengde, tendens til å legge på seg eller være tynn, hender, føtter, personlighet...

Det er helt fantastisk hvordan vi er satt sammen, hvordan ting forplanter seg videre fra generasjon til generasjon.
Det er både sterkt og rørende å se sine egne avleggere og hvordan de ligner på en selv - både med fysisk utseende og ikke minst hvordan selve kroppsholdningen på de er lik oss.

Vi arver likevel ikke bare disse i øyefallende og søte små greiene, vi arver og det man i utgangspunktet ikke kan se - vi arver personlighet, muligens seksuell legning og vi arver dessverre også anlegg for både overvekt, undervekt og sykdommer fra våre foreldre. Det er ikke sikkert vi blir verken overvektige, undervektige eller syke - men det ligger latent i oss. Vi vet det, her er det gener i sving så vi må iaktta oss i forhold til mat - både type og mengde, vi må være bevisst på aktivitet og vi tar våre forhåndsregler i forhold til sykdommer man ser går igjen i familien.

Jeg vet for eksempel at i min familie er det en del hjertesykdom, på begge sider. I tidligere generasjoner har man enten vært død av hjertesykdom før fylte seksti og i bestefall etter passert seksti, eller man har slumpet til å få seg et hjerneslag... I mine foreldres generasjon er det ikke så mange som har dødd tidlig, men det er ei tante her og en onkel der - i mine foreldres generasjon har man vært heldig og blitt undersøkt og blitt operert både den ene og den andre.

Det er likevel opplagt, vi vet det alle som en i min familie - på begge sider, at vi er utsatt for hjerte - kar sykdommer, og vi må ta våre forhåndsregler. Spesielt når man har fått familie selv med søte små avleggere man elsker mer enn noe annet, da vil man helst være rundt de og sammen med de lengst mulig - som igjen fordrer at man tenker livsstil... På den annen side vet man selvfølgelig at det er ikke alt man rår med likevel, uansett livsstil, uansett fysisk form osv.

Man kan og arve ting man ikke er klar over har vært aktuelt en gang, greier man ikke har vært klar over fantes verken i familien eller i det hele tatt nærmest.
Dominant arvegang - en av foreldrene må ha sykdommen for å bringe den videre, foreldre som friske bærere av sykt gen... det er flere muligheter også her.

Og så har man de sykdommene som kommer heftig og plutselig, og ingen vet hvorfor - man kan rett og slett ikke skylde på noen om man vil bruke de ordene, kreft for eksempel - hvorfor får folk kreft, små unger for eksempel?

I avdelingen til lillemor er det en liten tass på et par år som har fått leukemi, blodkreft. Det knøt seg i magen da jeg leste mailen fra foreldrene hans, det setter ting i perspektiv og det bringer fram takknemligheten over gaven det er med friske barn... det skal og sies at angsten for nettopp disse alvorlige greiene har ligget der fram til for et års tid siden.
Jeg er så glad for, jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at vi har friske barn. Øreplager, astma, at man reagerer litt på ditt og datt - det er ubetydelig, når man vet at det finnes noen som sliter med langt verre greier, greier man ikke vet om tar livet av ungen ens eller ikke.

Vi er kjempeheldige, og føler virkelig med de som ikke er fullt så heldig som oss.

- jeg kanskje bare er en blautfisk...

Tromsø har i dag avsluttet sjakk-OL, et arrangement man har visst om og planlagt over flere år faktisk.
Det har vært forberedelser og det har vært nedtelling til starten på det omtalte OL, man har ventet innrykk av ikke masse mennesker til byen vår.

Hva gjør man så, når man endelig er kommet til tiden da sjakk-OL skal starte?
Jo, man har timet og tilrettelagt det slik at det ser ut som en stor byggeplass der man kommer inn til byen, det innbyr til nytelse og opplevelse for turistene.
Hva mer?
Jo, man legger til rette slik at man kun har gangvei på ene siden av brua inn og ut av byen, at arbeidet i det hele tatt kunne vært startet tidligere eller utsatt den ene siden av brua til etter OL for å gjøre det litt mer behagelig for både turister og oss som bruker gangveien til og fra jobb har ikke streifet tankene til noen.
Hva mer?
Jo, fjellheisen - turister som innvaderer byen pleier å ha det for seg at de vil opp med fjellheisen. Trolig har man googlet byen på forhånd og funnet ut at det skal vi gjøre når vi er der, og med det flotte været vi hadde i starten av OL var det naturlig med kø av mennesker i retning fjellheisen
... Det er bare det at av alle mulige tidspunkt hadde man altså funnet ut at de to første dagene av sjakk-OL ville være aldeles utmerket til vedlikehold av fjellheisen - noen par dager før eller evt. utsette vedlikeholdet et par uker var uaktuelt.

Folk jeg kjenner som sykler til jobb sykler mer eller mindre med hjertet i halsen over brua, i alle fall går det sakte fram - sikk sakk mellom mennesker, møtende sykler ... en utfordrende tur disse ukene.

Nå venter vi arctic race til byen, og samtidig massevis - hopetall - med nye mennesker som følge av sykkelløpet.

Man oppfordrer folk til å innta byen - sykkelbyen Tromsø, der man legger til rette for syklistene.
La bilen stå, ta sykkelen fatt og kom inn til sentrum.
Joda, jeg ser for meg sykkelrekken over brua med og uten sykkelvogner, spaserende med og uten store kamera, folk med barnevogner... på den ene gangveien selvfølgelig - for den andre gangveien er fortsatt stengt... det vil den sikkert fortsette å være ei tid fram.

Når syklistene kommer til sentrum blir de tellet, byen har nemlig fått så fin teller akkurat ved inngangen til sentrum, de som har et ønske om å telles med kan ta en ekstra sving bortom der telleren står og lyser så fint - de andre kan fortsette å sykle fram der de pleier.

Apropo arctic race du...
Jeg så deler av løpet i dag, der i blant slutten og med det målgangen. Kjære vene for ei siphøns, ikke nok med at jeg nesten griner når hoppgutta vinner - jeg nærmest grein når Nordhaug syklet alene i mål i dag og jeg... ikke kan jeg skylde på hormoner heller, vet ikke hva jeg kan skylde på... ingenting - jeg kanskje bare er en blautfisk...

...å spise pølse i brød med ketchup... mens man har votter på...

http://www.sykepleien.no/forskning/oppsummertforskning/1669049/bedre-med-to-lag-hansker?p_document_id=1669049

Her var det et utvalg av alternativer gitt...
Hansker er veldig bra, hygiene er kjempebra, at man tar sine forhåndsregler mot smitte er superdupert...

...

Jeg har en pakke med hansker stående på kjøleskapet som jeg bruker til forskjellig på kjøkkenet -
matlaging, vasking og tidvis også til dusjing når hendene har sprukket helt... jeg har ikke hansker med tanke på smitte...
Likevel, det er jo en ålreit sak at man ikke slumper til med sårene sine opp i mat verken for egen eller andres del.
En pakke med hansker, det er valgets kval nok når jeg går på apoteket og skal kjøpe de fra gang til gang - skal det være den sorten eller den sorten, den størrelsen eller den størrelsen, er du allergisk eller ikke...

Jeg er glad for at jeg ikke er kirurg -
Tenke seg til med alle de alternativene som kom for en dag i denne artikkelen...
Ett lag bedre enn to lag, tre lag muligens bedre enn ett lag, stålhanske og spesialhanske, tykke og tynne...
... det er godt jeg har kun den ene pakken med hansker på kjøleskapet, og det vil være spennende å følge med dersom kirurgene skal kle seg i trelags før de går til verks med inngrepene sine... blir nesten som å spise pølse i brød med ketchup... mens man har votter på...

I våre dager gifter ikke folk seg...nesten ikke.

http://m.klikk.no/kvinneguiden/helse/article914168.ece

...kan hende er det og best å ta evt. kjøreregler i fredstid, jeg har vanskelig for å forstå at man kan klare det når det ryker rundt øra -
"eeeh hallo der et øyeblikk bare, vi skulle ikke lagt noen kjøreregler her - du vet, mi taletid og di taletid..?"

Før i tiden giftet folk seg... gjerne veldig unge.
Før i tiden holdt folk sammen... selv om man fikk problemer...de som ikke gjorde det ble sett rart på.
Før i tiden hadde man ikke hørt om samlivsterapeuter.
I våre dager gifter ikke folk seg... nesten ikke.
I våre dager trenger man ikke å holde sammen... det er fullt ut akseptert å skille lag, også ved uenigheter.., de som enda er sammen etter tredve år blir sett rart på og beundret.

I våre dager yrer det av samlivsterapeuter... likevel skiller folk lag - det er og en merkelig ting...

...som å komme rett inn i barne -tv...

Når man har vært borte ei tid er det utvilsomt kjekt å komme hjem igjen, både for oss som er voksne - og i aller høyeste grad for avleggerne.

Samtidig er det ikke det samme å komme hjem til ei stille og nesten død gate, som det er å komme hjem til barn, familier og aktivitet på lekeplassen.
Da vi kom på visning her i gata for åtte år siden, var vi solgt allerede i det vi kjørte ned i gata og før vi så leiligheten.
Det var som å komme rett inn i barne - tv der man kunne ha laget i stand ei koselig gate hvor alle sammen var grei og snill, og for øvrig kunne gjøre som de ville.
"Sjekk den flotte lekeplassen midt i gata!!"

"Åååh, se hvor herlig med uteplasser og veien som strekker seg rundt lekeplassen så alle hus har godt utsyn dit..."
"Dette er helt perfekt dersom vi er heldige og får oss barn..."
"At nærmiljøets barnehage ligger over hagegjerdet, og med barneskolen rett på siden er heller ikke noe minus..."

Vi kjøpte vår lille leilighet på bakkeplan og har det helt fantastisk her på niende året nå faktisk.

Vi er kjempeheldige som bor i ei gate full av barn og liv, og vi merker det spesielt når barna er på ferie som i disse tider.
De siste to - tre årene har gatas folk pratet om lekeplassen vår, hvor flott den er og at man har et ønske om at det ikke bare skal være en lekeplass, men et sted for sosialt samvær for hele gata.
Vi har ordnet og styrt der nede, kjøpt inn en stor felles bålpanne - som absolutt har vært verdt myntene man har brukt - tre grader eller mer ute og ikke regn så griller vi ble det sagt i starten på sommeren... det har vært nesten tilfelle.

Nå har det vært pause i ferien med ekstrem varme og folk på ferie, men nå er vi tilbake igjen sammen med litt svalere temperatur - da blir det grillings igjen.

Avleggerne har blitt så store at vi ikke fotfølger de ute lenger og har dermed anledning til å sitte i en stol og følge de, slappe av og nyte tilværelsen - alene eller sammen med en kjekk nabo, på lekeplassen eller på plenen.
Det er trygt og godt - vi er stort sett alltid ute sammen med småtassene, lar de være korte stunder alene før vi kommer eller etter vi er gått inn, eller følger de fra vinduet... Vi er heldige, for i gata vår følger alle som har barn med ungene som er ute, det samme gjør forresten de som ikke har barn. Dersom man ser noen fremmede i gata stusser man, og man passer ekstra godt på - det er godt å vite.

Man er aldri helt trygg, noe jeg sier til meg selv - samtidig som jeg forsøker å ikke bli småhysterisk...
Det er likevel slik at vi bor i den aller flotteste gata, og gata har de fineste folkene å bo i ei gate sammen med - vi er rett og slett veldig velsignet :o)

...da feis hun en kjempefjert...

Lillemann har vært hjemme denne uken, lillemor på sin side er startet opp i barnehagen.

Lillemor spør tidlig om morningen om det er barnehage i dag, og danser lykkelig mens hun synger jippi når hun får et bekreftende svar...
Lillemann på sin side har gått fra å nyte hjemmedag alene med eadni i starten av uka, fra kos med nødvendig besøk i matbutikker etter ferien, fra museum, utelunsj og tv hjemme i sofa til at han ikke synes noe er spesielt fristende nå mot slutten av uka.

Jeg tror jamen sant gutten vår kjeder seg jeg, det blir lange dager, det blir rolige dager, det er for mye energi i skrotten til å sitte inne eller bare å tasse rundt. I går klarte jeg etter noe om og men å få med junior ut på sykkeltur - over ei mil med karn, men tydelig ikke tilstrekkelig nok til å få ut energien som fyller poden...

Det passer bra med litt farting på lillemann i helgen, aktivitet og kos på hytta tenker jeg - nok til å få ut litt energi før skolestart til uken.
En merkelig og rar greie, at lille tassen vår skal starte på SFO og skole om veldig litt - han har blitt så stor, og før vi får sukk for oss er han seksten og vi har langt mer å tenke på enn at det er rart han starter på barneskolen...

Vi har en stor liten gutt, det er ingen tvil om det - og vi har en stor liten gutt med mye rart i hodet sitt.

I går da jeg gikk inn til han etter leggetid lå han og ynket seg for vondt i magen sin. Jeg kjente forsiktig på magen hans, trykket og strøk før jeg sa at jeg tror han har luft i magen som gjør vondt. Ja,  sa han og fortsatte -
Mamma lå her inne i sta og da feis hun en kjempefjert, og da pustet jeg og fikk den inn gjennom nesen og halsen min og nå er den i magen min, og nå må jeg fise den ut igjen og derfor har jeg vondt...
Du og du, hvordan klarer han å sette i hop disse tankene sine lurer jeg på...

...glede ved å komme hjem til sitt eget igjen.

Ferie -
Fantastisk deilig, og rart...
Man har nedtelling siste tiden før feriestart, man klarer nesten ikke vente - og man jubler når ferien endelig er der.

Etter å ha strittet i mot jobbmailen første uken, klarer man å slippe jobben helt til fordel for kun ferie og fri - deilig.
Etter tre uker med ferie og på farta kjenner man at det er deilig å komme tilbake til kjente og nære steder igjen, ikke minst er det deilig når lillesmurfen finner ut at det er passende å sove til klokka nærmer seg halv syv om morningen...

Hjem-
Ferie med venner, sol, varme, bading, kjøring, nye steder, kos, krangling, fiske, hytte, hav og båt, mennesker...

Etter fire uker kjenner man en stor glede ved å komme hjem til sitt eget igjen. Lille leiligheten vår, sengene våre, doet og dusjen, plenen og lekeplassen, barnehagen, sofa - joda, hærligheten kan ikke beskrives :o)

Konemor er tilbake på jobb, lillemor er lykkelig tilbake i barnehagen igjen mens lillemann og jeg er hjemme og koser oss med forskjellige påhitter.

I dag har vi vært innom sykepleierjobben en tur, der han har fått si egen tegneblokk og noen klistremerker. Han var strålende fornøyd med både arbeidsplassen og pulten til eadni.
Vi har vært en snartur på biblioteket og på polarmuseet, lillemann satte inn turboen sin og det var fort gjort som onkel sier.

I morgen håper vi på fjelltur, i allefall jeg...