Om du forsømmer dine plikter får det konsekvenser

http://www.lommelegen.no/artikkel/når-er-du-syk-til-å-jobbe


Sykdom handler om så mangt, at man fysisk evner å komme seg til jobben og inn på kontoret eller i avdelingen er ikke det samme som at man burde være der.
Det er ganske forunderlig egentlig synes jeg, at en lege med den viten og erfaring man skulle forvente en lege har - ser så tilsynelatende lett og fysisk på sykdom.

Det skulle være ganske opplagt at en person med influensa, en alvorlig sykdom eller infeksjon, feber og lignende ikke stiller på jobb - eller forventes i aktivitet på jobb, da man vil utgjøre en smitterisiko for andre samt / evt forverre egen situasjon.
På den annen side, og ut fra hva man tidvis kan lese skriverier om, snakkes det om å bryte i seg paracet og evt. annen febernedsettende / smertestillende med den tanken at heller ikke influensa er grunn nok til å være hjemme.

Jeg er så absolutt for aktivitet relatert til jobben når man er sykemeldt, så fremt det er forenlig med at man får en gevinst - en utvikling til det bedre av det.
At man der i mot skal forventes inn på jobb nærmest uansett grunn til fravær, en holdning vi stadig kommer nærmere - det finner jeg ikke bare feil i forhold til folks helse, jeg finner det også uetisk og uforsvarlig.

Når jeg sier jeg er for aktivitet relatert til jobb ved sykemelding kan man allerede høre min motstand til at det skal være et krav, en allmen forventning og nærmest et ja eller nei til om man har rett på sykelønn mens man er syk.

Aktivitetsplikt, bare smak litt på det ordet - plikt, hva sier det deg?
Plikt er noe som forventes, som kreves av en, noe man må - og som skaper konsekvenser ofte som svir dersom man ikke overholder denne.

Eksempel på plikter;
Trafikkregler, overholdelse av diverse avtaler, ivaretakelse av noe så enkelt som hjem og familie...
Om du bryter trafikkreglene og i beste fall blir stoppet av UP får det konsekvenser i form av bøter eller inndragelse av førerkort. Om du forsømmer dine plikter overfor ektefelle og / eller barn (spesielt over tid) får det konsekvenser i form av ufred og kan hende oppbrudd i hjemmet, barnevern med mer.

Om man forsømmer sin aktivitetsplikt i forhold til sykemelding vil det få konsekvenser for en stakkar, bortfall av sykepenger - noe vi vet vil svi, spesielt med tanke på at folk flest har både hus, bil og andre utgifter som koster mynt.
Nettopp det at konsekvensene ved brudd på aktivitetsplikten er så alvorlige, økonomiske men og helsemessige dersom folk presser seg til en aktivitet de helst skulle unngått, mener jeg man må være våken og edruelig i håndteringen av den sykemeldte - av arbeidstaker, ressursene i norsk arbeidsliv.

1. Blir jeg raskere frisk av å være hjemme?
2. Er jeg smittsom? 
3. Kan jeg utføre de fleste av de ordinære arbeidsoppgavene mine nå? 
4. Kan jeg gjøre arbeidsoppgavene mine helt eller delvis?
5. Kan jeg  gjøre noe annet på jobb etter samtale med sjefen? 

Olafssons fem kontrollspørsmål ved sykdom, spørsmål han tenker det er viktig at jeg spør meg selv før jeg velger faktisk, å være hjemme fra jobb.

Hva med følgende spørsmål:

- Blir min egen situasjon / helse slik den er nå bedre eller verre av å gå på jobb?
- Kan jeg jobbe alternativt, er det eksempelvis mulig for meg å jobbe hjemmefra?
- Er det aktiviteter utenom jobb som kan være aktuelle / hensiktsmessig for meg å binde meg opp mot mens jeg er sykemeldt?

Dersom det å fysisk oppholde seg på jobben gjør en sliten, stressa, provoserer fram symptomer - skal man da kreves inn på jobb om det så er for å koke kaffe, for ikke å miste sykepengene sine?
Det er mange arbeidstakere som i forbindelse med sykemelding ofte er veldig sliten i tillegg til sykdom, for sikkerhets skyld også kan hende som utløsende faktor for sykemelding. For disse personene vil det å kreve nærhet til jobb ytterligere forsterke opplevelsen av utmattelse, stress både fysisk og psykisk, belastning, smerter, uro, søvnvansker...

For mange kronikere rundt om i dette landet er muligheten til å jobbe hjemmefra noen dager avgjørende for om jeg kan jobbe eller ikke, det finnes personer som ved denne muligheten for alternativ jobbing ikke har fravær - samtidig som personer i samme type jobb har betydelig fravær nettopp fordi man forventes inn til kontoret og i fysisk nærvær til selve jobben.

For noen kan det være hensiktsmessig at man har noe som binder en til å stå opp om morgenen, noe som skaper visse forventninger om så bare for noen timer av dagen, men må det nødvendigvis være den ordinære jobben i alle perioder av livet - kan det være at man i en sykeperiode vil ha gevinst av å binde seg til noe annet, eksempelvis fysisk aktivitet?

Ja det er noen som i lengden tjener på aktivitet relatert til jobb ved sykemelding, men det er langt fra alle.
Jeg tenker det må forventes at leger og / eller psykologer bruker den kunnskapen de har både gjennom utdanning og erfaring, til å sortere ut på en konstruktiv og klok måte hvem som skal forventes inn i aktivitet til jobb og hvem som skal få lov til å være fraværende.

Det er hensiktsmessig tenker jeg, at en rekke personer som går hjemme over lang tid eksempelvis på bakgrunn av lettere psykiske lidelser forventes i aktivitet.
Jeg tror jobbrelatert aktivitet kan hindre at lidelsen utvikler seg og setter seg, man kan muligens forebygge ytterligere samfunnsmessige belastninger ved å være mer tydelig i forventninger til denne gruppen.
Samtidig er det galskap å forvente aktivitet blant de som bærer på tyngre psykiske lidelser, og det er trolig for sent å forvente aktivitet blant de som har gått hjemme med lettere psykisk lidelse så lenge at det har riktig får satt seg.

Det er også hensiktsmessig tenker jeg, at personer som går hjemme etter planlagte og ukompliserte operasjoner kan stille på jobb til en eller annen form for aktivitet om ikke smertene jager de eller det kan komplisere tilheling.
Samtidig er det galskap å forvente det samme av de som har vært inne til større, mer kompliserte operasjoner.

Til oppsummering;
Jeg har stor tro på arbeidsrelatert aktivitet i de situasjoner det er hensiktsmessig, samtidig har jeg sett eksempler på at aktivitetsplikten i seg selv blir det som driver og ikke bakgrunnen for at man skal være i jobbrelatert aktivitet - noe som ofte gjør ting verre for arbeidstaker.
Dessuten tenker jeg det vil være hensiktsmessig å se på begrepsbruken, aktivitetsplikt som helt klart er et destruktivt ord - et ord som skaper motstand bare ved å ta det på leppene sine.

Har du tenkt over hvor mange bilder du har av barnet ditt på nettet?

http://www.nrk.no/norge/mener-norske-foreldre-er-naive-1.12359822


"– Hvis de ikke lager sitt eget overgrepsmateriale med nye overgrep mot nye barn, så kan de gå ut på internett og finne eksisterende bilder og låne ansikter."

Pedofile er syke mennesker med syke behov og handlinger.
Seksualdriften er som vi vet veldig sterk i oss mennesker, jeg har derfor ingen tro på at pedofile klarer å styre sin begeistring for barn ... i alle fall ikke over så veldig lang tid.

Det er kun tre ting som fungerer på disse menneskene, når det kommer til å unngå seksuelle forbrytelser mot barn - det er nemlig det som er saken, seksuelle forbrytelser;

Man kan bure pedofile mennesker inne, i alle fall låse de inne - for evig og alltid.
Dette oppleves veldig umenneskelig og grusomt, man kan da ikke låse inn mennesker på livstid - man har da visse rettigheter.
Ja, og det samme har barna - men de blir ikke hørt, fordi vi skal ivareta voksne menneskers rett til å gå fritt omkring... som tidløse bomber til de sprenger i nærheten av små barn.

Man kan kasterere de som har fått påvist at de er pedofile. Personer som har begått overgrep mot barn kan rett og slett kastereres, først som sist - så unngår man at de begår samme forbrytelse igjen. Dette er noe man bare ikke gjør, man kan rett og slett ikke ta fra folk evnen og muligheten til å ha et seksualliv - alle mennesker har rett på et seksualliv.
Nei, alle mennesker skal faktisk ikke ha rett på et seksualliv - ikke når det innebærer at man for å få dette seksuallivet skal begå forbrytelser mot små barn.

Man kan fotfølge den pedofile, som longsemann sier - 24-7, 100%.
Dette er veldig tidkrevende, ressurskrevende og slitsomt - og jeg tror vi ville hatt problemer med å finne tak på noen som i det hele tatt var villig til å påta seg oppgaven.

Vi har problemer med å låse inn folk allerede som det er i dag, og det er trolig ikke den beste løsningen i denne sammenhengen heller. Jeg tenker det er lettere å gå god for at alle mennesker har rett til både frisk luft og å vandre fritt omkring.

Jeg har der i mot ingen problemer med å gå inn for kasterering av denne gruppen mennesker. Vi har sett på katter og hunder og vet at det funker, og jeg mener faktisk at hensynet til barna våre veier langt mer enn at pedofile skal ha rett til ereksjon og kos... sånn er det.

Behandling av pedofile, om det er mens de soner eller i andre sammenhenger - jeg har ingen som helst tro, ingen som helst, på at en pedofil slutter å være pedofil.
Det jeg der i mot tror er at dersom man ikke kastererer en pedofil, eller fotfølger denne konstant, så vil det være snakk om tid før evt. nye overgrep skjer.

Mange pedofile er helt sikkert i utgangspunktet ålreite mennesker så lenge det ikke dreier seg om den seksuelle legningen, noe som skulle tilsi at man ved å fjerne det ene som er forkastelig på absolutt alle områder faktisk kunne gi vedkommende en sjanse til et ålreit liv.

Så til linken øverst;

Jeg bare spør -
Er du klar over risikoen du utsetter barnet ditt for ved å legge ut bilder av det på nettet?
Har du tenkt over hvor mange bilder du har av barnet ditt på nettet?

Jeg bare sier det -
Om mitt barn hadde dukket opp i en pervers bildesamling, da tror jeg jammen jeg hadde hatt liten impulskontroll.
Jeg er meget tydelig, streng og kritisk til hvilke bilder og hvor mange bilder som legges ut av mine barn.

Til sist -
Det er ikke tillatt, det er faktisk forbudt ved lov, å legge ut bilder av andre - innkludert andres barn - på nett uten å spørre vedkommende / foresatte først.

At kvinnemennesker skal dra seg inn i serk og svøpe - for at manneben ikke mestrer å holde junior i sjakk?

http://m.db.no/2011/04/07/nyheter/voldtekt/innenriks/16094833/?www=1


Jeg bare sier det -
Det var stor ståhei og skrik om å frata legelisens da noen få fastleger ønsket reservasjonsrett i forhold til henvisning for abort, og det på tross av at kvinnens rett til abort aldri sto i fare.

Nå ytrer en fastlege veldig sterke negative holdninger og nærmest anklager ofre i forhold til voldtekter - kvinner trolig med fysisk skade som direkte og umiddelbar følge av overgrepet, og definitivt traumatiserte i etterkant står på anklagebenken.

Hva kan man forvente av reaksjon på en slik uttalelse som fastlege Chaudhary kommer med?

Det har så lenge jeg kan minnes vært pratet om kvinners vei å kle seg på;
"se på henne, hun tror hun er noe..."
"se på henne, rene kom og ta meg antrekket..."
"se på henne, hun ber om å bli klådd på..."
"se på henne, ei skikkelig bimbo..."

Jeg kunne fortsatt side opp og side ned, men til hvilken hensikt?
Det har aldri vært, det er ikke og det skal ikke være noen som helst grunn for ei dame å bli voldtatt og mishandlet på bakgrunn av hvordan hun er kledd eller noen annen grunn.
Det er kun en eneste ansvarlig for voldtekt og annen mishandling, det er voldtektsmannen eller overgriper - det er på tide at man begynner å forstå dette.

Ikke har jeg noe i mot innvandrere verken fra det ene landet eller andre landet, ene delen av verden eller andre delen av verden.
Det jeg har noe i mot er at de som kommer tilflyttet til landet vårt skal få dra med seg holdninger og verdier som ikke ligner flaggstanga til naboen, med forventning om at vi skal rette oss etter disse forskrudde holdningene.

Hva er det man mener egentlig;

At kvinnemennesker skal dra seg inn i serk og svøpe - for at manneben ikke mestrer å holde junior i sjakk?
At kvinnemennesker skal kle seg i topplue, bestemortøfler og pakke et pledd rundt seg når man går ut - for at manneben ikke skal falle i fristelse?
At kvinnemennesker ikke skal kunne bevege seg hvor man ønsker og når man ønsker alene lenger - for å unngå at et manneben ser en god anledning i å få seg litt når man ikke har tilskuere?

At menn skal kunne gå hvor som helst, og ta for seg hva som helst som ikke har på seg mer enn sommerbekledning?
At menn skal ha tilgang på alt og alle de fristes ved?
At menn skal kunne gå hvor de vil og når de vil, alene eller i flokk - men ikke kvinner?
At menn skal kunne drikke seg fra sans og samling, bryte seg på hvem de vil - men kvinnen skal la være å drikke alkohol?

Jeg tenker;
Hva om manneben tok på seg serk og svøpe, så pass at det ble vanskelig for de både å bevege seg rundt - for ikke å snakke om at det ville begynne å ringe noen klokker hos oss kvinner som er rundt dersom vi så mannen begynne å kle av seg lag på lag... etter andre eller tredje lag hadde vi kan hende løpt vår vei?
Hva om manneben kledde seg så pass at de i sin opplevelse av varme og hete, var fullstendig blottet for fristelse av det motsatte kjønn - eller evne til å gjøre noe med fristelsen?
Hva om menn hadde begrensninger for hvor det var høvelig for de å bevege seg kveld og nattestid, i tilfelle de skulle falle i fristelse for å ta for seg av evt. damer de måtte møte - da kunne vi damer gått rundt i fred og ro uten å være bekymret?
Hva om menn ble bedt om, og avkrevd, å hode seg unna alkohol - eller minst mulig alkohol? Da ville vi kan hende opplevd ikke bare færre voldtekter, men også færre voldelige hendelser generelt rundt oss?

Først ble jeg noe forundret, før jeg ringte han opp igjen.

For litt siden var jeg på hytta noen dager -

Nydelig vær, ut før klokka slo ti om formiddagen, ned til molo for å sjekke fiskeforholdene, bål ute på plassen...
Osteskiver, pølser i lompe, grillskiver og ytrefilet på bålet - naturlig nok spredt over flere dager...
Potetsalat, fløtepoteter og fylt chillipepper som tilbehør - det manglet aldeles ikke på byggeklosser til de små grå.

Ingenting spesielt å ta seg til, annet enn å slappe av og kjenne at man er i livet... og selvfølgelig se til at lillesmurfen har det bra.

Etter en dag eller så på hytta ringte min svigerfar meg.
Først ble jeg noe forundret, før jeg ringte han opp igjen.
Hei sa han.
Hei sa jeg, og videre - jeg ser at du har ringt på meg?
Ja sa han, og fortsatte - jeg bare lurte på hvordan dere har det på hytta.
Han fortsatte -
Har dere det bra?
Har dere fint vær?
Hvordan så det ut på hytta da dere kom?
Hvordan er fisket?
Hvordan har lillemor det?

Helt ordinære spørsmål tenker du, og helt ordinære spørsmål er det... i utgangspunktet.
For meg har denne lille samtalen på kan hende ti minutter blitt veldig spesiell.
Tidligere har jeg skrevet om min svigermor, som var en veldig spesiell person - vet du, det er min svigerfar også.

Jeg har ikke kjent min svigerfar så veldig lenge, ikke om man sammenligner med hvor lenge han har levd og hvor lenge de fleste rundt han har kjent han.
Jeg har kjent min svigerfar i et sted mellom ti og elleve år, og jeg forsto veldig fort en ting om han som har blitt både bekreftet og understreket godt gjennom den tiden vi har kjent hverandre;
Min svigerfar er en rettferdig, god og spesiell person - han også.

I fjor døde min svigermor, som jeg har skrevet om tidligere.
Min svigerfar mistet sin kone og kjæreste gjennom mange flere år enn jeg har levd og sin beste venn på et øyeblikk - han mistet også hjemmet sitt, ettersom han måtte flytte på sykehjem.

Kan du tenke deg hvordan det ville være, om du ikke bare ble frarøvet kjæresten og bestevennen din på et øyeblikk, men jammen sant ble du nødt til å flytte hjemmefra og inn i et mer eller mindre tomt rom på en institusjon - der fremmede plutselig skulle være de som tok seg av deg?
Der din tilværelse i stor grad var avhengig av kommunens pengepung og ideologi?

Når man er over 80 år og begynner og flyttes på hit og dit, er det veldig ofte at det kan bli litt mye for en - og om man ikke er uklar i utgangspunktet, kan man fort bli litt uklar.
Det har vært noen heftige måneder for hele gjengen etter at min svigermor døde noe overraskende i fjor, også for min svigerfar - det er for eksempel ikke like lett å henge med i svingene fra dag til dag, uke til uke - person til person.

På vei til hytta her sist, kjørte vi innom min svigerfar for å hilse på.
Vi hadde ikke gitt han beskjed om at vi skulle komme på forhånd, i tilfelle noe dukket opp og det ikke ble besøk likevel.
Øyeblikket da vi kom inn i rommet var et fantastisk øyeblikk;
Min svigerfar lå og hvilte seg på sengen da vi kom, han løftet hodet opp og kikket på meg -
Er det deg, er det dere... her, nå..?
Ja, vi er på vei til hytta svarte jeg - og tenkte vi skulle komme innom en tur på veien.
Det hadde jeg ikke ventet, at dere kom hit nå.
Jeg hjalp min svigerfar opp av sengen, og observerte en kar mer stødig enn på lenge som vandret til stolen sin.
Jeg har savnet dere sa han, da han satt godt nede i stolen sin - nå er det lenge siden dere har vært her.

Så klar og pratsom som min svigerfar var både da vi besøkte han og da han ringte meg på hytta, har jeg ikke opplevd han siden før svigermor døde -
Telefonsamtalen med min svigerfar er den beste telefonen jeg har hatt på lenge, samtalen er og noe av det som har rørt meg mest og gledet meg mest på lenge.

Jeg har vært heldig skal jeg si deg, du har vel hørt ordtaket - om svigermor?
"En ulykke kommer sjelden alene, det følger gjerne en svigermor med"

Dette ordtaket har min svigermor virkelig gjort til skamme, og om det skulle finnes et lignende ordtak for svigerfedre - så har min svigerfar også tatt livet av det ordtaket.

Tar du deg nær av bemerkningen, med i alle fall tendens til fornærmelse?

Jeg bare sier det -

Den opplevelsen man har, når det kjennes ut som energien bare suges ut av kroppen på en... tidvis er det som om man ikke får puste, noe som kan være rett så angstgivende.
Det er en god ting at smurfen er kjent med både kropp og angst, og med det både kan kjenne igjen antydning og samtidig også ta i bruk det som må tas i bruk for å håndtere situasjonen.

Har du noen gang tenkt over hvor lett eller hvor vanskelig det er og la seg rive med av atmosfære og personer rundt en - ta etter eller reagere på en fullstendig uventet og absurd måte?
På skole, i jobb, hjemme, blant venner osv?
Har du noen gang tatt deg selv i at du til en viss grad har latt deg rive med, eller fått påpekt at nå har du latt deg rive med?

Hvordan reagerer du dersom du får høre, eksempelvis av en kollega - eller din kjære, at nå gjør eller prater du sånn og så?
Tar du lett til deg bemerkningen, i takknemlighetens navn?
- Å ja sier du det, det er kan hende litt dumt... jeg skal slutte med det?
Tar du deg nær av bemerkningen, med i alle fall tendens til fornærmelse?
- Nei vet du hva, nå får du jammen gi deg... dette er det dummeste, at du kan påstå noe sånt?

Jeg må være ærlig og si;
Jeg har fra tid til annen opplevd både å bli revet med, både i tilfeldige settinger og i tilfeller der jeg har vært redd for nettopp å bli revet med - og liketil jobbet bevisst for å unngå å la meg rive med.
Jeg har opplevd at jeg har reagert både irrasjonelt og uforventet.
Jeg har opplevd at min kjære har bemerket for meg hvordan jeg handler eller snakker.
Jeg har reagert med både fornærmelse og takknemlighet for påminnelse...

Hva gjør man så, når det går over stokk og stein?
Hva gjør man, når det oppleves som om man skal til med og gå i dvale?
Hva er det egentlig å gjøre?

Helt ærlig,
jeg vet ikke!

Det jeg der i mot vet er at jeg for egen del kjenner et vanvittig behov bare for å sove...
Jeg kan gå og kikke på klokka når det går mot leggetid for ungene, mens jeg tenker at det nærmer seg tidspunkt for at det er tillatelig også for eadni å finne sengen.

Å sove er egentlig ikke noe problem.
Jeg legger meg inn i sengen, kan hende tenker jeg at her blir jeg liggende - mens konemor beroliger med at det ikke er noe fare for det. Konemor kjapper seg det hun kan for å rekke å komme i seng før meg, i håp om å sovne før jeg begynner å snorke.

I spørreskjema til Tromsøundersøkelsen var det et artig spørsmål:
Dersom du tar deg en lur på dagen, hvor lenge varer denne luren - i minutter?
Kjære vene lo jeg her med meg selv, om jeg tar meg en lur på dagen sover jeg i tre til fire timer gjerne...

Det jeg også vet er at det kan være hensiktsmessig og finne ut av hva det er som bringer energi til kroppen, for så og legge seg etter nettopp det... utfordringen her er bare at man må finne ut av hva det er som bringer inn denne energien.

hogst og vedlikehold i den politiske skogen

Det politiske landskap er et overgrodd og uoversiktig landskap og ta seg fram i, det gror over seg med busker, kratt og ugress.

Jeg tenker det er tid for at man tar fatt i saga - går til verks for å rydde opp, finne ut hvilke vekster som er potensiale og hold i.
Jeg tenker det er tid for å fjerne ugress, ødelagte, råtne og visne vekster...
Denne oppryddingen trengs innad i de politiske partiene og den trengs blant velgerne.

Det er tid for hogst og vedlikeholdsarbeid i den politiske skogen.
Det er politisk valg allerede til høsten, jeg for min del skal rydde i min skog - jeg skal finne de råtne trærne som skal ut av vurderingen, jeg skal finne de trær som fortsatt står igjen med noe verdi og kvalitet for så og prioritere nøye hvilke trær og vekster jeg skal satse på.

Det er noe med alle partier man liker, og det er noe med alle partier man ikke liker...
Er trærne jeg skal satse på røde og gule, er de grønne eller er de bare røde?

Velkommen til årets vakreste eventyr, kommunevalget...

jeg har hørt er at det intime, seksuallivet, skal være helt supert i 40 årene

Her en dag i forrige uke dukket det opp en konvolutt i postkassen - til Roshild Solfjell sto det på den, med logoen til Tromsøundersøkelsen litt på en annen kant av konvolutten.
Jeg åpnet konvolutten etter to dager, og fant både spørreskjema og invitasjonsbrev til deltakelse - anonymt sådan.

Vi er kjempeheldige i Tromsø, som har vår egen greie med Tromsøundersøkelsen - en greie som tar for seg helsetilstanden til et utvalg av Tromsøfolk i alderen 40 - 50 år.
Spørreskjema opp og i mente -
Spørsmål som går på alt fra arv, psyke, egen opplevd helsetilstand til seksuell aktivitet...

Jeg begynte og svare på først det ene spørreskjemaet og så det andre...
Om jeg hadde visst ikke bare hva spørsmålene dreide seg om, men i tillegg hvor i detalj man skulle gå - hadde jeg trolig vurdert en gang til om jeg skulle legge meg ut med denne undersøkelsen... Nå er det slik at alt av spørsmål dreier seg om helt menneskelige, normale og naturlige greier... Likevel - jeg skal IKKE gå inn på detaljene i spørsmålene her, verken på hvordan eller hyppighet av diverse...

Hallo, for Tromsøfolk i alderen 40 - 50 år... jeg bare gjentar 40 - 50 år.

Ja jeg blir 40 år i år... i år!

Pr. nå er jeg 39 år, ni måneder og en dag... ikke 29 og heller ikke 40, men 39... og jeg sitter med invitasjon til undersøkelse for de på 40.

Jah, sa konemor - hadde det vært meg hadde jeg ikke gjort den undersøkelsen, i alle fall ikke før jeg ble 40...

Vi lo godt sammen, man kan nemlig det - når man er under 40 år og mottar eller er vitne til invitasjon til undersøkelse for de på 40+

I motsetning til alle de tåpelige og umodne folkene som gnåler om alder, mjauer om 29 om og om igjen og egentlig vekker til live en kjedelig irritasjon i meg - gleder jeg meg til jeg blir 40, samtidig om det er noe med å forhaste seg inn i 40 årene...

Jeg har hørt at det skal være visse fordeler og goder med å bli 40.

Ikke for det, jeg anser meg selv som både moden og erfaren på mange områder i livet, likevel tenker jeg det ikke skader å bli 40 og bare menge seg i gruppen som faktisk har ord på seg for å være ei voksen gruppe.

Noen blir forresten aldri voksen sa min mor.

En annen ting jeg har hørt er at det intime, seksuallivet, skal være helt supert i 40 årene (må passe på å bruke anstendige ord her, er tross alt en voksen og anstendig person på ca 40).

Jeg bare sier det -

Så godt livet er nå, må det bli enda bedre om noen måneder når jeg blir 40... og kan du tenke deg når også konemor, fylt med fart og spenning blir 40???

De glade 40 årene -

Velkommen skal de være :-)