For ei dame, og for ei tid jeg hadde sammen med henne

Jeg liker å se på meg selv som en omgjengelig, sosial og delende person -

Å være personlig er for meg ikke noe utfordring, heller er det noe som kommer veldig naturlig.

Å være privat er noe jeg tenker man er innenfor husets fire vegger eller i særdeles trygge omgivelser - det lar jeg derfor være med ute blant folk.

For min egen del er det slik at jeg har valgt et yrke der jeg har med mennesker å gjøre, som sykepleier har jeg fått del i mange andre menneskers både personlige og private sfære - noe jeg har ivaretatt med både ydmykhet og respekt.

Mens jeg på den ene siden har blitt eksponert for andre menneskers personlige og private sider, har jeg på den annen side også vært i behov for bevissthet rundt hva jeg selv deler av personlig karakter både i jobb og utenom jobb.

Graden av bevissthet har for så vidt endret seg fra jeg startet å jobbe som sykepleier, og det av naturlige årsaker.

Akuttmedisinsk avdeling i spesialisthelsetjenesten, helsesenter i det jeg mer vil kalle en landsby enn en by, akuttmedisinsk avdeling igjen (denne gangen universitetsssykehuset i nordnorge), rusklinikk, korttidsavdeling i kommunen, verv som  hovedtillitsvalgt, avdelingsleder, politiker…

Som du kan lese av de forskjellige arbeidsforhold nevnt over er det snakk om både små og store geografiske forhold, forskjellige typer avdelinger og funksjoner - noe som krever eksponering av meg som person på forskjellige måter.

Da jeg startet som ung og nyutdannet sykepleier hente det at vi samlet oss og dro ut på byen i frihelgene våre. Vi valgte å reise inn til hovedstaden for å finne oss et sted der vi kunne være avslappet og ha det gøy, uten å møte på pasienter som tidligere hadde ligget inne til behandling i avdelingen hos oss - noe som erfaringsmessig både kunne være kleint og bringe med seg uhensiktsmessige situasjoner for både oss og pasient - Altså foretok vi valg som vernet både oss selv og tidligere pasienter for uhesiktsmessig eksponering av personlig sfære.

Når man jobber på et helsesenter i en høvelig landsbystørrelse vil man møte på pasienter, kolleger og kjente uansett hvor man går - man får et helt annet forhold til det med personlige grenser og valg på et slikt sted. Vil man ikke synes må man være hjemme, vil man passe inn blant landsbyfolket må man være mer åpen, man må rett og slett føle seg fram på en annen måte - balanseringen mellom deling og vern av det som er personlig blir altså enda mer sårbar og krevende.

I arbeid med rusmiddelavhengige får dette med personlige valg en helt annen betydning igjen, dette fordi man jobber tettere på mennesket, man rører ved pasientenes personlige og private områder på en helt annen måte enn i den somatiske verden.

For å oppnå tillit som er helt avgjørende i jobb med rusmiddelavhengige er man nødt for å by på seg selv, man trenger å være personlig. Balansegangen mellom hva som deles og ikke er noe man rører ved hver dag på jobb, hva som er riktig et sted er ikke nødvendigvis riktig et annet sted, hva som er riktig for en person er heller ikke nødvendigvis riktig for en annen person. Det handler hele tiden om balanse og det handler om å bruke de verktøy man har uten å trå over den grensen som gjør det komplisert for en selv eller pasienten.

Da jeg startet som hovedtillitsvalgt på full tid var jeg heldig å få sitte på kontoret til norsk sykepleierforbund i Troms, sammen med fantastisk flotte rådgivere på fylket tråkket jeg opp min egen sti i funksjonen som hovedtillitsvalgt.

Fylkeslederen ga meg noen tips og råd på veien og sa ved en tidlig anledning til meg at det er lurt å tenke gjennom alt jeg deler på sosiale medier, likeledes er det hensiktsmessig å være bevisst på alle ytringer jeg velger å komme med både i jobb og privat - da det er slik at jeg som hovedtillitsvalgt i en så stor organisasjon i stor grad vil bli sett på som hovedtillitsvalgt uavhengig av om jeg ytrer meg privat eller som tillitsvalgt.

For ei dame, og for ei tid jeg hadde sammen med henne og de andre på kontoret!!

Jeg har alltid tenkt meg om før jeg sier eller deler noe med andre, i tale og enda mer når det har gått ut på sosiale medier. Fylkesleder sine ord har gjort meg enda mer bevisst, gjennomgangen av stoff til deling har vært grundigere og jeg har vært tryggere på meg selv med viten om at det jeg deler står jeg for.

Når man jobber som avdelingsleder er det i prinsippet de samme greiene som gjelder som det er å jobbe som hovedtillitsvalgt. Man står i en posisjon der man er leder for et dusin tillitsvalgte man ivaretar, og man står i en rolle med en haug medarbeidere man har ansvar for - man skal vite hva man sier til en hver tid, hvordan dette kan oppleves av både medarbeidere, kolleger og andre - viktigst av alt er at det man sier kan forsvares.

Å være avdelingsleder er i prinsippet som å være hovedtillitsvalgt. Hovedtillitsvalgt har et dusin tillitsvalgte å ivareta og være forbilde for, avdelingsleder har en haug med medarbeidere man har ansvar for og er forbilde for - man skal vite hva man sier til en hver tid, hvordan dette kan oppleves av både medarbeidere, kolleger og andre og at det man sier kan forsvares.

Som lokallagsleder for politisk parti er man valgt i tillit av sine medlemmer. Man er en tillitsvalgt akkurat på samme måte som når man jobber i en arbeidstakerorganisasjon, man skal ivareta medlemmenes interesser og man skal gjøre seg tilliten verdig.

De oppgaver man foretar skal være i tråd med de retningslinjer som ligger til organisasjonen, både organisatoriske og etiske.

På samme måte skal man som folkevalgt politiker ivareta sitt verv på en sånn måte at man viser seg tilliten verdig for de som har valgt en. En skal jobbe for det man har lovet i programmet sitt, og en skal ha en framtoning som er ærlig og redelig og med høy etisk standard. Så langt en gjør dette skal tillitsforholdet mellom politiker og velgere være på en slik måte at man har forståelse og aksept også for det som i første hånd ikke kommer i mål.

Åpenhet og ærlighet -

Selvstendige ord, samtidig ord som hører sammen og danner et solig bånd eller rep.

For meg er dette viktige ord, for meg er dette nødvendige ord, for meg er dette ord som er en helt naturlig del av hvem jeg er.

Jeg har stor tro på at åpenhet, herunder personlig, er noe som kommer godt med. - noe som tjener mennesket.

Jeg har stor tro på at ærlighet er noe som alltid bærer frukter, vi mennesker håndterer det aller meste så lenge folk er ærlige med oss.

I dag har jeg skrevet om det å være personlig, være åpen og være ærlig.

Det er alltid noen som har en mening om ens åpenhet, ens ærlighet og hva en velger å dele eller ikke dele.

Følg meg og du vil få del i enda en personlig del av min verden i neste innlegg, da vil jeg skrive om det å dele sett i lys av det å være kronisk syk og folks meninger om akkurat dette.

Hmmm...

De gangene du opplever at en person som vanligvis snakker helt alminnelig med deg, er opptatt av konkrete greier og ikke har spesielt for vane å ha fokus rettet mot den indre siden av deg-

De gangene en sånn person brått blir mer vennlig eller behjelpelig, blir mer nyansert og kan hende får et sterkt fokus på din indre person-

Hva tenker du da..?

Foretar du deg noe, evt hva..?

Noen ganger råker jeg bort i en sånn person-

Vi er 24 timers mennesker-

Vi er på jobb, vi er hjemme fra jobb og vi bedriver ting på fritiden sammen med folk.

Vi har mange, mange arenaer der vi kan møte på denne type kaliber, og jeg må erkjenne at det gjør noe med meg de gangene jeg råker bort i noen av typen.

Vennlig,

Behjelpelig,

Omsorgsfull,

Hyggelig,

Snill...

Listen er nesten utømmelig, når det kommer til godord og velvilje- likevel;

Usikker,

Betenkt,

Irritert,

Sint,

Trist,

Ille berørt...

Listen for hvordan jeg opplever disse tilfellene er nesten like utømmelig som den forrige.

Hva gjør jeg så?

Jeg gjør ca ikke en dritt, rett og slett.

Greia er at jeg blir like satt ut hver gang det skjer, noe som heldigvis ikke er for ofte.

At jeg ikke foretar meg noe har å gjøre med klima jeg gjerne skal fortsette å være en del av, dette er trolig gjenkjennbare..?

Det jeg gjør er å lukke den delen av øyne som ser mer enn det blå øyet, jeg lukker den delen av ørene som hører mer enn den støyende lyden, og jeg stenger den delen av sinnet mitt som kan risikere å ta skade-

Når det er gjort, så kan jeg fortsette livet, jobben, funksjonen min.

For hver gang man har råket bort i en sak og fått seg en saftsuser, men kommet seg videre uten at ting har eskalert- så tenker jeg man kan notere seg et pluss i boka, en seier.

Det er ikke bare meg, vi hil alle tåke bort i noen slike ladninger, det er bare å erkjenne, og det er bare å stå han av når det skjer.

Lykke til 😉😉

Jeg tror at kjærlighetens dag er hver dag jeg, den er nødt til å være det

Valentines day, nok en amerikanisert tradisjon på norsk jord. Man kan spørre seg hva vi skal med alle disse kommersielle og tåpelige vanene og uvanene til amerikanerne - ene tradisjon mer hjernedød enn den andre.
Likevel, det sies at valentines day er kjærlighetens dag - og jeg, må innrømme at om det er noe jeg fester dårlig og ingen lit til så er det at valentines day er kjærlighetens dag.

Jeg tror at kjærlighetens dag er hver dag jeg, den er nødt til å være det. Det er hver dag vi faktisk lever livene våre, det er hver dag vi trår samme rutiner så mye at det er en fare for at livet blir en rutine, det er hver dag vi bor og lever sammen, det er hver dag vi går på jobb og blir slitne, det er hver dag vi står midt i de emosjonelle utfordringene - for ikke å snakke om de praktiske utfordringene, det er også hverdag at kontrastene skyller inn over oss.

Hva vil jeg nå?
Jo, jeg tenker mer om hverdagen jeg.
Det er hver dag, om enn ikke hver dag i året så i alle fall en eller annen helt tilfeldig hverdag her og der, kjæresten din trenger en oppmuntring - det er da vel ikke på denne ene dagen i året der noen få har funnet ut at dette er dagen å vise din kjærlighet på, tilfeldigvis den samme dagen som gjør at butikkene bugner av kjærlighetsgaver og uttrykk, samtidig som de håver inn mynt ... basert på kjærlighet... tror man..?

Er du glad i kjæresten din, kona, mannen eller har du lyst å vise litt ekstra omsorg og kjærlighet overfor en annen du er glad i - du trenger da vel ikke noen til å fortelle deg hvilken dag du skal gjøre det på?
Finn en dag, du har 364 andre dager å velge i mellom. Finn en helt vanlig hverdag, gjerne en torsdag som for mange (inkludert meg selv) av en eller annen grunn er den tyngste dagen i uken. Kjøp, eller enda bedre - plukk, en blomsterkvast; Kjøp, eller enda bedre - lag ditt eget kort.


Kjærlighetens evangelium, har du hørt om det..?
1. kor 13, for deg som er bevandret i Bibelen kjenner du til både betegnelsen og hvor du finner det. For deg som ikke er så bevandret i den Hellige skrift kan det sies at 1. Kor 13 står for første korinterbrev, kapittel 13.

For å bli litt personlig -
I ringene våre står den klassiske din ditt og din datt, samt årstallet vi gifta oss. I tillegg har vi lagt inn henvisning til hvert vårt vers fra kjærlighetens evangelium, to vers som setter kjærligneten i et eget lys og som for så vidt også sier noe om både styrke, framtid og kvalitet.

De to versene det står henvist til er 1. kor 13: 7
"kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt."

Og 1. kor 13; 13
"så blir de stående disse tre; Tro, håp og kjærlighet - men størst blandt dem er kjærligheten."

Er det ikke vakkert?
Er det ikke mektig?
Er det ikke fantastisk?

En kar sa en gang for lenge siden at det vil være naivt å tro at man kan gå gjennom et helt liv sammen uten å komme ut for utfordringer i ekteskapet, uten å en eller annen gang begjære en annen, uten å bli lei hverandre, uten å kjenne at man vil gi opp.
Samme mannen sa også at det hele veien er viktig å ta vare på det man har hatt sammen fra starten, hva var det som gjorde at det ble oss til å begynne med?
Han fortsatte med å si at man skulle se hverandre i hverdagen, man skulle støtte og verne om hverandre.
Til sist kan man koke hele greien ned til at man sitter med valget om å gi opp, eller stelle og ivareta det gode man har skapt sammen - om enn det rusker litt nå og da.

Tilbake til versene vi har valgt for ringene våre, og selve kjærligheten.
Jeg tror virkelig at kjærligheten er større enn noe annet, en person kan mestre de mest skremmende, vonde og vanskelige ting - dersom man handler i og har med seg kjærligheten... i alt.

Jeg tror også at man enten ved ren spontanitet, eller med vilje, kan uttrykke sin kjærlighet overfor mannen sin, kona, samboeren eller kjæresten - enten ved enkle ord eller ved små kjærtegn - man er ikke nødt til å slå på stortromma valentines day, fylle rommet med hjerteballonger, konfekt og store kort - den sorten kun designet for valentines day er etter mitt syn for butikkene som skal tjene penger. Kjærlighet er ikke for å tjene penger!

Heia kjærligheten, alle dager i året - ikke bare valentines day!

Lykke til med disse 364 dagene (inkludert i dag) fram til neste valentines day og ny runde med hjertebamser og fuglene vet hva annet man kommer på...

de store kontrastene

Har du noen gang tenkt på de store kontrastene rundt og i oss, og hvor kort vei det er mellom disse..?

Lys-mørke

Dag-natt

Lys-mørk

Glede-bunnløs sorg

Liv-død

Lykke-bunnløs fortvilelse

Fast-slapp

Frisk-syk

Jobb-arbeidsløs

Trygghet-usikkerhet

Forutsigbart-uforutsigbart

Tro-tvil

Medgang-motgang

Søtt-bittert
Godt humør-dårlig humør

Opp-ned

Stødig-snublefot

Sånn kunne man fortsette å ramse opp kontraster.

Uansett hva man velger, er veien til motsatt pol egentlig veldig kort, ser du det?

Bare for å ta noen eksempler;

Om du har vært ute på tur og det går mot ettermiddag- så er veien veldig kort fra dagslys til fullstendig mørke- særlig om du er i ulendt terreng og et stykke unna folk og hus / lys. Du forstår brått at det er om p henge i å komme på trygg grunn så snart du kan.

Dersom du ikke rekker å komme ned på trygg grunn snarest, er brått den trygge grunnen også borte for deg og du står midt i utrygghet.

Veien fra lykke til bunnløs fortvilelse er også skremmende kort. Man har hørt om de som har gått fra lykkelig forelska til brått å oppleve en tragedie og man sitter alene nærmest før man har blitt ett.

Eller man er lykkelig og trygg, før sykdom rammer og man brått er overlatt til usikkerhet, angst, utrygghet, og lykken har snudd til den største fortvilelse.

Heldigvis går det også andre vei-

Har du opplevd the carribean?

Fullstendig bekmørke snur til den vakreste soloppgang med de flotteste farger og en ubeskrivelig natur og utsikt.
Når man sliter seg gjennom måneder med kvalme, timer etter timer med rier, smerter og ubehag- for så å få det lille barnet på magen og ikke bry seg noe om det som var før- da forstår man lykke.
Lyset i mørketida, midnattssola i lyse sommernetter, myggteltet når mygg herjer som verst...

Poenget er-
Vi skal ta vare på de gode tidene og de gode tingene. Vi skal minne hverandre På de gode tingene og vi skal nyte de sammen, leve de sammen med våre nære og kjære... også sammen med kolleger og bekjente.
Vi skal også gripe tak i det positivt når det går dårlig.

Vi skal være der når kontrastene skyller inn over oss, det vil de nemlig gjøre- fordi vi er mennesker.
Det handler om å hjelpe og støtte det beste vi kan når kontrastene bølger slår inn, om forståelse og tålmodighet. Vær en venn, vær en partner, vær en søster eller bror, vær en trygg ramme i det som oppleves mørkt.

Lykke til 😉

Benkeslitere

Om du er interessert i fotball eller annet lagspill vet du godt hva en benkesliter er.
Om du ikke er interessert i fotball, så vil du om noen minutter vite hva en benkesliter er - om du fortsetter å lese nedover.

En benkesliter er en person som er blitt tatt ut til å være med å spille på et lag.
Sagt på en annen måte, en måte vi kjenner igjen i arbeidsliv og familieliv - en person som er valgt ut til å være del av et team, familie, enhet, eller en oppgave, prosess, noe som utføres.

Når en fotballspiller inngår en kontrakt, en avtale, et samarbeid, en forpliktelse eller hva man vil kalle det til sitt team og sin teamleder, lagleder, ledsager, sjef, trener, manager eller hvem navn denne måtte ha fått - da oppstår det forventninger fra begge parter.

Lagleder vil ha forventninger om at spilleren, arbeidstakeren, partneren, personen, talentet, deltakeren eller hvem navn denne måtte ha fått - tar del i spillet, oppgavene, jobben, prosessene, treningene, gledene, kampene, diskusjonene, nytelsene, oppturer og nedturer, fortvilelse, at man yter sitt beste, man leker og har det gøy i jobben.

Spilleren på sin side vil ha forventninger om å få ta del i de samme greiene som lagleder forventer at man tar del i.
I tillegg vil spilleren ha direkte forventninger til sin lagleder om å få sine sjanser, om å få vist seg fram, få prøve, få feile, få seire, få delta, få være aktiv, få tid, få rom, få muligheter.
Spilleren vil gi av seg selv det den kan på både godt og vondt, den vil gjøre alt for å få være en del av teamet, for å strekke til, for å utvikle seg, for å bli bedre, for å lykkes.

Hva da -
Når man inngår en kontrakt om å være en del av teamet, til å yte, til å leke og ha det gøy, til å oppnå resultater.
Men så -
Spilleren havner på benken!
Brått opplever spilleren å ikke bli regnet med i oppgaver og prosesser, i kamp, i nytelsen og gleden som oppturen medbringer?
Nrå spilleren blir sittende på sidelinja skjer det først en gang, så gjerne igjen... noen spillere blir sittende på sidelinjen mer enn de er på banen dessverre - en hver opptur blir nytt fra sidelinjen som en del av teamet, men uten å ha direkte involvering - det må da gjøre noe med en i lengden, det må da bringe med seg en egen nedtur.., en nedtur i tillegg til de nedturene man opplever sammen som team..?

Spilleren har brått blitt en reserve du, med det som måtte medfølge av opplevelser, følelser og oppmerksomhet.
Hva det er som gjør at noen blir mer reserver enn andre er trolig en sammenheng mellom hva man får vist fram og hva som forventes.

Det jeg undrer meg over er lagleder som ved ett gitt punkt har vært så overbevist om kvalitetene, kompetansen, personligheten, styrker, svakheter osv. hos spilleren - man har sett noe som gjør at man har valgt å inngå en kontrakt som binder en sammen til et team, til samme oppgaver og mål - for så brått å komme til at vedkommende ikke er god nok likevel. I alle fall kommer man til at vedkommende ikke er bedre enn at man har denne sittende på sidelinjen for å bruke den som en reserve ved behov og uforutsette tilstander i en ellers så selvstyrt match.

Noen benkeslitere kan sitte på benken i uker og måneder mellom hver gang de får sjansen til å vise seg fram, til å yte, til å ta direkte del i den nytelse og opptur en match og seier medfører. Benkesliteren vil gjerne vise fram sitt aller beste når den først får sjansen, det er tross alt den muligheten vedkommende har til å selge seg selv inn, til å komme oftere på banen, til å bli en fast del av teamet - til å definere sin verdi.
Noen reserver gjør dette så godt at de blir det man betegner som superreserver, når de kommer på banen yter de slik at de gjør seg særs bemerket, de peker seg ut på en positiv måte, de kan bli en slags joker - verdien øker.
Noen superreserver opplever å bli satt inn oftere og oftere, inntil de har markert seg så godt at de endelig får sin velfortjente og faste plass blant all den energi og alle de komponenter som skal til for å dra i havn et oppdrag, nå klimaks ved en seier.
Andre opplever dessverre å bli sittende lengre på sidelinjen, noen opplever også å bli sluset lengre og lengre bort fra teamet sitt og faktisk også å bli lånt bort, leid ut, til andre team - igjen snakker man om verdiskapning.

Hvordan det oppleves for en spiller å signere en kontrakt med ett spesielt team, gjerne etter at man har ønsket dette teamet, for så å oppleve å havne på sidelinjen ei viss tid uten å få ta del i det man trodde skulle være en del av sin hverdag, med både ansvar, sorg og glede - må da gjøre noe med en..?
Når spilleren har sittet på sidelinjen ei viss tid der en hver seier er noe man beskuer fra kanten, oppturene og seierne er oppturer og glede, men man har ingen direkte del i denne.
Nederlag og fortvilelse har man heller ingen direkte del i, men disse vil man kan hende likevel ta sterkere del i, da disse er med og forsterker en allerede opplevelse - kan ikke si at slik er det, men ut fra det vi vet om mennesket kan jeg anta.

Så brått en dag opplever benkesliteren at man er ønsket lånt ut eller leid ut til et annet lag, en annen lagleder, andre kolleger... for en periode, en periode som i mange tilfeller blir en endelig separasjon som bringer en bort fra teamet sitt - hva må ikke dette gjøre med en person.., har du tenkt på det?

Benkesliteren må da ha noen tanker, noen undringer rundt sin lagleder, surrende rundt i hodet;
"Sorry kompis, du suger så vi låner deg ut til noen som ikke er så kravstor.."
"Beklager, men nå har du vært så lenge på sidelinjen at du kan like godt gjøre en innsats for noen andre..."
 "Du leverer ikke som forventet, du er mer utgift en gode akkurat nå..."
"Som det ser ut nå har jeg andre løsninger som passer bedre for meg enn det du kan tilby..."
"Du er ikke god nok..."
"Det er det beste vi kan få til akkurat nå..."
"Dersom jeg oppnår gode resultater hos andre, vil jeg kanskje bli god nok for laget mitt..."
"Jeg må prestere på utlån, så får jeg kanskje en mulighet i eget lag igjen..."

Jeg har liten, faktisk ingen, erfaring fra prostitusjon - men jeg tror kan hende jeg ville opplevd meg som en salgsvare,  jeg tror jeg ville opplevd meg som en halliks brikke dersom det var meg som skulle leies ut for penger - uansett fotball eller ren prostitusjon.
Igjen -
Det å være en benkesliter må da gjøre noe med personen, med selvbildet og selvtilliten??

Når man alt skal være benkesliter, sitte på sidelinjen, være tilskuer -
Det må da være en stor fordel å være voksen tenker jeg, være moden?
Moden nok til å ha funnet så pass trygghet og ro i seg selv at man ikke begynner å tvile på seg selv, på hvem man er, på sin egenverdi - at man ikke bare gir opp.
Det må visselig være sterke personer i disse rollene, ikke bare med tanke på styrke og utholdenhet i kroppen, jammen også trengs det psykisk styrke og utholdenhet.

Noen både ferske og ikke ferske eksempler på benkeslitere jeg kommer på i farten - alle fra fotballen, helt tilfeldig valgt...

Ole Gunnar Solskjær - Kanskje aller mest kjent, i alle fall for meg. Benkesliteren med stor og fet B, gull-B faktisk.

Martin Ødegaard - En av de yngre og ferskeste benkesliterne. Kjøpt av verdens største fotballklubb, så ung at han enda var under definisjonen barn. Så skremmende stortalent at man i skrekk for at han skulle havne hos andre kjøpte han selv, og satte han på benken.

Mohamed Elneny - Stortalent, kjøpt av engelsk storklubb og satt på benken - nyere tid.
Kylian Mbappé

Andre benkeslitere av litt eldre årgang, mer i den aldersgruppen jeg selv husker:
Jan Derek Sørensen
Wayne Rooney


Hvorfor alt dette vrøvlet om benkesliterne..?
Jo, nå skal du se -
Det finnes massevis av benkeslitere rundt oss, visste du det?

På skolen, på jobben, i de tusen hjem, i kirken, på gata, på asylmottaket, i idretten.
Felles for benkesliterne er at de sliter ikke bare benken, de har det egentlig ikke noe spesielt godt inni seg.
Det barnet som stadig går alene, den kollegaen som stikker seg ut, gubben som aldri forstår seg på kjærringa, hun som går klint opp etter bygningene på vei opp Karl Johan i håp om ikke å bli lagt så godt merke til, flyktningen som sliter med å finne sin plass i et nytt lokalsamfunn og slik kan man fortsette.

Fra tid til annen kan man vel egentlig si at vi er benkeslitere alle og en hver, men gjevnt over heldigvis - vil de fleste av oss oppleve å være del av et fungerende team, lag, familie, klassemiljø, menighet osv.
De der i mot som ikke finner seg helt til rette, eller som for en gitt periode opplever å være en benkesliter - de trenger den støtte, omsorg, nærhet, medmenneskelighet, tillit og vennlighet som er tilgjengelig rundt en.

Tenk litt på det du -
Neste gang du reiser med tog, buss, fly eller what ever og ser en som ser litt spaca ut.
Neste gang du står i skolegården og gaper i ett med en hel gjeng andre, over han som bare må være annerledes.
Når du kommer på neste vakt sammen med ei som ikke faller helt i din smak.
Når du kjenner at du har den rareste lederen, det er du sikker på.
Når du kjefter på gubben.
Når barnet ditt lurer på hvorfor du kjefter over ingenting.

Det finnes utallige situasjoner og områder, om vi tenker etter kjenner vi, eller kjenner vi til, en outsider og / eller benkesliter - vi er bare ikke klar over det.

Å være benkesliter gjør noe med selvtillit og med selvbilde, jeg skal gjøre meg noen tanker om disse ordene også ... en dag...

EL-bilene... Man må spørre seg om det er verdt det, når konsekvensene blir både usmakelige og forkastelige.

https://www.dagbladet.no/nyheter/derfor-gar-fredsprisvinneren-i-strupen-pa-elbil-industrien---det-er-en-skam/70549987

"...Når du kjører din el-bil, bruker din smarttelefon eller beundrer dine smykker, tenk et øyeblikk over den menneskelige kostnaden fremstillingen av disse gjenstandene har..."

Det er nettopp det, fordelene med El-bil svinner hen i de stygge sannhetene både når det kommer til egentlig miljøgevinst, og etikken i framstilling av viktige deler som eksempelvis batteri.

Hva gjør så vi, i rike og gode Norge?
Jo, vi legger ut flere gulrøtter og lover enda mere goder til de som kjører EL-bil.
Vi vet at miljøgevinsten ikke er så bra som vi ønsker, om vi vil vite så vet vi.
Vi vet at de etiske aspektene med produksjon av batteri til EL-bilen er under lavmål - de er forkastelige, likevel velger vi å lukke øynene.

Vi forbrukere er dessverre der at når det kommer til egen lommebok og egne goder, så driter vi en lang en i andres nød - og miljøet for den del.
Våre myndigheter er dessverre der at når man har bestemt seg for noe- når en ideologi eller trend blir for sterk, så driter vi i å beklage og bukke under for at man har vurdert og tatt feil - alt for å beholde ansikt.

Vel, greien er at man må sette spørsmål ved om den masken er verdt det - når konsekvensene blir både usmakelige og forkastelige.

Kjære 10 mødre, dere er av de farligste personene som vandrer rundt i samfunnet vårt.

Som mange har fått med seg verserer det et heller bedrøvelig og pinlig brev rundt om på fjesboka om dagen, et brev som er gått ut fra ti heller trangsynte, fordømmende og respektløse mødre som i sin freidighet påstår at de ønsker å beskytte sine barns helse.

Jeg bare sier det, rett ut -

Disse ti, og alle som måtte finne det for godt å stå i samme mening som disse, beskytter ikke sine barn eller andres barn - heller tvert i mot.

Jeg når ikke ut direkte til disse kvinnemenneskene, dessverre vil jeg si, heldigvis vil noen andre si - der i blant trolig min egen kone... så sparer vi oss for det.

Uansett -

Jeg kan skrive et brev til tantene i bloggen min, jeg kan også håpe på at brevet får spredd seg så langt og mye at det rekker fram til i alle fall felles meningsfeller om ikke direkte til disse ti.

Og ja, til sist - så blir det også sagt -

Lillemann min på ti år og meg har lest brevet fra tantene sammen, han rister på hodet og ler - jeg kjenner meg overhodet ikke syk sier han, før han legger til at stakkars barna til sånne meninger som kan bli syk av det.

Kjære 10 mødre som ønsker å beskytte sine barns helse.

Hei,

Dere, konservativ hetro mødre. Jeg aksepterer deres legning og mer enn det - jeg aksepterer deres konservative, respektløse og ikke minst fordømmende syn på mennesker som ikke deler deres syn. Mer enn det, jeg respekterer også deres lyst på tradisjonelle kjæresterelasjoner, samt deres lyst på menn.

Jeg-
Som medmenneske, kjæreste, mor og kristen vil der i mot IKKE akseptere denne massive lesbe/ homo fordømmelsen som dere driver - den kan, jeg sier kan fordi jeg ikke er helt sikker, den kan gjøre mine barn syke.

Det dere også skal vite at den propagandaen dere driver ikke bare kan, men vil, gjøre personer som allerede strever syke.
Tragisk og fortvilende erfaring viser at hundrevis av unge mennesker - og voksne mennesker- ikke bare har blitt syke, men faktisk også har tatt sitt eget liv - Engstelse, utrygghet, stress, forvirring, depresjon, angst og tap av vennskap har blitt for vanskelig - de har blitt veldig syke og de har tatt sitt eget liv.

Denne belastningen på mine barn, på vårt samfunns barn og unge er et alvorlig overgrep og det er faktisk totalt uakseptabelt - det ville forundre meg om ikke det også vil kunne betegnes som straffbart.

Jeg vil derfor gjøre dere 10 mødre, som ønsker å beskytte helsen til deres barn, oppmerksom på at dere nå er med på å påføre andres barn og unge - og for alt dere vet også deres egne barn, skade som kanskje ikke kan rettes opp i.

Tror dere virkelig at barn og unge velger seksuell legning selv?
Tror dere virkelig at barn og unge frivillig velger å utsette seg for å stå i den motvind og trakassering som dere nå fyrer løs på de?
Tror dere virkelig at barn og unge velger å utsette seg selv for hat, tap av relasjoner, tap av tilhørighet til både trossamfunn og lokalsamfunn av egen fri vilje?
Tror dere virkelig at dere ti er rette personer som er satt til fordømmelse over andres liv, også barn og unges?

Dere må være klar over at dere ikke bare tar fullstendig feil, men også at dere sammen med deres likesinnede, er av de aller farligste personene som vandrer rundt i samfunnet vårt.
Personer med meninger og ytringer som deres nærer hat og fordømmelse rundt oss, samt oppfordrer til mobbing, utestengelse og vold.

Til sist vil jeg bare si, dessverre, det lukter av fordømmende kristen-mødre og dersom det stemmer håper jeg virkelig dere tar for dere nye testamentet og leser hva Vår Herre selv sier om kjærlighet og nestekjærlighet, hva han sier om fordømmelse og om å se til seg selv først før man begynner å anklage de rundt.

Dere skulle skjemmes skulle dere!