Den siste samtalen mellom meg og bror

Jeg har vært bort i mennesker som har mistet noen de er glad i, om det har vært familie eller venn. Egentlig er det ganske fasinerende hvor forskjellig vi mennesker håndterer tap av en som står oss nær - det direkte tapet når vi det blir gjort kjent for oss, men også de klisjeaktige merkedagene som kommer første året.

Én person vil leve mest mulig som alt skulle vært som vanlig, tviholder på normaliteten i hverdagen og insisterer på å gjøre akkurat det man har pleid å gjøre uten å la noe verken komme i veien eller påvirke en...

En annen person mer eller mindre står bom stille, forflytter seg mentalt null og niks. Hverdagen er en kamp og merkedager som dukker opp er på ingen måte noe mindre kamp.

For noen mennesker blir tapet og sorgen så vondt å bære at man blir fysisk syk av det, andre blir psykisk psyk. Noen blir også diagnostisert med lidelser som i bunn og grunn er sorg i forkledning.

Noen mennesker griper tak i dette nye og bruker det for alt det er hvert, i en ny hverdag bestående av la meg bli sett, se meg, vær hos meg, hør meg, følg meg, ha omsorg for meg. Andre mennesker dytter alt og alle fra seg, mens de inntar sin ensomhet, tomhet og kan hende også selvmedlidenhet.

Det finnes også noen mennesker som balanserer en miks av disse forskjellige klassikere; Man forsøker å leve et så normalt liv som mulig, samtidig som man stille bærer med seg en usynlig sorg. Man forflytter seg mentalt og lever videre, men jobber hardt opp mot merkedager og spesielle situasjoner. Man jobber seg gjennom sorgen sakte, en dag av gangen - samtidig som man tidvis lurer på om det noen gang vil gå over. Man har oppdager og neddager. Man er åpen og tilsynelatende der man pleier å være, samtidig som man inni mellom har nok med seg selv.

Det å miste en person man er glad i er smertefullt, hvor gammel den som dør er har ingenting å si - egentlig, selv om vi på en måte er mer forberedt når man har passert en viss alder.

Det å miste en person man er glad i er knusende brutalt, om det skjer brått og uventet, langsomt og i smerte allerede før vedkommende er død har ingenting å si - egentlig.

Det å miste en person man er glad i er hjerteskjærende og tar pusten fra en, om personen tar selvmord eller dør en ikke selvpåført død gjør en forskjell for de som sitter igjen.

Farsan døde da han var 67 år gammel, han døde av et stort hjerteinfarkt. Måten å dø på var brå, den var brutal og den var smertefull - samtidig både meldte døden seg og den var over før ambulansen rakk å komme til stedet.

Jeg fikk beskjed om at farsan var død på telefon mens jeg var på skolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, kvelende og knusende er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Mamma døde to år etter farsan, da hun var 55 år gammel. Mamma døde av kreft og døde dermed en langsom død som i og med diagnose og prognose ikke var uventet.

Jeg fikk beskjed om at mamma var syk rett før den siste teoretiske eksamen på sykepleierskolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, svimlende og kaotisk er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Jeg kunne fortsette å fortelle om personer som har stått meg nær og på forskjellig vis har dødd, av forskjellige årsaker, på forskjellige måter og i forskjellig alder. Dødsfallene jeg tenker på har hver sin historie og har på hver sin måte gått inn på meg, jeg skal ikke gå inn på alle disse, men jeg vil dra innom to dødsfall som har gjort noe med meg.

Da jeg gikk på bibelskole fikk jeg mange venner, der i blant ei jente som skulle bli noe spesielt for meg. At vi fikk et spesielt forhold på skolen var en ting, men vi fulgte hverandre også et helt år senere da hun var tilbake nordpå i en spesiell stilling ved internatet på skolen jeg gikk på. Vi hadde nær og tett kontakt og da skoleåret var slutt og vi skiltes igjen, holdt vi nær og tett kontakt i tiden som fulgte - inntil det plutselig ble stilt fra henne. I ettertid skulle det vise seg at hun var involvert i en stor og stygg trafikkulykke mellom bil og brøytebil som ble omtalt i riksmedia. Det gikk et par år etter denne ulykken før jeg fikk vite at det var hun, hennes mann og to av tre barn som omkom i denne ulykken. Denne realitetsorienteringen ble for min del hjerteskjærende, den var brutal og nedslående, kveldende og angstbringende. Jeg holdt masken gjennom kvelden, men var helt knust inni meg. Nå har det gått mer enn ti år siden denne kvelden. Hver jul tar jeg fram noen heklede juletrepynter som hun heklet i gave til meg et år - og hvert år skjer det, jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg tar fram denne spesielle pynten og tenker på at hun er borte.

Min eldste bror, som tok sitt eget liv ei uke før jul i fjor, er den andre personen jeg vil dra fram som har gjort noe med meg.

Med bakgrunn i at bror hadde en utfordring med alkohol og pille avhengighet, var jeg på en måte forberedt på en dag å kunne få en telefon om at kroppen hans ikke tåler mer, eller at han i verste fall skulle ha kommet ut for ei ulykke. At bror skulle ha tatt sitt eget liv var noe jeg ikke kunne se for meg i mine villeste fantasier, det var på ingen måte han. Når den ene av småbrødrene våre ringte meg ei uke før jul i fjor og fortalte at bror var død kjentes det ut som om hjertet stoppet opp et øyeblikk, som pusten stoppet og verden stoppet. Brutalt, knusende, kveldende, angstgivende, nedslående og hjerteløst er ord som beskriver noe av det jeg kjente.

Det er gått nesten et år siden bror tok livet sitt, jeg velger å si tok og ikke valgte å ta - fordi jeg fortsatt er av den oppfatning at han ikke valgte det, det var noe han ble drevet til.

I det nesten fulle åre som har gått siden den verste telefonen jeg noen gang har fått, har det som for alle andre tap ved død, vært en rekke med merkedager - den seneste i går. I går var det ett år siden den siste samtalen mellom meg og bror, på telefon. Bror ringte meg og samtalen var omtrent som følger;

Er det farlig, dersom man ikke får sove?

Da blir man tuillat...

Ååh... Jeg har ikke sovet på tre døgn...

Jeg tror du ville være i ferd med å bli rar allerede, dersom du ikke har duppet noe på tre døgn...

Åja, kanskje jeg har duppet litt innimellom - bare ikke fått det med meg..?

Jeg vet ikke. Du burde uansett kontakte lege for å få hjelp til å sove, så det ikke går galt...

Jeg har tatt kontakt med lege, de vil ikke hjelpe meg...

Prøv igjen, du er nødt til å få sove - de må hjelpe deg...

Denne samtalen ble altså vår siste. Kan du tenke deg hvor mange ganger jeg har gått gjennom denne for meg selv i ettertid - og hvor mange ganger bare i går? Kunne jeg sagt noe annet? Kunne jeg gjort noe? Skulle jeg forstått mer alvoret? Kunne jeg endret på noe?

Ikke klarte bror å sovne selv, ikke fikk han hjelp når han ba om det. Jeg gikk utallige runder med meg selv i går. Jeg lå våken på kvelden og tenkte på denne samtalen, tenkte på alternative samtaler vi kunne hatt - ville jeg hatt det bedre da..? Jeg tenkte på tidligere samtaler vi har hatt, langt hyggeligere. Jeg tenkte på hvordan barndommen min hadde vært uten bror. Jeg tenkte på året vi hadde sammen på internatskole som 11 og 13 åringer. Jeg tenkte på hvordan livet har fart hardt i vei med han. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være han. Jeg tenkte på den siste uken hans. Jeg tenkte på den angsten og desperasjonen han må ha båret på. Jeg tenkte på opplevelsen av ikke å få hjelp, mens desperasjonen vokste. Jeg tenkte på det øyeblikket han nådde bunnen. Jeg tenkte på tiden han gikk rundt og rigget til henging. Jeg tenkte på det siste øyeblikket hans. Hva var det siste han så? Angret han?

Jeg tenkte på at i alt dette, så ba han faktisk om hjelp flere ganger selv og via andre den siste uken... Dagen i går var ikke sjokkerende, ikke overraskende og brå. Dagen i går var smertefull, den var brutal og den var svingende.

Jeg har forstått at jeg er en av disse miksene mellom forskjellige klassikere, når det kommer til takling av tap - både direkte og merkeåret.

Skal man leve trenger man folk

 Hei dere.

Tidlig morgen i smurfeland.

Mens konemor, Jonathan og muligens hele Fuglevik og smedhusåsen sover, sitter jeg i sofa fremfor ovnen og kjenner varmen bre seg fra føttene og opp i kroppen.

Jeg leser aviser og tenker. Jeg tenker på Korona, anbefalinger, restriksjoner og muligheter.

Pr nå er det ikke stengt, men det anbefales begrensninger i mye- blant annet i møter med mennesker. Ettersom denne pandemien trekker ut, og ser ut til å skulle vare leeenge, må man og ta høyde for at man skal ikke bare eksistere- men også leve gjennom den.

Skal man leve trenger man folk.

Man trenger familien sin, men all erfaring og kjennskap man har til mennesket som vesen tilsier at man også trenger noen til, her er gode venner kjekke å ha, da disse ofte er personer man er trygge på, har tillit til, personer som er ærlige og ikke minst kjekke å henge med.

Når jeg drar fram trygghet, tillit, ærlighet og kjekke å henge med- er det enkelt og greit fordi dette er viktig å ha på plass i denne helt vanvittige og surrealistiske tiden man lever i.

Ektefeller, søsken, familier kan gå hverandre på nervene, dersom man blir gående rundt og på hverandre dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned- med minimal kontakt utenfor hjemmets fire vegger.

Dette er ikke tull, dette er noe man har sett og erfart, dette er noe som har vært med og brutt opp hjem og familier.

Hva gjør man så, hvordan skal man verne om familien sin best mulig i denne vanvittige pandemi-tiden?

Når man tråkker rundt og nesten på hverandre døgnet rundt til tider, trenger man noen man er trygg på- noen utenfor ens lille (eller store) kjernefamilien, uansett hvor god og stabil denne er.

Jeg tror det å ha noen utenfor kjernefamilien i denne tiden, er like viktig som alenetid er i normale tider.

Alenetid er noe jeg personlig har erfart at noen bevisst og uoppfordret erkjenner at de trenger, mens andre må erfare at er bra for en og dermed noe motvillig må erkjenne at er noe man trenger (som meg selv).

Man trenger noen man er trygg på og har tillit til at både kan si sin sanne mening til en, uansett om det er godt for en å høre eller ikke- også når det handler om at jeg nå ter meg som en drittsekk i stedet for en god mor, ektefelle eller venn. 

Man trenger noen som kan stille de riktige spørsmålene, både gode, såre og kritiske- uten å være redd for at der røk det vennskapet.

Noen ganger er det faktisk slik at vi mennesker tåler å høre ting mer direkte fra en venn eller kollega, enn fra mann eller kjerring.

Nå er vi i en tid der det stenges ned lokalt rundt om i landet vårt.

Mitt råd til hver enkelt er å finne fram venner man står nært, både for egen del og barnas. Lag en avtale der man begrenser nærkontakter til andre, for med det både å ivareta egen familie og vennene sine. 

Dersom vi gjør dette begrenses antall nærkontakter, som begrenser smitterisiko, som begrenser smitte, som begrenser syke, som begrenser belastning på kritisk personell, som begrenser døde osv.

Lykke til med innsatsen!

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Vi mennesker har noen behov som om vi liker det eller ikke bare må dekkes. Behovene er delt inn i fysiske behov, psykiske behov og åndelige eller eksistensielle behov -

Nå tenker du kan hende, hjelpes meg - finnes det ikke bedre ting å skrive om?

Vet du - dette er spennende, om du henger med litt til vil du se hva jeg tenker på...

Mat / næring og drikke, tak over hodet / ly for vær og vind, varme som i både tøy og oppvarming og fysisk nærhet til andre levende vesener er eksempler på noen av de mest grunnleggende, fysiske behovene vi har som mennesker.

Sosial kontakt, kommunikasjon, det å oppleve at man er sett og det å oppleve egenmestring er eksempler på de mest grunnleggende psykiske behovene vi har som mennesker.

Tro og livssyn - I stor grad handler det om søken etter svar på en rekke spørsmål man måtte ha - hvem jeg er og hvorfor jeg er her, en Gud eller absolutt ingen Gud, hva er meningen med livet i det hele tatt, indre ro, hva er livet, når er livet og masse til - dette er eksempler på Åndelige og eksistensielle spørsmål / behov å ta rede på / stilling til.

Selv om vi mennesker har behov delt inn i tre kategorier, så er det selvfølgelig ikke noe stålvegg mellom disse. Vi er mennesker, vi består av kjøtt, psyke og Ånd om man vil - alt i en fantastisk treenighet.

Det må tre sider til for å danne en trekant, tre farger vil blande seg dersom man drypper disse i et glass med vann -  Om behovene våre er fysisk, psykisk eller Åndelige - på samme måte som linjene i en trekant er de avhengige av hverandre for å danne en helhet, på samme måte som farger i et vannglass flyter de over i hverandre.

Eksempler på at linjene møtes, at fargene flyter over i hverandre..?

Du som er gift, samboer, kjærest -

Når du er aller mest intim med din kjære, er det da enten fysisk eller psykisk?

Når du er aller mest intim med din kjære, er det da helt å utelukke at det også handler om det eksistensielle?

Du som ikke er gift, samboer, kjærest - eller har vært det (du som er det også for så vidt) -

Når du deler et måltid med en person, er det da rent fysisk eller psykisk?

Når du deler et måltid med en person, er det da helt å utelukke at det også handler om det eksistensielle?

Er det ikke både spennende, nedslående og opplagt - at det ikke er utelukkende det ene eller andre?

Men, de har en tilhørighet i helheten sin - som en trekant med ulike sider har de sin plass i helheten!

Intimitet handler i aller største grad om å være fysisk nær hverandre, som et måltid handler om å mette magen.

Intimitet handler også i stor grad om å nå hverandre, å komme nær hverandre på et dypere plan enn det fysiske - som et måltid i stor grad også handler om å møte hverandre på et mer mellommenneskelig plan.

Intimitet handler også om selvbilde, om opplevelsen av å være verdifull, om tilhørighet - som et måltid også handler om tilhørighet og selvbilde, man deler ikke et godt og viktig måltid med sin fiende vet du.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, det skal jeg fortelle deg akkurat nå - og jeg håper at du, dersom du er høvelig enig i mine refleksjoner, deler innlegget så langt at det også når nesen på de som i disse tider jobber ræva av seg for å få registrert Veganerne inn under trossamfunn.

Dersom vi tillater vegansamfunnet å registrere seg som trossamfunn, så legger vi til grunn at man kan bruke et grunnleggende behov, som mat er, hos alle mennesker for å få gjennom særegne og det jeg vil påstå er unaturlige eller i alle fall meget sære og fanatiske retninger innenfor vår behovsrekke.

Følger du meg, eller har du ramlet av?

Det er en greie at ymse trossamfunn har egne tanker og meninger begrunnet i troen sin, når det kommer til mat.

Islam med både halal og minus svin (og litt til), eller Jehovas vitne som ikke på noen måte må ha blod eller innmat - to gode og kjente eksempler på hvordan gruppers tro bestemmer innenfor matveien.

En viktig ting å merke seg her er at begrensninger i matveien er en del av troen, ikke det som legger til grunn trossamfunnet.

For å si det, før man plasserer meg (helt) i feil bås -

Jeg er for at folk skal få tro hva de vil og på hvem de vil, eller ikke vil.

Jeg er for at folk skal få spise hva de vil, eller ikke vil - innenfor sin tro / religion.

Det jeg der i mot IKKE er for, er at man skal spise eller ikke spise, for så å gjøre dette om til sin religion - da har man i min verden dratt det hele ikke bare for langt, men fullstendig ut av proporsjoner.

Hvor lenge har mennesket gått omkring på jorda, og hvordan kom mennesket til jorda?

Jeg skal ikke gå inn på det, da det hører til en hver å ta stilling til.

Men -

Så lenge mennesket har vært på jorda har det spist, mat!

Maten har bestått i Kjøtt, fisk, fugl, planter, frukt, bær og etter hvert også korn.

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Hallo -

Våkne opp!!!!

Hvilken retning man har i matveien, tilhører primært ikke boksen med Åndelige og eksistensielle behov, den tilhører boksen med fysiske behov - på samme måte som hvilken retning man har i den seksuelle veien.

Hva man konnekter best med  av kålhoder, biff eller begge deler er dels både psykisk og åndelig / eksistensielt - uansett er det en undergreie til det fysiske behovet - på samme måte som den indre opplevelsen og konnekten med enten en av motsatt kjønn, samme kjønn eller begge deler er dels både psykisk og åndelig / eksistensielt - underliggende det fysiske behovet.

Videre -

Dersom man åpner opp for å gjøre spesiell kost om til trossamfunn for Veganerne, da må vi regne med at det også vil være flere retninger som dukker opp i samme ærend - og vi må være klar over at det ikke skal diskrimineres.

Kjøtteternes samfunn, Fikskespiserne, Vi uten innmat, Den koker vi, Den kan også kokes, Matgrupper hver for seg osv. osv -

Det blir ikke bare kålhodene forstås, det kan bli ganske mange som skal ha statsstøtte etter hvert - er vi klar for det?

Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur,

Dersom vi skal på en dagstur kan denne være planlagt på forhånd, eller den kan komme spontant av typen  "nå drar vi på tur".

En dagstur krever ikke de kjempestore forberedelser, ikke for pakking og heller ikke for min egen del.
Det som er nødvendig er å kjenne på hvordan kroppen kjennes ut akkurat den dagen vi snakker om at nå drar vi på tur, evt. om det en fin fredag kveld slår oss i hodet at vi kanskje skal dra ut på lørdag. Når det kommer til dagsturene er det faktisk ikke verre enn at jeg, dersom kroppen ikke kjennes god ut;
Enten trekker meg ut selv eller at konemor drister seg til et av sine "du trenger ikke være med altså, du kan være hjemme å slappe av" eller "Jeg tror du blir hjemme i dag og slapper av, så tar jeg barna med på tur og du har mer å gå på når vi kommer hjem". 
Det skal sies at i starten da disse setningene ble brukt, var nok både konemor og jeg noe sensitiv på selve innholdet i setningene.
Konemor var sensitiv, fordi hun både visste at det beste for meg nok ville være å bli hjemme - samtidig som hun nok visste at sannsynligheten for at setningen ville bli tatt på feil måte absolutt var til stede.
Jeg var sensitiv, fordi jeg hørte noe helt annet enn det konemor sa til meg - nemlig at hun ikke ville ha meg med på tur, at hun foretrakk å gå alene med barna i stedet for at vi skulle gå som familie.

Dersom vi skal ut på en lengre tur enten det er for å gå en lengre strekning eller i tid, trenger turen mer planlegging.

Allerede flere dager før den planlagte turen tar til, starter mine konkrete forberedelser.
Jeg bruker selvfølgelig kroppen også i dagene før vi drar på tur, men jeg sliter ikke ut kroppen på noe måte de siste dagene før en langtur.
Det vil si at jeg ikke bedriver dagsturer, ti på topp turer, sykling eller annet før vi drar. Jeg kan gå turer - men da turer av typen små koseturer, søndagstur, rett ut sagt rene pensjonistturer...
Protein-påfyll er viktig for muskler på tur, derfor sørges det for proteinbarer evt. annen rik proteinkilde til turen.

I tillegg til å styre aktivitet siste dager før en lengre tur, er det en annen faktor som har dukket opp de siste par årene - kosthold!
Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur, og det er ut fra fysiske omstendigheter i marka på spesielt turer over flere dager, hensiktsmessig å kjøre ren kost siste uken før man tenker å dra. Ren kost er hensiktsmessig, da jeg ikke orker tanken verken på å drite i buksa eller vifte med ræva til evt. andre turgåere.

Hva betyr det å kjøre rent?
Å kjøre rent betyr at man er påpasselig med ikke å få i seg verken gluten, laktose, fet mat, sterk mat, kaffe eller annet man av erfaring vet at kan gi smerter for det første, der nest økende slapphet og sist men ikke minst et økt behov for å ta turen på dass.
Bakgrunnen til denne galskapen er rett og slett at da kroppen min sa stopp for halv annet år siden nå, så skulle det vise seg å være fordi jeg med stor sannsynlighet har fått det som heter Chrons sykdom. Denne sykdommen slår ut både mage og energi, noe man helst ikke ønsker skal skje ute på tur i marka - spesielt ikke om det er over tid, derfor kjører man rent.
Laktosefri kost, glutenfri kost;
Se til at man har glutenfri real turmat, laktosefri sjokolade, glutenfrie kjeks osv.

Ved å passe på både aktivitetsnivå og hva man kjører i seg siste tiden før tur, er man altså klar til tur.
Neste innlegg drar vi ut på selve turen.

Å være på tur er deilig, å gå turen er som jeg sa sist en stor andel av det som gjør selve turen.

Å se alt det fine vi har rundt oss, lytte til lyder, lukte og tidvis også smake.

Jeg vet ikke om du tenker spesielt over hvordan kroppen din fungerer når du er ute på tur, at du både kjenner på og er takknemlig for at den fungerer så du faktisk kommer deg på tur..?

For min del er det slik at jeg er takknemlig for hver tur vi er på, og kroppen fungerer.

Om vi skal på dagstur kjenner jeg etter før turen tar til, som en del av forberedelse til tur;

Hvordan kjennes kroppen ut, er det noe spesielt jeg trenger å ta hensyn til med tanke på pakking? Med tanke på selve gjennomføringen av turen?

Med tanke på tiden etter at vi er kommet hjem?

Kroppen min fungerer jo, det må sies - ellers ville jeg jo ikke vært oppe på to, tross alt. Det er likevel slik at musklene mine er mer eller mindre stive hele tiden.

Når jeg sier musklene, så mener jeg musklene.

Legger og lår er alltid stiv i heller mer enn mindre grad, jeg er derfor avhengig av å varme opp disse musklene. Jeg må liksom komme i gang uansett hva jeg bedriver i dagliglivet - om det er opp av stol, opp trapper, fra å gå til lett jogging osv.

Noen perioder eller dager er musklene stivere enn andre tider.

I perioder der musklene virkelig er gåen må jeg liksom komme i siget med også andre muskelgrupper og på andre dagligdagse ting, litt mer unaturlig enn det jeg alt har nevnt.

Det hender jeg må sette meg opp i senga for å kunne snu meg til høyre eller venstre, fordi musklene i ryggen ikke klarer å hjelpe meg når jeg ligger.

Ofte er det i samme perioder at det skjærer seg, så i perioder der jeg gjerne sitter for å snu meg i sengen går jeg også som ei nitti år gammel kjærring ned trappa. Det er litt av et syn forstås, når jeg bruker lenger tid ned trappa enn en allminnelig person bruker på å gå opp og kan hende også ned trappa igjen.

Du kan i grunnen bruke fantasien din å forsøke å se for deg det synet naboen tilfeldigvis måtte ha dersom hun kikker ut vinduet sitt og mot vårt, for eksempel en tidlig lørdag morgen når jeg er på vei ned etter kaffe med håret i alle retninger iført bare truse og tshirt...

Jeg elsker å kjøre bil og kjører til vanlig rundt i verdens fineste og besteste Perle, en sort skoda octavia stasjonsvogn - sportsutgave.

Kjære tid ho er deilig å kjøre, og kjære tid ho er fin å se på, og kjære tid jeg er nøye med å ta vare på ho.

Når jeg er ute og kjører er det fantastisk, spesielt nå som sommerhjul er kommet på - ekstra brede og behagelig på veiene.

Etter at jeg stopper bilen skal jeg gjerne ut av denne, og da forstås - da kommer utfordringen.

Det er ikke det at jeg kler av meg bilen som mange andre må, jeg har stor bil og trenger ikke det. Neida, jeg klatrer ut av bilen både til vanlig og fest skal du høre.

Konemor synes det er litt rævva å bruke dette handicap-kortet jeg har i bilen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjorde det selv i starten, og dels fortsatt. Likevel er det slik at disse kortene kommer ikke av seg selv. Legen på riksen ba meg pent om å bruke kortet, fordi jeg trenger det og fordi jeg kan bruke det.

Jeg skal si deg en greie jeg, eller spørre om en greie aller først - syns du det er god plass i hver parkeringslomme på parkeringsplassene rundt om?

Det er jo ikke det, det er peise trangt - så trangt at man liksom må snike seg ut av bilen. Vel, når man er avhengig av å åpne bildøren på fullt gap for så å begynne klatringen - da er ikke sniking et alternativ, da trenger man plass.

Å sette seg inn i bilen er ikke en utfordring, det ordner seg. I de periodene jeg er peise stiv går det nesten av seg selv, som med svigerfar - Jeg åpner bildøren og i det jeg starter på å sette meg inn bare deiser jeg ned i setet, så pass at stakkars Perle ikke vet om hun har havnet på bølgen blå eller fortsatt står på tørr grunn - i disse periodene kunne det kan hende vært greit å vurdert klatresele for å få en mer kontrollert nedstigning...

Nå har jeg, kjepphøy som jeg kanskje kan framstå, reklamert for at jeg skal skrive om hvordan det er å gå på tur, hvordan kroppen oppfører seg på tur - så hvorfor alt dette pisset med hvordan kroppen ter seg til daglig?

Det skal jeg fortelle deg -

Når jeg labber rundt til daglig er det, om jeg skal tippe, ingen som kan se at jeg i det hele tatt har en utfordring - derfor.

Du som ser meg sette meg inn i bilen min som står i ei lomme med ekstra god plass, tenker kan hende at jeg kunne parkert et annet sted - da det finnes de som trenger denne lommen. Om du ser jeg deiser ned i bilen tenker du kanskje heller at jeg skulle slanket meg ørlite, enn at jeg er stiv og dermed ikke helt kontrollerer den deisingen som jeg burde... den ser jeg... absolutt...

Du som ser meg labbe rundt i en butikk eller kjøpesenter, når det ikke er unntakstilstander i alle fall, det slår deg ikke at denne kroppen har noen utfordringer.

Du som sitter godt i setet ditt på toget, trikken eller bussen - det streifer deg ikke at på siden din står det en person som er avhengig av stødighet for å holde seg på føttene, i alle fall ikke så fremt du ikke tilfeldigvis er en av de få som til nå har opplevd å få meg deisende i fang helt uforberedt...

Og så -

Du som møter meg i marka har ingen anelse om de forberedelser som er gjort for at kroppen min skal klare denne turen.

Du som møter meg i marka har ingen anelse om hva det koster meg å gå akkurat denne turen, eller hvor stort fokus jeg har på hvert skritt jeg tar for ikke å miste balansen.

Du som vet at jeg og familien min pleier å gå både kortere og lengre turer, dagsturer eller overnattingsturer...

Du som kan hende har tenkt dine tanker omkring at slike turer kan jeg gå i den ene svingen, mens jeg i neste parkerer på spesialplasser for personer mer begrensninger i forhold til bevegelse...

Det er nettopp derfor jeg først sier noe om hvordan hverdagen min er, og litt om at kroppen trenger forberedelser til tur for å kunne stå han av underveis.

Jeg elsker å være på tur, dessverre i kombinasjon med en kropp som ikke er av de beste. Tidlig bestemte jeg meg for at ingen diagnose skal stoppe meg fra å være aktiv, skal stoppe meg fra å gjøre noe av det beste jeg vet.

I videre innlegg skal jeg skrive om hvordan jeg forbereder tur, hvordan selve turen virker inn på kroppen, og hva gjør jeg for både å få gode turer og ivareta kroppen.

bålkaffe du - beste sort på jord.

Ut på tur, aldri sur!

Ingenting er som å komme seg ut på tur-

Forberedelse av tur, hva trenger man å ha med seg - denne forberedelsen går veldig raskt unna jo oftere man er på tur, da ligger det liksom inne i korttidsminnet.
Pakking til tur, få på plass en sekk av riktig størrelse - Skal du på dagstur, helgetur eller langtur?  Pakk klokelig oppi sekken det du har funnet ut at du trenger å ha med deg når du drar...  obs, obs på vekten her.

Så, når du endelig har kommet deg i vei - nyt turen!
Se deg rundt -
Er du i skogen, ved havet, på fjellet eller på vidda?
Hva har du rundt deg - av natur, av levende vesener?
Hvilke lyder kna du høre?
Dersom du lukker øynene og trekker pusten, kan du lukte noe spesielt da..?

Her i smurfeland pakker vi stadig for nye turer.
Akkurat nå står det en sekk rett på innsiden av ytterdøra fra dagstur i dag. Jeg har rett og slett ikke orket å pakke ut av sekken enda.., og vet du - så lenge det ikke er noe fersk mat eller drikke i sekken som kan surne, så gjør det ikke veldig mye om den står pitte litt.

Noe av det å være på tur er det å komme seg hjemmefra til der man skal oppholde seg mens man er på tur, dersom man har tenkt å oppholde seg på ett bestemt sted. Alternativt kan man ta utgangspunkt i ett sted, for så å gå litt hit og dit over flere dager - til man ender opp ved en endestasjon.

Mye av gleden ved å være på tur er jo nettopp dette, å gå i marka om enn det er høyt over havet, nede ved havet, i skog eller på snaufjellet.
Gleden ved å gå, gleden ved å se den vakre naturen vi er omgitt med, gleden ved å kjenne at kroppen faktisk bærer en fram meter etter meter, hundre meter etter hundre meter - det er nemlig ikke en selvfølge for alle sammen.

For min egen del skal det sies at kroppen har sine begrensninger på bakgrunn av denne sykdommen jeg har, men det skal på ingen måte stoppe meg fra å gå på tur. Jeg vet at det er type turer jeg ikke kan gå lenger, det er også type turer jeg kunne tenkt meg å ha gjort - men vet at jeg aldri vil klare uten at det går utover helsen.
Neste innlegg skal jeg skrive om hvordan det er for meg å gå turen, samt hva som skjer med kroppen i etterkant.


Det er neste innlegg, men nå altså - mens man er på tur...

Hva liker du best ved å være på tur?
For egen del må jeg si at så fremt jeg finner meg en fysisk god stilling så er det å for det første å ha bål, og for det andre å sitte ved bålet, det aller beste ved tur.

Ingenting er som bål nemlig!
Fyre opp, legge på ved, legge på litt til ved, rote litt i bålet, legge på mer ved, ha vann på kjelen og plassere den på bålet, rote litt mer i bålveden, løfte litt på lokket til kjelen, se at det begynner å nærme seg oppkok, justere litt til på kjelen, rote litt mer i bålet, løfte kjelen av og få opp i kaffe... så venter man...
Man venter på at kaffen trekker og det rette øyeblikket for å få kaffen i trekoppen... Mmmmh, bålkaffe du - beste sort på jord.

Om du er av den sorten som er på tur nå og da, gjerne med ferdigskrellet appelsin, ferdigsmurt matpakke, kaffe ferdig på termosen - så er det absolutt bra, for du kommer deg ut. Dersom du er av den sorten som ikke er spesielt ofte på tur, eller ikke er på tur i det hele tatt, så skulle du kan hende begynne å gå ut nå i disse Corona-hjemme-tider. Kok vann på termosen, pakk med deg noe å sitte på så du ikke blir kald, finn noe godt å snackse til kaffen, og ta med deg litt mat som er lett å spise på tur.  Om du ikke lager kaffe ferdig kan du ha med pulverkaffe, eller du får kjøpt sånn fin turkaffe man bare har kokende vann i - smaker deilig. Dersom du går for den siste varianten, husk å ta med søpla hjem - alltid!!

Nå går vi inn i nesten et halvt år med generelt bålforbud i marka. Det betyr ikke at man overhodet ikke kan ha bål.
Det betyr at man må forholde seg til etablerte bålplasser, altså ikke kan fyre opp hvor som helst og man må bruke sunn fornuft ift. vær og forhold, samt at man kan risikere totalforbud - der det ikke er lov å fyre noen steder.

Vel, bål eller ikke bål -
Tur er tur, tur er både gøyt og deilig, tur er godt for helsa og bra for humøret, tur er godt for en selv og for de man har rundt seg...
...
Så må det sies, det kan være man trenger å jobbe litt med seg selv underveis - da dette med humøret KAN gå gale veien også, spesielt når man blir sliten...

Dagens turtips:
Bare få på deg tøy og kom deg ut!

Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste

https://www.youtube.com/watch?v=woEcdqqbEVg

Min niese hadde for så vidt ingen tale, men hun sa noen vakre ord om pappaen sin i begravelsen hans.
Som bakgrunn for de ordene hun valgte hadde hun den etter hvert veldig kjente joiken, Daniels joik.

Full av følelser og med riktig nok en liten, men fullsatt liten, kirke delte min niese sine tanker om pappaen sin - min storebror - med oss som var til stede.

"Når jeg hører denne joiken ser jeg nordlyset, jeg ser pappa sitt ansikt og smil i nordlyset og jeg ser rein som løper. Jeg ser naturen og jeg ser fisker, alt i nordlyset.
Nordlyset er like fint som deg, og jeg elsker deg så høyt."

Jeg har hørt denne joiken mange ganger før bror sin begravelse, jeg har også hørt den utallige ganger i etterkant av begravelsen.
Joiken er laget av en ung mann til en venn som har dødd, en venn man så på som en bror - Daniel - derav navnet Daniels joik.

Forskjellen for meg fra før til etter begravelsen er at jeg etter begravelsen i tillegg til å høre joiken har sett for meg niesen min, når hun holder sin minnetale.
Jeg hører også de ordene hun sa i sin tale, ord som er så veldig treffende og beskrivende når jeg tenker på min egen storebror som nå er død.
Jeg vet ikke hvor mye likheter det er med bror og Daniel, det jeg vet er at joiken er skrevet både som hyllest over livet til denne Daniel, den viser smerten i at han dør og den viser at livet går videre også etter dødsfallet.

For min del har joiken blitt en greie som på samme måte får fram både hyllesten over livet til min bror, smerten ved min brors død samt hvordan smerten på en merkelig måte finner sin plass og at livet går videre.

Jeg har en tro som tilsier at døden ikke er det siste for oss, det er noe mer. Det finnes et liv etter dette livet, et liv der alt er godt, ikke mer sorg, ikke mer motgang, ikke mer uro, ikke mer sykdom og ikke mer smerte.

Her vi bor ser vi ikke nordlyset som man gjør i nord, men jeg tenker masse på nordlyset.
Jeg ser bilder av nordlyset og når jeg hører Daniels joik ser jeg for meg nordlyset og jeg ser for meg bror sitt ansikt som min niese snakket så vakkert om.
Når jeg ser soloppgang eller solnedgang her jeg bor ser jeg for meg bror også i disse, noe i meg gjør at jeg må det.

Har du mistet en du er veldig glad i, og på en merkelig måte også har vært mer avhengig av enn du kan hende selv har vært klar over?

Smerten, tapet av bror og savnet, de gode minnene og alt ved han-
Det kjennes tidvis ut som om jeg skal revne i smerte og savn, og jeg kjenner at jeg er nødt til å ha ett eller annet sted der jeg fortsatt kan holde min bror igjen hos meg.

Jeg har kommet fram til at selv om jeg bærer med meg min kristne tro - så er det på en måte ikke nok for meg.
Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste, både når det kommer til estetikk og styrke.
På hvilken måte han er til stede verken orker eller vil jeg bruke tid på å gjøre meg opp noe helt konkret mening om, men det er nok likevel på en minneverdig måte - noe jeg holder fast i for på den måten å ha han her fortsatt.

Gjennom en heller traumatisk oppvekst, der den ene elendigheten avløste den andre og i mange tilfeller også overlappet den andre - var det noen skjøre ting som likevel sto fast som fjell.
Bror -
Bror mer eller mindre flyttet hjemmefra allerede som barn, fordi det ikke var lett for han hjemme. Likevel, bror var storebror - han var den jeg alltid kunne regne med, alltid.

Det er om noen få dager fire måneder siden bror tok sitt eget liv.
Til nå har jeg gått litt ut av tellingen på hvor mange ganger jeg skulle ha ringt han. Jeg har også mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sittet i bilen og grint når jeg har kjørt i mellom her og der om det er på vei til eller fra møte, lege, skole, butikk eller bare ingensteds.

At bror har vært en viktig person for meg har jeg vært klar over, det samme at vi har hatt en nær og egen relasjon.
At jeg har vært så avhengig av bror sine tilbakemeldinger, sine meninger, sin støtte, sine direkte og ærlige kommentarer og sitt nærvær på tross av avstand - det var jeg ikke fullt så klar over.

Når jeg nå ikke kan høre hvordan han har det, turer han er på, fiske, hvordan han kokkelerer, hva han gjør i reingjerdet...
Når jeg ikke kan spørre om råd på kjøkkenet eller andre steder, ikke kan fortelle om hva jeg har tenkt, ikke får ærlige og direkte tilbakemeldinger og spontane kommentarer på verken hva jeg gjør eller hva jeg tenker, når jeg heller ikke har han som både snakker om sitt og lytter til mitt - og som gir meg både bekreftelsen og spørsmålene jeg trener...

Da forstås -
Jeg har virkelig fått kjenne på at jeg har mistet en person jeg har vært veldig avhengig av... det er ille tungt å bære.
Men -
Livet går videre, noe 1 påskedag - dagen i dag - forteller oss mer enn noen annen dag gjennom hele året.