Vi er hjemme igjen

Vi er hjemme igjen, etter 12 timer på reis.
Det er godt å være hjemme, bare for å understreke det. Jeg har aldri i mitt liv vært så mentalt utkjørt som jeg er nå.
Godt å flate ut i egen sofa iført ullbukse oh ullgenser, det må man etter dagevis med tomt hus- da er det nemlig kaldere inne enn nordnorske somre.

Godt å være hjemme, men vondt å dra fra huset til min lillebror som ble alene.
Lillebror har heldigvis både en eldre bror, svigerinne og gode venner igjen i bygda der oppe i nord. Likevel, det er noe med å se sorgen og smerten i han, uten å kunne ta den for han- han og bror hadde et særlig tett bånd som storebror og lillebror- det er rett vondt både å se og kjenne på denne, uten å kunne gjøre noe med den for han.

Jeg vet at våre to småbrødre både finner teøst i hverandre og er der for hverandre.

Jeg er så hjertens glad og takknemlig for dette lyset som er lagd av Wivian, en slektning og venn.

Ikke bare er lyset lagd av blant annet brors egne servietter som ble brukt, og tatt av bordene igjen, i hans egen begravelse.
Motivet viser også noe av det som beskriver hva min bror likte aller mest-
Naturen, dyrelivet og særlig hans egen reinflokk.

Wivian har klart å fange min bror så utrolig godt med disse lysene som hun lager til oss som sitter igjen med minner som for framtiden er det vi har av han.

Vinterland

Vi er fortsatt i nord.
Bror er ikke bare kommet i jorda, han har også fått spandert snart et lass med snø over seg fra vår Herre selv.
Det snør, snør , blåser og snør mer.
For noen dager siden blåste pipehatten av badstua. I går blåste og herjet det så ei lykt dunket i veggen flere ganger før den blåste ned av veggen... mens konemor fyrte i badstua. Konemor kom inn med puls på 150 og kritthvit i ansiktet, mens ho spurte om lille hadde vært ute og herjet med ho.

Det er enten vinden eller bror som herjer med deg sa jeg, nettopp hva hun ikke ønsket å høre. Bror jobbet masse med badstua sammen med lille, og han var både stolt av resultatet og trivdes i badstua.
Etter at vi hadde fyrt opp i går og lille hadde vært ute en tur, kom han farende inn - døra til badstua hadde blåst opp i vinden, løsnet fra hengslene og lå ute på gårdsplassen da lille kom kjørende. Vi bare kikket på hverandre, det har vært veldig med vind her nede i fjæra, hva som helst kan blåse i vei.


I natt har det blåst og snødd masse, igjen. Onkel Lille og Lillesmurfen vår har brøytet rundt omkring på bygda og hjemme på formiddagen, mens begge avleggerne har brøytet, kjørt og kosa seg ute på gårdsplassen i ettermiddag- mens konemor og jeg har tatt siste opprydding på bedehuset.

Før vi i det hele tatt kom oss til bedehuset slet vi med å komme fra parkeringa med leiebilen- den sto fast på flat bakke.., trodde vi.
Neida, et frossent håndbrekk var det som satte stopper for oss... Stakkars konemor, tidligere i dag fikk hun nemlig høre mine kommentarer for hver gang vi tok av etter et stopp med bilen- "jaja konemor, det er som å sitte på med en som nettopp har fått lappen dette..." Plutselig skulle vi forstå at brekket var i ferd med å  fryse til for hver gang vi slo av motoren på turen til utlandet tidligere i dag... 🤣

Vi har klart å få oss en leiebil i vinterland som ikke er skodd skikkelig for vinterveiene her. Vi kjører fortrekker, piggfritt, lav bil og etter noen dager vil altså ikke hjulene gå rundt en gang... 🙉
Nå på morgenen ventet vi veihjelp, hjelpen kom og dekkene var tint over natta 🙉

I dag er det slækkings før avreise i morgen 😊

Det vil alltid mangle en i hans sted

Dagen i dag har vært en helt merkelig dag, en uvirkelig dag og en dag vi helst skulle slippe å forholde oss til- i alle fall på mange år enda.

Starten på dagen var av den rolige sorten- ullbukse, t-shirt, kaffe og slækk i sofa.
Veien til dress ble brått lang samtidig med at tiden gikk for fort. Viten om hva som skulle kle en i dress i dag gjorde sitt til at man holdt igjen lengst mulig.
Etter å ha stablet seg inn i dressene våre bar det til kirken, og der på utsiden- hvor det allerede yret av bygdefolk og tilreisende, der brast hele demningen for meg, og verre skulle det bli.

Bror ble bisatt, fra mer enn full kirke i bygda. Han ble fulgt til graven av mer eller mindre ei hel bygd og enda flere utenfra, folk som ikke bare kjente han- men syntes om han.
Jeg vet rett og slett ikke om en eneste person som ikke syntes om bror- han var en veldig likanes kar, jeg kjenner like til ei som flere ganger har uttrykket at han er den fineste personen i flokken.

Det gamle bedehuset, som ikke lenger er bedehus men bygdehus, var fylt til randen av mennesker som hadde sin relasjon til bror.
Alle aldre og alle sorter mennesker samlet til den fineste bukett - en fantastisk speiling av brors menneskesyn og brors glede over samvær med alle typer mennesker.

Bror var stolt same og stolt reineier, det gjorde ikke noe at han ikke hadde så mange rein- han var glad for de han hadde.
Å spise bidos kokt av bror sin siste slakting gjorde smaken ekstra god for både meg, onkelbarn og mange fler.
For egen del bar minnestunden preg av møter med mennesker- mennesker jeg har kjent godt gjennom oppvekst, av gjensyn, av nye ansikter, av mimring og av for liten tid til å prate nok med så mange.

Mens man tasset ut og inn fra kjøkken mot slutten var det en ting som ble tydelig for meg, i allefall noe jeg ble mer bevisst-
Små bygdesamfunn har sine greier på godt og vondt, jammen sant har de sine fordeler når man står i noe så vondt som vi har gjort denne tiden- det må sies. Bygdefolket har tråkket til, man har bakt, skrellet og forberedt mat, kokt mat, servert, stått i oppvask, ryddet og vasket, lånt ut utstyr fra hjemmene sine, kommet med overraskende greier på døra osv.

Det har vært en ubeskrivelig vond tid, dagen i dag er den verste jeg har opplevd noen gang- og det på tross av å faktisk ha opplevd mye dritt.
Vi har kommet oss gjennom dagen i samlet flokk, nå begynner veien videre uten bror.

Det vil alltid mangle en i hans sted, det er noe jeg og vi må lære oss å leve ut fra.

Et nytt år har startet

Et nytt år har startet, godt nytt år.
Vi har hatt en rolig første dag i det nye året. Enkel markering av den broren som ble 35 år første dagen i nyåret, pizza og kake for samlet flokk.

I stedet for tur til utlandet ble det hjemmedag. I stedet for tur til grillstua for bål og utekos, ble det hjemmedag.
Onkel lille har tatt ansvar for lillemann.
Mens vi søstre har hatt besøk av felles venninne og bekjente til prat og reunion- har onkel hatt med lillemann til jobben for å prøve hjullaster. Jaja sa han, når det ikke ble noe av noen planer ute i dag, måtte vi finne på noe gøy for gutten.

På formiddagen i dag har vi besøkt tante og onkel, og jeg må si det for meg var godt å se spesielt onkel. Jeg har tenkt masse på onkel før jeg reiste nordover, onkel som i årevis har hatt bror mer eller mindre boende hos seg da han var barn/ ungdom.

På hjemvei stoppa vi innom for å se om det var liv i karen på 72 år som over tid har støttet, gitt omsorg til, hjulpet og brydd seg om bror. Han har vært sjåfør for å få bror til lege, til kontorer, til butikker. Han har stillet opp og gjordt hva han har kunnet for å få hjelp også siste uken min bror levde, og siste dager- men måtte maktesløs se på at ingen trådde til for å hjelpe.

Nevøen vår har reist til den andre delen av familien sin i dag, husets gutter er dermed redusert til to stykker- og så er det meg da.
Onkel lille og lillemann fyrte sauna i kveld, så fikk vi avsluttet dagen på den best tenkelige måten.

Jeg kjenner på kroppen at det nærmer seg begravelse, en merkelig uro har bredt seg utover og brer seg utover i kroppen og det snører seg sammen i luftveiene. Hodet jobber for fullt og følelsene ligger på utsiden og koker.
I morgen kommer konemor og lillesmurfen.
Jeg gleder meg masse til å få samlet min egen lille flokk, det er alltid som om noe faller på plass når vi fire er samlet etter adskillelse. Nå kjenner jeg ekstra på det, og kan  vanskelig beskrive savnet av og gleden til å ha familien og spesielt konemor hos meg igjen.

Livet går videre, livet leves

Det er nyttårsaften i dag.
Opprinnelig plan var å feire nyttår sammen med konemor, avleggerne og de venner vi har feiret nyttår med fra vi flyttet på oss.

Likevel-
Planene er endret,  og Nå sitter jeg her oppe i nord sammen med søsken, nevø og lillemann- mens konemor og lillemor er sammen med venner og naboer som tradisjonen er.

Det er rart å være tilbake her oppe sånn plutselig, enda mer rart er det å feire nyttår her oppe og mest rart er det å være her nyttårsaften uten konemor og lillesmurfen.
Likevel-
Det spises, det drikkes. En bror, en svigersøster og en søster som har stått over kasseroller, dekket bord og ordnet i hele formiddag for å få til felles familiemiddag.

Vi har vært på kirkegården hos våre foreldre, hos bestemødre og vi har sett stedet som klargjøres til bror- noe som var hardt og brutalt.
På hjemvei var vi innom hjemme hos bror med lys. Det var en absurd opplevelse å stå på utsiden av døra til sjåen der livet endte for bror.
En følelsesmessig toki tilstand- Spørsmål i hodet- hvordan så det ut der livet endte for bror, hva hadde han rundt seg, hva var det siste han så mens han levde?
Et Skrikende behov for å gå inn i sjåen på den ene siden, for på en måte å komme så nær han man kan.
En mer fornuftig avgjørelse på andre siden kan hende, om å bli på utsiden, hvem vet.

Det smiles og les, det gråtes og det prates. Gjengen har ligget, og ligger, langflate i sofa- noen med film og noen med mobilspill.
Ute kan vi rett som det er se raketter skyte i været med både smell, lys og vakre farver og mønster mens vi venter på at det nye året skal starte.

Livet går videre, livet leves.

Jeg har kjent på både glede og sorg

Veien mot begravelsen har begynt.

Lillemann og jeg sto opp klokka 04.30 i dag, jeg for min del etter 2-3 timers søvn, så startet vi på reisen nordover.
Etter å ha vært på farten fra før klokka seks i dag tidlig, var vi framme hos min søster og i samlet flokk klokka halv tre i dag. Framme ved tilholdssted hos min lillebror var vi etter tolv timer fra reisestart.

Det har vært godt å komme til samlet flokk i dag, samtidig er det veldig rart at bror ikke er sammen med oss - en viktig del av oss er borte.

Lillemann min er med meg nordover, noe som ikke kan sies å være annet enn godt. Dagen i dag har bragt oss som er igjen sammen, herunder også bror sinn 16 år gamle sønn- og min gudsønn.
Vi har faktisk snakket litt om det i dag, jeg og min lillebror- vårt fadderskap overfor nevøen vår, hva innebærer det..?
Vi har et særlig ansvar for å følge opp vårt gudbarn, for å ivareta og gi omsorg til han framover.
Du kan tro vi har hatt det litt morsomt med dette også, og vi har i det hele hatt ei fin tid sammen i dag.
Min lillemann har vært så spent på å møte fetteren sin som han ikke har sett på 6 år faktisk, han har vært spent og gledet seg til turen i sin helhet, til onkler, til tanter, til mulighet for å være ute i snø og til scooter.

Jeg må si at jeg har kjent både på glede og sorg, på lykke og smerte, og på savn og på kos i dag.
Det er godt å ikke bare kjenne det vonde. Det er godt både å kjenne og å se, at vi faktisk kan både le, være glad og kose oss sammen i denne tiden som i utgangspunktet er meget tung.
Lillemann har frydet seg sammen med fetter og lilleonkel. Fetter og lilleonkel har frydet seg sammen med lillemann. Jeg har frydet meg ved å se denne trioen sammen.

Vi har gjennom dagen i dag også delt mange tanker og minner om bror. Det har vært sorg over tap og opplevelse av å ha blitt frarøvet en bror (min opplevelse). Det har også vært

glede og latter over gode og morsomme minner.

Jeg er takknemlig for dagen i dag, for det dagen har bragt meg og jeg håper dagene framover blir om ikke like, så like fruktbare.

hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?

I tiden som har gått fra telefonen har livet i grunnen fortsatt, det må jo det som broren min sa i telefonen.
Jeg har hatt det aller best når jeg har vært sammen med konemor og barna våre, når hverdagen har gått mest mulig sin vante gang - jeg må nok bare erkjenne at jeg er et rutinens og stabilitetens menneske...

De tunge stundene har vært innom hver dag, de har sneket seg på - i starten når konemor var på jobb, når barna har var på skolen, senere når konemor har vært på tur, når jeg har sust rundt med støvugeren eller moppen, når avleggerne har sittet i andreetasjen og spilt...
Men -
så går det litt tid og barna har kommet hjem fra skolen, konemor har kommet hjem fra jobb,  barna kommer ned fra spilling eller konemor kommer hjem fra tur - da er det som om solen har tittet fram fra et tungt skylag og jeg har kunne kjenne at det letter også inni meg.

Det aller beste i denne tiden har vært at jeg har denne rolige kjæresten min labbende rundt akkurat som hun gjør -
Uten å si så veldig mye, bare være.
Uten å kreve så mye, bare være.
Det å bare være sammen- i stua, i sofa, hun sitter forran og inntil meg - eller jeg sitter forran og inntil henne, ute på tur sammen ... disse stundene har vært de aller beste.

Inni mellom har det kjentes ut som om hjertet mitt skal revne, eller som om jeg skal kveles - i disse stundene er jeg overbevist om at jeg vet hvordan en fisk på land har det, når jeg gisper etter luft... Vel, ikke det at fisken gisper etter luft - den er vel heller ute etter vann...

Disse dagene etter at min bror døde, ikke helt overraskende, men likevel uventet og brått;
Disse dagene har vært som å sitte plassert i et rom med alt på vent.
Disse dagene har vært som å befinne seg dels svevende og dels sugd inn i et vakuum.
Disse dagene har vært ei tid der man sitter med opplevelse av å ikke tilhøre noen tid, man bare er.

Jeg har ikke vært alene, det må sies.
Som jeg sa litt lenger opp har konemor vært der, hele veien - også der Krise-Ivar og co ikke eksisterte.
Jeg anser meg selv som ikke bare heldig, jeg er den aller heldigste, som har den konemora jeg har - og jeg skulle ønske hun kunne se det selv også.
Ikke bare spør konemor hvordan det går, om det går bra, om jeg får sove og hvordan jeg sover. Konemor mi lever for tiden med ei kjerring som lever mye i kraften av å være - fjernstyrt, glemsk, rotete, følsom, utålmodig... Jeg er med andre ord ikke den letteste å være i hus med om dagen.
Konemor mi er den snilleste, godeste og besteste konemor man kan tenke seg - og hun viser det ekstra mye nå om dagen.
Faktisk, faktisk synes jeg litt synd om henne - for som hun bare har sagt litt til meg om - det må være ganske frustrerende og fortvilende å ikke vite hva man verken kan eller skal gjøre - selv ikke når man får høre at man gjør alt man kan, at sånn som man er nå er aller best.

Det har gått snart to uker fra telefonen om min brors død kom.
Nærmere ei uke etterpå fikk jeg brått en telefon fra hjemkommunen min, en kar presenterte seg fra kriseteamet.
Aller først ville karen fra kriseteamet beklage på det sterkeste at man hadde fullstendig glemt meg av.
Glemt meg av?
Ja, når slike ting hender (herunder, når noen i nær familie tar livet sitt) ringer man forstås fra kriseteamet til de nærmeste i familien for å følge opp disse.
Åååå

Så, til tross for at det egentlig har gått overraskende rolig og bra for seg -
Da han karen fra kriseteamet ringte meg, noe overraskende, fikk jeg plutselig en realitetsorientering. Jeg må bare si at i etterkant av den samtalen så brast det for meg...

"Nå er det jo slik at jeg har fått flere spørsmål angående den siste helgen din bror var i livet..."
Jeg fikk en hel utgreiing om den siste helgen bror levde, om kommunikasjon, tilsyn og mangel på sådant.
Selv fikk jeg anledning til å stille noen spørsmål tilbake, og du kan tro meg - det gjorde jeg.
Det jeg satt igjen med etter samtalen med karen fra kriseteamet, det kriseteamet som hadde glemt av at man i det hele tatt eksisterte, var ett eneste spørsmål;
Hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?
Ja, det er jo spørsmål vi også vil ha svar på var det eneste jeg fikk fra karen.

Når jeg var ferdig i telefonen med han krise-Ivar, kastet jeg meg ut i Perle (bilen) og kjørte til skolen for å hente barna.
Riktig nok er det en veldig kort tur til skolen, men jammen sant klarte jeg å grine temmelig mye på den korte tiden det skulle ta å kjøre dit. Jeg skal bare hilse å si deg det at i forhold til den rolige og siviliserte gråten jeg beskrev i tidligere innlegg, så var dette en langt i fra sivilisert og nøktern gråt. Jeg mer eller mindre hylgråt, mens jeg hev etter pusten. Jeg jamret og bar meg, og jeg tørket tårer til den store gullmedalje.
Farskens Krise-Ivar, når man først skulle bli glemt i dagevis var det vel ikke nødvendig å ringe i det hele tatt tenkte jeg.

Jeg vet ikke hvordan de med ansvar for min bror kunne la dette skje, det visste ikke Krise-Ivar heller. Men-
Jeg har tenkt å finne det ut, det vet jeg!