Dersom det å nå klimamålene er viktigere enn sikkerhet på veien... må det da være enda bedre å la være å brøyte veiene vel..?..!...?

 Fantastisk (idiot) idé...

Elektriske brøytebiler, i nord - halloooooo????

Nettopp i går leste jeg i avisen iFinnmark, landets nordligste avis, om tidsbruk, ressurser og utfordringer for hjelpemannskap i Finnmark som må rykke ut til El-biler og hybridbiler vintertid.

Brøytebilene holder trafikkårene åpen for folk, veier som lar folk leve og bo i bygder. Brøytebilen har en livsviktig funksjon, å bytte dagens biler ut med El-brøytebiler vil utsette folk i den nordligste delen av landet for unødvendig risiko for liv og helse.

Brøytebilen ikke bare brøyter veiene, den er i mange tilfeller tilfluktsted for personer som har fått stopp, som fryser. Uten brøytebilen å stige inn i hadde mange fryst ihjel på fjelloverganger opp gjennom årene.

Prøv å se følgende for deg -

1. En ambulanse på vei fra Berlevåg til Kirkenes sykehus.

Det er desember eller januar og graderstokken viser -27,5 grader, og det blåser så kraftig at du ikke ser mer enn en meter eller to framfor deg. Veien over fjellet er stengt, så man tilkaller brøytebilen som rydder vei framfor en slik at man i det hele tatt kan ta seg fram. Bak ambulansen kjører følgebilen, som ser til at alt går som det skal framfor seg.

Fly, eller helikopter?

Ikke et alternativ under de forholdene som rår vintertid!!

På denne måten har ambulanser tatt seg trygt og godt over fjellene i nord gjennom mange år.

2. Folk i personbiler på vei hjem fra arbeidsuke eller til en ny arbeidsuke milevis hjemmefra, som reiser ut på handling eller som skal besøke famile / venner.

Dette er folk som kjører personbiler over fjellene i nord, folk som er vant til å kjøre kolonne i dårlig vær. Det hender av forskjellige grunner at man blir stående til fjells, derav anbefalinger om å fylle tanken, sørge for å ha godt med klær både på og med seg, og gjerne også ullpledd eller annet som kan holde varmen i bilen - før man legger ut på kolonnekjøring. Ikke bare én gang har det hendt at biler får trøbbel over fjellet; Man går tom for drivstoff, varmeapparatet slutter å fungere, biler som kræsjer eller hva enn som kan dukke opp av utfordringer.

Mange ganger opp gjennom årene har biler av forskjellige grunner fått problemer og stanset opp - midt oppe på fjellet. I disse tilfellene blir det fort kaldt, iskaldt, farlig kaldt i disse bilene.

Hva tror du har vært redningen?

Jo, det er brøytebilene.

I mange år har brøytebilene hatt funksjon også som tilfluktssted for folk i nød på fjellet. Enkelte ganger har man fylt brøytebilen med mennesker som holder på å fryse av seg rævva til fjells.

Kan du så se for deg samme type situasjoner, men med El-biler som skal krysse fjellet, for ikke å snakke om El-brøytebiler som skal brøyte veien, sikre ambulansen trygt over fjellet, for ikke å snakke om å holde både motor og varmeapparat gående slik at folk har et sted å søke tilflukt?

Det er veldig enkelt -

Dersom dagens brøytebiler blir erstattet med El-brøytebiler vil man utsette folk for helserisiko, for livsfare.

Risikoen vil komme fordi El-brøytebilen ikke kan gjøre samme jobben som den klassiske brøytebilen- ikke påmsteder utenom bykjerne og tettbygde strøk der det finns både ladere og varme hus.  Det ville være en gavepakke til alle de som jobber for sentralisering, fordi man ville tvinge folk til å flytte fra bygder da det ikke lenger er trygt å bo der.

Uten en vei ut vinterstid når han står på som verst.

El-biler går tom for strøm, det samme gjør El-lastebiler / brøytebiler. Lading tar tid, lang tid - tid man ikke har dersom man ligger i en ambulanse med hjerteinfarkt. Batteri går tom for strøm dersom man blir stående en liten stund i sprengkulde uten tilgang på lading.

Man kan uttale seg lett om enkeltelementer ved oppgaver som er betydelig mer komplekse- det samme skjer over hele linjen, man ser kun sitt eget lille innsnevrede ansvarsområde eller behov.

Helse-

En hver spesialist konsentrerer seg om sitt eget lille spesialfelt, ansvarsområde. Man glemmer å se på helheten, på pasienten.

Budsjett-

Man ser krav om og behov for å ta ned bruk av penger, dermed kutter man budsjett på steder som får alvorlige konsekvenser i den store sammenheng - forebygging både i helse og skole, som man vet slår mye sterkere tilbake økonomisk på senere tidspunkt.

Trafikk-

Man ser på øyeblikkets mest økonomiske løsninger, som stadig viser seg å gi alvorlige konsekvenser på senere tidspunkt.

Eksempel; leirraset i Trøndelag sist sommer, jernbaneutbyggingen i Moss.

Ta det helt på personnivå-

Jeg skal fram med trafalgaen min, at det skjer ting framfor meg som gjør det naturlig å vente før jeg kjører bryr ikke meg. Jeg kjører på, ploger meg fram - også fysisk om jeg må.

Køkultur, der bestemor (beklager, det har oftest vært type dame 60+ som har råket meg) stikker seg inn fra sidelinjen i en eller annen kø- enten direkte frekk og fysisk brøyter seg plass, eller av typen "skal bare" for det er det jo ingen av oss andre i kø som skal.

Så fikk jeg tømt ut noe av frustrasjonen over alle stykkevis og delt som fører an rundt oss...

Hvor var jeg, jo - avslutningen på innlegget;

Dersom det å nå klimamålene er viktigere enn sikkerhet på veien, både for brøytesjåfør og andre, må det da være enda bedre å la være å brøyte veiene vel..?..!...?

Så ville ikke veiene være kjørbare.

Biler ville ikke kjøre-

biler som likevel kjører ville stanse i snøen.

Redningsbiler kunne man også glemme, da de ikke ville ta seg fram i snøen.

Vi ville ikke kunne kjøre mer -

Med alt dette ville vi vise for verden at vi tar klimamålene våre På alvor, vi hadde gått fram som et godt eksempel, verdens utslipp hadde redusert seg kraftig og...

... hei, stopp der...

Det hadde jo ikke skjedd, ikke helt -

Vi måtte i tillegg også stoppe kua fra å rape - DA hadde vi tatt klima på alvor da, og DA hadde vi redusert utslippene betydelig...

... men det er en annen diskusjon 🫵

Onkel, har du noen penger i lommene i dag, få se..?"

 Noe av det første jeg husker av onkel,

er han sittende ved kjøkkenbordet sammen med mamma.

Da vi var små var det gøy med onkel- alltid med penger i lommene sine, jeg kan huske vi spurte;
"Onkel, har du noen penger i lommene i dag, få se..?"
Den gang var vi for små til å forstå ting, forståelse har kommet med alder. Forholdene hjemme var av en art jeg som ungdom og ung voksen har brukt tid på å akseptere, på å jobbe meg forbi.

Skam, sårhet og mental smerte - over de kår vi vokste opp i, noe verken vi eller mamma kunne noe for. Onkel ble redningen for mamma om og om igjen- økonomisk, mentalt og praktisk.

Onkel hjalp mamma med penger, penger så vi fikk mat på bordet.
Når vi ble større og galskapen tok til hjemme og vi ble kastet ut under åpen himmel, da var hjemmet til onkel og tante et selvsagt tilfluktsted - i flere uker om gangen var vi fordelt på hjemmet til onkel og hjemmet til besta.
Når farsan døde, og mamma kort tid etter, var også onkel der- det ble et naturlige sted å gå, et naturlig sted å fortsatt finne mamma.

Etter jeg ble voksen har jeg nesten ikke vært i Finnmark, jeg skal erkjenne det. De siste ti årene har det blitt noen turer- seks i tallet der jeg har tre begravelser, et bryllup og en konfirmasjon i innholdsfortegnelsen. Besøk hos onkel og tante er også i innholdsfortegnelsen- en varm klem, småprat, spøk og latter rundt kaffekoppene. Det har vært godt, alltid.

Nå er han her ikke lenger, onkel, men vi vet han ikke er borte- han har tatt veien videre.

Buketten nære mennesker som har reist videre begynt å få en viss størrelse-

Til vi ses igjen,
Hils de andre onkel ❤️

Same eller ikke same, faktabasen er så stor at det nytter lite å bæse

Bryllupsfesten, heajastallan, som går på NRK om dagen får kritikk fra alle kanter, nesten som nordavinden i flåklypa.

Dersom man våger å sette egen ære og stolthet til side,

dersom man våger å se filmens innhold med litt åpent sinn,

Vil man raskt kunne se og kjenne seg igjen i det budskapet som er pakket inn i handlingen -

Same eller ikke same, faktabasen er så stor at det nytter lite å bæse - da ender man bare som enda en forsterking av seriens innhold.

Ære og stolthet, fasader, voldtekt (trolig mer overgrep uten vold?), vold, psykisk helse, kjærlighet, språkbruk, fordommer, homofobi, kvinnesyn, oppdragelse, symbiotiske familiebånd, konkurranse, (påstått?) krenkelse, tilhørighet, selvmord, å henge med eller ikke henge med i tiden, tradisjoner, flukt, kultur eller ukultur, alkohol/ rus, forsvarsmekanismer, identitet og sånn kan man trolig fortsette enda litt til...

Det mest irriterende gjennom hele serien var for meg musikkvalget-

En uendelig støy som stadig veltet innover handlingen i serien.

Likevel, støyen har sin funksjon, nemlig å frembringe opplevelsen av kaos, og for meg også ubehag - noe jeg synes den lyktes med.

Jeg kan lett kjenne igjen alle de elementer som er nevnt over.

Man har klart å pakke serien med absolutt alt man kan finne av elementer som peker på destruktivitet og dels mørke i et lite samisk lokalsamfunn ja- men som absolutt er aktuelt også i diverse små, gjerne litt sånn på kanten til bortgjemte - i allf bortglemte - lokalsamfunn, man treffer altså blink med tanke på realismen i handlingen.

Og så dere-

Selv om man har med alt det negative som er mulig å springe opp og fram, så har man altså også med seg det vakre- glem ikke det.

Kjærlighet mellom to er bakteppet for filmen, en kjærlighet som kjempes for da sterke elementer  rundt helst ser at man hadde valgt noen som passer familien, som passer slekta, bedre.

Kjærligheten mellom to av samme kjønn har enda mer plass i handlingen, noe som gjenspeiler også en utfordrende realitet i det virkelige livet ikke bare i ei samisk og bygd, men kanskje den mest kristen-konservative bygda i landet, og i små lokalsamfunn for øvrig.

Naturen, glem nå ikke naturen og været, så mektig både i skjønnhet og kraft at det kan ta pusten fra en hver som kommer ut for det.

Dessuten, når det røyner på som verst, når uhelsen tar en og man er som svakest - da stiller lokalsamfunnet opp, da er det forståelse og omsorg - da er det tilhørighet og godhet.

I det hele tatt-

Folk skulle tatt av seg fordoms-briller og krenkelses-briller, satt seg til og sett denne serien med åpent sinn - latt seg bli med inn i seriens handling og budskap med visshet om at man har satt ting på spissen om ikke nødvendigvis veldig på spissen. Så får det være at man har komprimert innholdet så det kan bli litt mye... Lev med det, se forbi det - se serien og ta til deg budskapet, lær litt om det og de som lever i ytterpunktene.

https://www.nordnorskdebatt.no/hva-er-budskapet/o/5-124-405542

Fjøs, skur, stall - samma det, barnet var ute og barnet var lagt i matfatet til dyra

 Julehøytiden er på hell-

P7 klem jul har spilt julemusikk siden lenge før advent, til irritasjon over at man drar noe av det som er julens glede, kos og kjennetegn langt utenfor høytiden musikken hører hjemme. Da jeg i romjulen satte på P7 klem jul for å nyte julemusikken under alenetiden i bil, skulle jeg få meg en emosjonell kilevink i det jeg kunne  høre og se at P7 klem jul brått var blitt til P7 klem igjen, og det MIDT I HØYTIDEN musikken er ment for. Skal ærlig erkjenne a da tenkte jeg Hva feiler det folk, eller hva feiler det de som styrer i kanalen P7 klem?

Send meg den personen som har sagt det er ok å spille så mye julemusikk før jul, før advent faktisk, at vi er lei så snart papiret er røsket av siste julegave på julaften- og i det høytiden så vidt har startet, så skal jeg si vedkommede noen solide ord!

Sånn, da var den frustrasjonen ute av tankene- og godt er det, for den har irritert meg mer enn godt er...

Så, til jula-

Julaften med festmiddag og tradisjoner for alt fra når tid man står opp, hva man spiser til både frokost, middag og kvelds, hva man ser på tv, om man går i kirken, strømper og gaver - garantert enda mer- hele dagen er satt i tradisjon, system og vaner. Julaften er en dag jeg tror at garantert slår opp gjennomsnitlig stressnivå hos det norske folk. 

Romjulen er den lengste tiden av julehøytiden- juleferien, fridagene de fleste av oss er takknemlige for å ha i forbindelse med jul. Romjulen er og tiden for å kjenne etter på takknemlighet og glede, til å være med de man holder nær seg, til å nyte  livet og kjenne etter på både opp og ned i det.

Så har vi denne greien med det jeg kaller gnål og støy fra utsiden, stemmer og handlinger som bare ikke kan la være å komme til uttrykk. Dette gnålet, denne støyen, har blitt så vanlig at man ikke lenger blir overrasket av den- den er nesten forventet om enn ikke ønskelig.

Hva jeg snakker om?

Jeg snakker om alle de som ikke kan dy seg for å gnåle om hvorfor vi feirer jul, om hvor Jesusbarnet egentlig var født, om datoen han egentlig var født og i alle fall ikke født osv osv.

Sammen med alt dette gnålet skal det selvfølgelig også gnåles til alle som fortsatt har Jesu fødsel som hovedfokus i julen-

Er dere klar over at Jesus ikke var...

Er dere klar over at Bibelen sier eller ikke sier...

Jul ble feiret lenge før Jesu fødsel, og er blitt stjålet av kristendommen som har gjort den til sin...

Det er ganske fasinerende om man tenker over det-

Mennesker som på ene siden absolutt ikke tror på julens budskap slik vi kjenner det- legger ut årlig for å belære troende i en hel religion - om dens religion, i tillegg til å blåse ut til folk som ikke lever ut tro men som setter tradisjon og kultur høyt.

Ærlig talt-

Alle som feirer jul med Jesusbarnet i fokus vet at den 24 er en dato som er satt, fotdi man ikke kunne si helt nøyaktig når tid han ble født. Etter hvert har det kommet antydninger og antakelser mer eller mindre av typen "innenfor dette tidsrommet". Mennesker som følger religionen med Jesusbarnet og voksne Jesus vet dette, selv om man feirer denne ene dagen i slutten av desember.

De samme menneskene vet godt hva Bibelen sier eller mer konkret hva den ikke sier, om fødsel i en stall.

"Var ikke rom for dem i herberget".

"Barnet ble svøpt og lagt i en krybbe".

"Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe".

Gnålet og støyens stemmer er så opptatt av det jeg vil si er sannheter og konkretisering  utenfor sammenheng, at man ikke har tatt høyde for noe av det som er naturlig å tenke- noen vil si det opplagte, det som står mellom linjene.

Jeg har feiret dager- både festdager, runde dager og andre dager til og sammen med familie og venner - i forkant eller etterkant av selve dagen - det har gått helt fint, feiringen har gått fint selv om det ikke har vært på eksakt dato.

24 desember er et tall satt for enkelhets skyld, når jeg feirer jul driter jeg i om det er den eller den eksakte dagen som burde vært satt - feiringen den 24 fungerer tipp topp - fordi det jeg feirer er fokus.

Det var ikke ledig plass i datidens overnattingsmuligheter innendørs.

Barnet ble svøpt, det ble pakket inn, og lagt i en krybbe.

Krybbe?

Ja, krybbe. Vi som er vokst opp på landsbygda, om ikke på gård så med kjennskap til gård, kjenner godt til hva en krybbe er.

Krybbe var, og er fortsatt, noe til bruk for å gi dyrene mat i. For å si det sånn, at barnet ble lagt i en krybbe tilsier at dingsen dyrene fikk mat i for han ble det som i dag er gjennomsiktige senger med hjul på fødeavdelingene.

Se det for deg-

Ikke et eneste sted med mulighet for å overnatte, inntil en person tilbød paret å sove sammen med dyrene der det var varmt - historisk sett tenkt mann ettersom det var vanlig at man kun hadde to fysiske kjønn på den tiden og det var mannen som jevnt over styrte og hadde ordet. Tiden vil vise oss om gnålets og støyens stemmer også vil røske tak i denne detaljen og skufle inn en hen i fortellingen.

Uansett dere-

Det var fullt overalt inne, paret tok tilbudet til han kisen (jeg tenker det var en kar) og slo seg ned ute sammen med dyrene.

Tror du de hadde fjøs av sortene vi har i dag?

Kufjøs

Saufjøs

Grisefjøs

Hestefjøs - altså stall

Hønsehus

Osv?

Bortsett fra hos de som drev med dyr, (selv uten data på dette vil jeg tenke) svaret er nei.

Langt flere, men langt mindre forhold enn i dag trolig, hvermannsen hadde dyr til å dekke sine behov for mat.

De dyrene man hadde delte husrom, om man kalte det fjøs, skur, shelter, uthus eller stall - samma det tenker jeg.

Dyrene sto sammen, de fikk mat i en krybbe og alt dette foregikk ute - derfor dette tegnet til gjeterne om å finne barnet pakket inn og lagt i matfatet til dyrene.

Alle som i dag feirer jul med Jesusbarnet i fokus vet disse tingene, kjenner detaljene i historien.

Fjøs, skur, stall - samma det, barnet var ute og barnet var lagt i matfatet til dyra.

Stallen er et navn man har valgt, så enkelt er det. En hver julekrybbe ser ut som et skur, et shelter, le for vind og vær slik det var på.tiden Jesus ble født. Hva dette krypinnet egentlig het er meg rævende likegyldig - begrepet stall er noe vi kjenner til, noe som er lett å forholde seg til, det funker som snus pleier en venn av meg å si. Julen er høytid i landet vårt og verden over om enn ikke i alle land. At det er høytid betyr at det er helligdager og fest.

I landet vårt har vi fridager knyttet til høytid, om man ikke jobber med mennesker eller annen beredskap. Alle har fri, også personer som ikke tilhører kristendommen, liketil julegnålets og julestøyens stemmer har fri. Det er fasinerende å tenke på at mens man sitter i sin julefri, som julehøytiden gir - så bruker man denne til å gyve løs på julehøytiden, graver seg ned i detaljer tatt ut av sin sammenheng som man spyr ut av seg - hva man ønsker å oppnå er uvisst, jul feires det uansett.

Mange som feirer jul feirer ut fra tradisjoner, feirer uten at jesusbarnet og historien rundt han har plass i feiringen, feirer uten preg av høytid- men med respekt for høytiden og dens lange historie. Dette er også julefeiring, en feiring med lang historie, en feiring med fokus på relasjoner, godhet, omsorg osv. Dette er en julefeiring vi på ingen måte har rett til å shame, en feiring vi skal være glad og takknemlig for at også har plass.

Fordi, Uansett hvorfor vi feirer jul;

Fellesnevnerne er godhet, relasjoner, omsorg. Felles er at man legger forskjeller til side, man strekker seg litt lenger.

Julen bringer håp, bringer ønsker og drømmer-

I årevis har man feirert jul side om side, det håper jeg fortsetter uansett hvor sterke og mange julegnålet og julestøyen blir.

Nå er jula så på hell at vi skal pakke den ned. Kasser med pynt-

Julekrybber, jesusbarn, juletrepynt - liketil juletrær for de som driver med vaskekte plastikktrær. Alt pakkes bort, sånn skal det være i nesten et år - da er det påan igjen med julekos og la oss ikke glemme julegnål ogjulestøy.

Takk for denne gang, og godt nytt år 🎉🎉

Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole

 Jeg forstår at man skal tenke seg om ikke bare én gang, heller ikke to eller kan hende tre ganger - man skal tenke seg godt om før man velger å ta et barn ut fra sin kjernefamilie for å sende dette barnet til en internatskole - men, det jeg likevel ikke kan la være å undre meg over er hva det er som gjør at vi utelukkende har slått fast at det er feil?

Om vi tar en tur tilbake til den tiden vi gikk på internatskole -

Jeg og min bror, han karen som bodde sammen med oss, vår kusine og han karen som hun delte plass med på vårt internat, de fire tøffingene som bodde på internatet for de eldste elevene og den lille trioen som bodde på det tredje internatet.

Når jeg ser tilbake på oss som var der, ser oss med litt voksne øyne i forhold til de barneøynene jeg hadde på den tiden.

Av alle oss internatbarna var det tre barn som hadde fysiske og kognitive utfordringer, resten av oss var der av psykiske / psykososiale grunner.

De tre som var der av fysiske og kognitive grunner kunne med fordel vært integrert inn i ordinære skolesystemer. Vi ønsker å være et samfunn der inkludering og mangfold er en viktig verdi, tilrettelegging og oppfølging på ordinære skoler kunne derav vært en gunstig og hensiktsmessig ting både for disse tre elevene og for øvrige elever på deres hjemskoler.

Resterende av oss på internatene var der av enten psykiske eller psykososiale årsaker, som ga sitt utslag i skolehverdagen og hverdagen generelt.

Altså -

Det var ting utenfor oss selv, ting i tilværelsen rundt vår hjemmesituasjon, som dannet grunnlaget for de utfordringer og begrensninger som fulgte hverdagen vår. Kall det forstyrrelser, påvirkninger, triggere eller hva enn - det var likevel disse tingene som førte til psykisk uhelse og sosiale utfordringer.

Ved at vi ble tatt ut av en tilværelse der faktorer som trigget utfordringer var eksisterende, for å bli plassert på denne spesialskolen, fikk vi et nødvendig miljøskifte vil jeg påstå. Vi fikk en pause fra påvirkninger, triggere og forstyrrelser i hjemmemiljøene våre som gjorde at vi kunne senke skuldrene våre og være barn og ungdommer.

Visst var det krav til oss også på internatet og skolen vi gikk på, det var forventninger og det var en oppdragende gjeng med miljøterapeuter som fulgte oss hver dag og kveld gjennom hele uken.

Samtidig var også dagene bygget opp av rutiner og miljø rundt oss som speilet normalsamfunnet. Vi ble vekket til faste tider i ukedagene for å nå morgenstell, frokost og skole. I tillegg hadde de eldste egne vekkeklokker for å øve seg på å stå opp selv. Vi hadde felles måltider sammen med de voksne, vi hadde faste oppgaver av huslig aktivitet som rullerte oss i mellom og hadde til hensikt å gjenspeile det å ha ansvar som del av en gruppe. Herunder var det pådekking av bord, oppvask, henting av mat fra hovedkjøkkenet, rydding på fellesområder, ansvar for at eget rom så greit ut osv.

Det er egentlig ikke overraskende, burde i alle fall ikke være, at de barna som ikke var vant med verken rutiner eller ansvar fikk viktig lærdom. På den annen side var det slik at de barna som var overlesset med ansvar de egentlig ikke burde hatt hjemme, fikk se og erfare hva det er et barn forventes å ta del i og hva ikke.

Utover hverdagslige og alminnelige rutiner og ansvar, besto uken av mye fellesskap på internatet og ikke minst kosestunder av en art som var ny for veldig mange dessverre.

Helgekos for eksempel, langt fra kjent for mange - hva er det, er det vanlig, skal vi sitte sammen, skal vi kose oss..?

Fritidsaktiviteter, det å gjøre ting sammen med gjevnaldrede - som å stå på langrenn eller slalom, veldig rart i starten. Er det meningen at man skal ut sammen, skal vi legge ut på langtur med langrennski? Skal vi på helgetur? Skal vi på en ukestur, nesten type ferie?

Mange av barna på spesialskolene fikk utvilsomt viktig lærdom - 

Om det å være del av et fellesskap, om det er familie, fosterfamilie, skole, vennegjeng eller hva enn. Om det å både få og ta ansvar, for eget liv, for et fellesskap for de man har rundt seg.

Om kommunikasjon, hvordan snakke med med hverandre på en konstruktiv og alminnelig måte? Hva er det naturlig å snakke om, hva bør man evt. snakke mer om og hvilke ting snakker man ikke om - i alle fall ikke som barn?

Om følelser, man erfarte at det å kjenne på ting var normalt, det å åpne opp for hva man kjenner er normalt - for eksempel gråt, da det å gråte for mange var utelukket.

I det hele tatt kan man si at barna som gikk på denne internatskolen i alle fall, fikk en grunnleggende lærdom om det å være menneske, om normer i samfunnet, om å leve helhetlig - man fikk sosial og emosjonell kompetanse rett og slett.

Nå er det slik at det på ingen måte var slik at sosial kompetanse og empati var fullstendig fraværende for alle de barna som kom til denne skolen - likevel må det kunne sies at det var en viss mangel på disse tingene blant barna på skolen.

Tilbake til det store utspillet på slutten av forrige innlegg -

Jeg tror enkeltelever, som meg, som min bror, som kreti og pleti rundt om på internatene i vår tid på denne skolen - hadde godt av oppholdet på skolen. Jeg tror det var godt for enkeltindividet, jeg tror det var en god ting for familiene og jeg tror vi som samfunn med spesialskolene la godt til rette for både enkeltelever, familier og lokalsamfunn rundt om - selv om det for en stor del av barna innebar reising og adskillelse fra familier.

Tenk deg -

Ved at jeg og bror reiste disse kilometerne til internatskolen fikk vi lagt til rette for personlig utvikling, for mestring og selvstendighet innenfor trygge, omsorgsfulle rammer - tilrettelagt på en måte som speilet familier med tanke på størrelser og sammensetninger.

Hver enkelt elev fikk individuelt tilpasset skolehverdag der man så eleven bak utfordringer og man tok hensyn til at en hadde lopper i blodet, en trengte mer praktisk tilnærming, en hadde mye angst og en annen var deprimert. Man kunne slappe av med viten om at ingen kom til å arrestere en fordi man ikke klarte å følge med, fordi man trengte gjentakelser, fordi man framsto masete. Man visste at man kunne være som man var, samtidig også med visshet om at man trengte å fokusere på visse utfordringer i form av konsentrasjon, lesing, pust eller hva det måtte være. Ikke om man skilte seg ut, men at man skilte seg ut var ikke noe tema - fordi alle hadde en greie, sin egen greie.

Jeg tror oppriktig at spesialskolene hadde noe for seg, jeg tror skolen vi var på var bra for oss og jeg tror spesialskolene rundt om var bra for de som trengte de.

Med det sagt ligger det også litt i luften at jeg er usikker på hvor rett det var å legge ned alle disse skolene, og det i et eneste jafs - fordi voksne mennesker kjente på utfordringer ved adskillelse, ved avstander, ved å la barn bo borte hjemmefra osv. uten at man nødvendigvis har brukt nok tid på å sette seg inn i helhetsbildet i situasjonen - hvorfor skal barnet være så langt hjemmefra og hva kommer ut av det.

Jeg har tenkt på en ting, nemlig det at det i dag settes ned kommisjoner og utvalg som skal se på hver eneste lille ting rundt oss.

Kommer det spørsmål om en ting, vi setter ned utvalg som ser på det.

Peker man på noe som anses uheldig, vi setter ned utvalg for å se på det.

Har man en uheldig hendelse av noe slag, nytt utvalg som skal se på det.

Når man i sin tid fant ut at man skulle legge ned fuglene vet hvor mange spesialskoler som igjen huset en rekke barn pr. skole som altså gir et ganske stort antall barn totalt sett - da var det ikke snakk om ett eneste utvalg, ingen meldte inn verken behov eller ønske om at her må vi bruke tid til å se nærmere på en evt. nedleggelse - og det fra forskjellige vinklinger.

Tenk om man hadde satt ned et utvalg bestående av fagfolk, foreldre, tidligere elever på spesialskoler osv. Spesialskolene hadde ikke fortsatt som de en gang gjorde tror jeg, men det er ikke sikkert man hadde lagt ned alle skolene helt heller tror jeg... man hadde kan hende endt opp med en mellomting av det som var og det som er (eller ikke er) i dag.

Jeg skal ikke komme med noen konklusjon verken til ene eller andre siden i spørsmålet om spesialskolene, men jeg vil si -

Vi har et samfunn der både politikere og fagfolk har en tendens til å se veldig sort hvitt på ting, gjerne definert ut fra eget ekspertområde eller enda mer - ut fra egen ideologi.

Drift av sykehus

Drift av skoler

Drift av barnehager

Boligbygging

Samferdsel

Kultur

Overnevnte er bare eksempler, absolutt ikke en uttømmende liste...

Jeg skulle ønske man kunne se mer nyansert på ting, at man kunne se mer helhetlig på ting, at man kunne begynne å se på ting og utfordringer i samfunnet med individene i fokus. Hva er det som vil tjene folket best - ikke bare nå i vår tid - men også for framtiden?

Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole i Alta. Året ga meg pusterom, året ga meg lavere puls og ro i kroppen. I dag nesten førti år etter at jeg startet skoleåret sammen med min bror, har jeg fortsatt kontakt med ei av de som fulgte meg tettest på internatet - det var en sann glede å ha besøk av henne her hjemme med familien min. Rart var det, å forklare for barna hvordan vi kjenner hverandre, hvilken relasjon vi har hatt - da jeg var barn og nå. Godt var det, å kunne fortelle for barna mine betydningen Jorunn har hatt for meg som liten jente og for den del også den relasjonen vi har tatt vare på og har i dag. Jeg har også kontakt med hun som var støttekontakten min den gang, nå er det en del år siden vi møttes forrige gang - men jeg håper vi får til flere møter.

Jeg er overbevist om at utformingen av meg som person, og etter hvert som selvstendig voksenperson, ikke hadde vært som den ble uten dette året. Hvordan bror og jeg vokste enda tettere sammen dette året er også av en betydning det er vanskelig å beskrive - derfor er jeg takknemlig fordi vi fikk det året.

Dette året hadde vi et friår sammen, fri fra bråk og spetakkel, fri fra trusler og fri fra alkohol og spetakkel rundt alkohol

 Jeg har delt et bilde i sosiale medier, bildet er delt flere ganger over flere år og er av meg og min storebror som tok sitt eget liv - i dag er det faktisk seks år siden han ble funnet livløs. 

Bildet av meg og min bror er et bilde som ble tatt av en ung, tysk fredsarbeider som var stasjonert ut i Norge for å avtjene verneplikten sin - og viser meg og bror sittende på rattkjelken til min bror før vi setter utfor en lang bakke.

Hva er det som er så spesielt med dette bildet, hvorfor lager jeg et blogginnlegg om det?

Jo, fordi -

På bildet har jeg ved de siste delinger en tekst som sier at bildet er tatt da og da, mens bror og jeg gikk på en internatskole 440 km hjemmefra - og dette forstås, dette har skapt reaksjoner og tilbakemeldinger.

For en del år tilbake var det aldeles ikke uvanlig å sende barn på internat mens de gikk på skole. En lang periode ble samiske barn i Finnmark og nordtroms sendt med tvang for å bo på internat, med den hensikt at de skulle fornorskes. For samiske barn var det ikke lov å snakke samisk, om man gjorde det så fikk det konsekvenser i en eller annen form. Det hørte også med mobbing og trakassering av disse barna.

Men altså, bror og meg - samiske barn ja, internatskole ja - men ikke med tvang og ikke under de samme forutsetninger og kår som bare ti - femten år før vi hadde vår tørn.

Vi gikk på en spesialskole for barn med diverse utfordringer, noe som var helt vanlig på den tiden vi vokste opp. Faktisk ble både denne skolen og tilsvarende skoler lagt ned ikke mange år etter at vi gikk der, fordi styresmakter kom fram til at det umulig kunne være bra for barn å bli sendt bort hjemmefra slik praksisen var, det kunne umulig være bra for barn å bli plassert på internat med fremmede, for ikke å snakke om å gå på en skole der alle barn var i behov for en viss tilrettelegging og spesiell oppfølging i skolen.

Var dette så ille for oss?

Var denne ordningen så feil at det var viktig å legge ned disse skolene?

Selvfølgelig var det ikke alle barn som responderte etter ønske på å sendes til slike skoler, selvfølgelig var det ikke alle barn som hadde godt av å være borte fra familiene sine, selvfølgelig var det barn som hadde det vondt og som kan hende hadde daglige utfordringer med savn osv.

Men -

Det var også barn, som i vårt tilfelle, som responderte godt på et slikt skoleår. Det var barn som blomstret ved å komme på et sted som dette, som oss. Det var barn som hadde det godt, som trivdes og som trolig også kunne blitt værende lengre om det var muligheter for det.

Disse spesialskolene og tilhørende internat huset barn med diverse utfordringer, både fysiske, psykiske og sosiale - fellesnevneren var at skolen av en eller annen grunn ble vanskeligere å gjennomføre for barna.

For meg personlig var ikke skolen den største utfordringen, jeg klarte meg greit på skolen - men utenom skolen var det utfordrende nok til at man valgte å sende meg til en spesialskole.

Som min mor sa flere ganger "Man tenkte at det kunne være godt for deg å komme litt bort, og det var utvilsomt bra for bror din at du var med".

Bror slet med skolen og bror slet med angst fra han var veldig liten.

Det var en utfordring for bror å ta seg gjennom det faglige, men også alle de krav som ligger utenom det faglige. Bror var redd for å bli forlatt, for å bli alene. Bror hadde utfordringer med å takle autoriteter i den grad autoritetene viftet med autoritetskortet sitt, altså at man på en eller annen måte antydet eller viste at det er jeg som bestemmer og du må gjøre som du blir fortalt.

Det er ikke rart at bror hadde disse utfordringene, han opplevde autoriteter nær han som misbrukte sin autoritet til å mishandle han fysisk med vold og psykisk med trusler, hersketeknikker og instrukser - Hvem som helst ville hatt de samme utfordringer med autoriteter om man var i samme sko som min bror.

Nøkkelen for å nå inn til min bror var som med alle andre i samme sko, å være en autoritet med krav og forventninger som ikke presenteres som krav eller forventning - i alle fall ikke i starten. Kluet med bror var å kommunisere med han på en måte som gjorde at han hadde opplevelse av kontroll selv, at han hadde opplevelse av at han kunne ta valg, at ingen bare tredde noe ned over hodet på han - som også er nøkkelen for andre i samme sko... meg selv inkludert...

Skolen vi var på tok i mot barn fra hele Troms og Finnmark, og vi var kanskje rundt 20 barn som gikk på denne skolen. De fleste av oss bodde på internat, men det var også noen som bodde lokalt og ble fraktet til og fra hjemmet daglig. Alderen på barna var sprikende, i vår tid var jeg den yngste med mine 11 år mens de eldste ble 16 år i løpet av våren før skoleåret sluttet. Vi som bodde på internat var fordelt på forskjellige internat, dette for at ikke antall barn på hvert internat skulle overstige en alminnelig stor søskenflokk. På internatet jeg og min bror bodde var det meg, bror og en gutt til på alder med min bror som bodde fast. I tillegg til oss tre var det to stykker som byttet på å være med to uker om gangen, den ene av disse var vår kusine.

Miljøarbeiderne på denne skolen var personer som hadde jobbet lenge som miljøarbeidere, eller miljøterapeuter som jeg i dag foretrekker å kalle de. Det var en liten gjeng med faste mennesker som gikk turnus og skrev rapport fra hver vakt - godt voksne mennesker og personer som selv hadde barn på vår alder.

Etter kort tid på skolen fikk jeg en støttekontakt, ei ung jente / dame som var og plukket meg opp en gang i uken - og så bar det ut å finne på ett eller annet.

I starten kunne jeg ikke fordra å måtte fare ut med denne jenta, fullstendig unødvendig i mine øyne - fordi?

Fordi jeg var usikker, jeg likte kontroll. Å henge ute med støttekontakten min bød på utfordringer jeg ikke likte, som det å ikke vite hva som skulle skje fra gang til gang, hvem skulle man møte, folk ville se på meg, jeg kom til å kjenne meg dum, jeg kom til å kjenne meg liten og gjennomsiktig, jeg kom til å kjenne hjertebank, jeg kom til å synes at det var grusomt, jeg kom til å svette... det var ikke måte på.

Det er bra for deg, Sissel har vært støttekontakt før og er kjempehyggelig.

Jada, det er hun sikkert tenkte jeg - men jeg vil ikke ha noe med henne å gjøre.

Vil eller ikke vil, jeg skulle være med Sissel - som var datter til ei av de som jobbet i administrasjonen. "Søster, det går bra - hun var her i fjor og er snill". Ikke en gang bror sin trøst klarte å fjerne skepsisen min, men den fikk meg til å gi henne en sjanse.

Starten av relasjonen til meg og Sissel opplevdes anstrengt fra min side, men skulle etter hvert bli veldig god - så god at vi har kontakt fortsatt i dag nesen førti år senere.

Bror og jeg har alltid hatt et godt forhold og et spesielt forhold, vår relasjon ble enda tettere året vi var på internatskole sammen. Vi lekte sammen, vi gråt sammen, vi lo sammen, vi gikk til skolen sammen, vi gikk hjem sammen, vi spilte spill sammen - vi hadde et normalt liv sammen om enn 440 km borte fra vår egen familie.

Dette året hadde vi et friår sammen, fri fra bråk og spetakkel, fri fra trusler og fri fra alkohol og spetakkel rundt alkohol.

Sommeren før vi reiste på denne skolen var sommeren det knakk for meg, altså sommeren det ble kjent for verden at jeg hadde levd med seksuelle overgrep hele oppveksten fram til da. Da det knakk for meg var det allerede bestemt at jeg skulle gå på denne skolen sammen med bror, men det var fra da man begynte å forstå de utfordringer som satt hos meg - og det var fra da det ble gjentatt for meg at jeg kanskje har godt av å komme meg bort fra ting et år, liketil legen satt sammen med mamma og fortalte meg det "det er kanskje bra for deg å være der et år, komme litt bort fra alt dette".

Det er forskjell på fysiske utfordringer og psykiske og / eller sosiale utfordringer med tanke på disse internatskolene.

Jeg tenker helt seriøst at det kan hende var på sin plass å tenke at barn med fysiske utfordringer skal implementeres i ordinære skoler, man skal ikke holdes utenfor på en spesialskole utelukkende for barn med spesielle behov. Jeg tenker også helt seriøst at det kan hende ikke hadde vært så dumt om man fortsatt hadde hatt slike skoler tilgjengelig for barn med psykiske og sosiale utfordringer.

Jeg skal si litt om hvorfor... i neste innlegg...

Med sin utilstrekkelige tilrettelegging for personer som trenger ekstra tilrettelegging oppnår man manglende inkludering, manglende sosialisering og man utsetter en gruppe mennesker for dårligere helse

Kjenner du til begrepet vanfør?

Funksjonshemmet, er det et begrep du kjenner til fra dagligtalen?

Hva med handicapet?

Begrepet vanfør ble brukt om personer med nedsatt funksjonsevne fram til rundt sekstitallet, da begynte man å bruke begrepene funksjonshemmet og handicapet, det foretrukne var faktisk handicapet.

Handicap er et begrep vi kjenner godt til i dagligtalen i dag. Begrepet ble tidligere brukt til omtale av personen med nedsatt funksjonshemming, men er nå mer i bruk i beskrivelse av situasjoner - altså mer indirekte tilknyttet en person.

I dag har man kommet dit at man har gått bort fra begrepet vanfør, heldigvis - Om vi tenker det er stigma med dagens begreper hadde det vært fullstendig på tur med et begrep som vanfør i driv. I dagens samfunn sier vi ikke vanfør, man har også bestemt at begrepene over - funksjonshemmet og handicapet er begreper som er stigmatiserende og ikke skal brukes.

Begrepene har hatt sin funksjon, de har gitt en umiddelbar forståelse av at her snakker man om en gruppe mennesker som har noen utfordringer i hverdagen - som har spesielle hensyn å ivareta.

Så hva bruker man da, hva skal man si i stedet for disse to begrepene?

Man skal si "personer med nedsatt funksjonsevne" - det er hele ti stavelser!!!

Funksjonshemmet - fire stavelser, tre stavelser for meg som er fra Finnmark.

Handicapet - fire stavelser, tre stavelser for meg som er fra Finnmark.

Personlig lurer jeg på hva som er galt med begrepet funksjonshemmet?

Jeg tar meg den frihet å spørre, fordi jeg tilhører den gruppen som faktisk kan spørre - og det uten at det umiddelbart ligger an til å dra verken kortet med trakassering, fordømmelse, diskriminering eller krenkelse.

For meg er denne vridningen på bruk av funksjonelle ord, dette tidens behov for å ta bort krenkende begreper og fraser - i dette tilfellet for funksjonshemmede tåpelig. Det er like tåpelig som argumentasjonen for å fjerne begrepet flyttsame og erstatte det med samen som flytter på seg.

Seriøst?

Ja, det er seriøst!

Jeg hadde en gang en lærerinne som hadde oppe ord og begreper i timen. Diskriminering, krenkelse, stigmatisering osv var et naturlig tema forstås. Det skal sies at damen kunne provosere, hun elsket å provosere - OG hun fikk visselig med seg klassen i engasjement rundt tema. Jeg mener, hvem ville ikke bite på og diskutere hvor vidt man skal kalle en flyttsame for samen som flytter på seg eller flyttsame? Likeledes en sjøsame, skal denne kalles sjøsame eller samen som lever ved sjøen?

I dette tilfellet vårt her, nå, i dag - 

Kan man kalle en funksjonshemmet for funksjonshemmet, eller skal man si personen med nedsatt funksjonsevne?

Igjen skal jeg tillate meg å være personlig.

For meg framstår begrepet "funksjonshemmet" kort, konkret, enkelt og uten noe unødvendig fjas. Ladningen "personer med nedsatt funksjonsevne" framstår for meg tungvint, unødvendig konkretiserende og aller mest - setningen framstår betydelig mer stigmatiserende, fordi den på en måte understreker mine begrensninger for meg- som om jeg ikke er smertelig nok klar over de fra før.

Funksjonshemmede lever med sine begrensinger hver dag, hele håret. Hver dag er man klar over sine begrensninger, hver dag er man klar over at man er en minoritet i resten av befolkningen.

Hvordan er det å leve med en funksjonshemming?

Det er begrensende, naturlig nok.

Samfunnet bruker ressurser på hva man skal bruke slags begrep for å omtale personer som har en annen funksjon enn majoriteten, for å unngå krenkelser, diskriminering osv.

På den annen side er det samme samfunnet sparsommelig når det kommer til praktiske tilnærminger for å unngå utenforskap, unngå diskriminering i praksis. Med sin utilstrekkelige tilrettelegging for personer som trenger ekstra tilrettelegging oppnår man manglende inkludering, manglende sosialisering og man utsetter en gruppe mennesker for dårligere helse - i den grad man kan se at kropp og hode henger sammen og derfor må ses i en sammenheng.

Med praktiske tilnærminger som kan gjøre hverdagen enklere for de som trenger det tenker jeg på type inngangspartier til diverse bygninger, tilgang på heis, tilrettelagt kollektivtransport - herunder også tilgjengelig kollektiv transport den tiden på døgnet kollektivt kjører. Jeg tenker på flere tilgjengelige parkeringsplasser for personer som har vanskelig for kollektivt, muligheter for å ta pause med tilgjengelige sitteplasser - Ute, på kjøpesenter, på sykehus, i offentlige bygg.

Det må sies, i rettferdighetens navn -

Vi har stadig flere aktører som tenker helhetlig, og tilrettelegger for personer som trenger det for en helhetlig opplevelse av god helse på tross av sine begrensninger. Jeg vil trekke fram eksempler fra områder jeg selv trives veldig godt, nemlig ute i naturen. Det er kommet flere turområder der man har gjort om stier med røtter og steiner til små grusveier, med dette kan rullestolbrukere ta del i naturens positive påvirkning av helsen vår. Baderamper ses på stadig flere badestrender, noe som gjør at også personer med visse begrensninger kan komme seg ut i vannet på en forsvarlig og grei måte - tenk deg for en boost og opplevelse av helse og livskvalitet som dette er for de som trenger det.

Vi har en vei å gå, vi har en jobb å gjøre - når det kommer til hvordan vi som samfunn kan legge til rette slik at man kan hende ikke tenker så mye over at noen har behov for spesielle tilrettelegginger - fordi det er noe som bare er der, noe vi som samfunn har tatt ansvar for.

Så er det slik dere, at innenfor minoriteten jeg har snakket om over - blant personer som har behov for tilrettelegging med bakgrunn i en eller flere ting som legger begrensinger i livet, finnes det en annen minoritet.

Personer som lever med usynlige funksjonshemminger, som lever med begrensninger i hverdagen sin - funksjonshemminger som ikke er synlige for deg og meg og som dermed bringer til bords ytterligere med utfordring.

Hvordan er det å leve med usynlige funksjonshemminger?

Det skal jeg snakke om i podkasten min på nyåret, da får jeg besøk av Simen Bondevik som har engasjert seg i nettopp dette.

Hører du podkast, gå inn på spotify og søk opp "psykt bra samtale", trykk på følg så går du ikke glipp av denne episoden når den kommer.

I tillegg ligger det inne mange andre spennende samtaler du kan høre på enn så lenge.