søndag 26. januar 2014

eventyrskogen

Konemor kjøpte seg nye isbrodder i fjor, som hun tok i bruk for fullt før jul. Jeg fikk tilsvarende i julegave, og ungene fikk hvert sitt par i forrige uke.

Hva er det så med disse broddene, når man finner det for godt å skrive om de?

Jo, nå skal du høre -
Isbroddene har en øverdel av gummi som smettes godt rundt skoen - hele skoen - og sitter som støpt. På undersiden består broddene av lenker og klør, solide klør som klorer seg fast i underlaget når man går på is og skare - smukk, smukk … null friksjon når man går - nesten som truger, bare med klør og uten selve trugen…

I går tok vi på oss isbroddene våre og la til flekkings opp gjennom den isbelagte bekken som snor seg opp i skogen
Vi labbet oss opp over bekken og når det ble for tynn is flytta vi oss videre opp i skogen / marka - vi kosa oss masse, ungene er fantastisk flinke til å ballansere og klatre der det er behov for det.

Faktisk er de så flinke at eadni kan bli nervøs, når lillemor befinner seg dinglende oppe i et tre som brer seg over den isbelagte bekken - da ser eadni for seg både comotio celebri, sykehus, observasjon og evt. skavanker… samtidig som hun kjenner skrekken bre seg i kroppen…



Vi forlot etter hvert bekken, og tok sikte på trollskogen…
"hvem er det som vandrer rundt i skogen min..?"
"nei eadni, jeg vil ikke at vi skal si sånn…"

Trollskogen er full av skumle trær, skjeggete trær, mosegrodde steiner - og en trollstein, en stooor trollstein. Mamma og lillemor klatret på steinen og smilte pent når fotografen kom forbi, mens lillemann løp i vei oppover stien…
"hallo, hvem er det som kommer i skogen min" kunne vi etter hvert høre litt lenger opp, før lillemann kom med kurs ned mot oss igjen når han syntes vi ble litt trege…

Det er slik her oppe i marka, at når man har kommet seg gjennom trollskogen, da kommer man til huskeskogen. I huskeskogen er det to husker; en stolpehuske- som er nedsnødd på denne tiden, og en slengdisse - som er fantastisk morsom.


Lek, masse lek -

Det er lite som er så kjekt som å se ungene fryde seg i lek ute i naturen, det er ingenting som heter TV, magiske winx, dora, ben10 i skogen.

Det som der i mot er, er lillemann godt plantet med rompa på tauknuten og et godt grep om tauet, for ikke å snakke om fart så duskene danser på luen hans.
Og lillemor som holder så langt opp på tauet at hun ikke treffer tauknuten med rompa si, hun bare holder seg fast med armene og beina rundt tauet mens hun svinger seg rundt oppe i luften i en forrykende fart.

Morsomst denne gangen er likevel konemor, som sørger for god kontakt mellom tauknuten og rompa si, mens hun kaster seg framover i lufta - gjør et byks og treffer bakken på mag til alles fornøyelse…



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...