I mitt hode og i mitt hjerte er det egentlig veldig enkelt

Jeg vet hva jeg vil ha i jula, og hvordan jeg vil ha det- alt med utgangspunkt i barndommens julefeiringer.

Adventstiden-

Om man deler min tro eller ikke, jeg tror vi trenger å bli minnet om at det kan være bra for oss å vente på ting.

Adventstiden her i smurfeland brukes til kos, turer til fots både alene og sammen, forberedelser til jul og alenetid- tro det eller ei, jeg har alenetid.

For meg er advent minst like kos som selve jula, om enn ikke høytidelig.

Jeg elsker ventetiden med alle lys og farger - lysene fra barndommen har jeg tatt med meg - de gir meg en opplevelse av varme, lysene forteller meg at alt ikke er ille selv om det er mørkt rundt oss. Ikke bare liker jeg å omgi meg med lys i adventen, jeg liker lys med farger, noe som jeg ser kan bli litt vel mye for de jeg har rundt meg. Advent fyller meg med en tilfredshet ved å ha noe å se fram mot i, noe å gleder meg til.

Jeg håper vi her i smurfeland har lært våre barn litt om det å vente på ting, glede seg til ting for så å kjenne en større glede når man endelig når målet.

Lillejulaften-

Vi setter pris på at man nyter julematen og ikke spiser til man kreperer, derfor er julegrøten i smurfeland flyttet fra julaften formiddag til lillejulaften. Med julegrøten legges også grunnlaget for en god riskrem.

Ingen pynting av juletreet tidlig i advent, treet har i tråd med tradisjonen vært pyntet lillejulaften med både kjøpt julepynt, gaver og hjemmelagd pynt. Noe av pynten har helt spesiell hjerteverdi - fordi det er gaver, fordi det er lagd av barnehender eller fordi det er kjøpt inn av en spesiell grunn.

De siste årene har vi tatt inn og pyntet juletreet på pittelille julaften,  altså 22 desember - dagen bror ble født. Vi har endret på tradisjonene og lagt pynting av tre til denne dagen både for å frigjøre tid på Lillejulaften - som skaper mer rom for kos og gir mindre tid til kav- OG for å gjøre bror sin dag litt hyggelig.

Årets lillejulaften som av undertegnede ble brukt i akuttmottaket på Kalnes,  har vist oss at man godt kan feire jul uten julegrøt, dermed også uten riskrem. Vi har og sett at det fungerer uten Karamellpudding på selveste julaften.

Julemorgen-

Jeg står tidligst opp av husets folk- dels fordi kroppen ikke klarer å ligge spesielt lenge, og dels fordi jeg på mine voksne dager nyter å stå opp tidlig.

Mens flokken fortsatt sover lager jeg til julaftenfrokost - så venter jeg, igjen... denne gang på at flokken skal våkne.

Julaftenmorgen er den beste stunden på julaften... (ja, det hørtes veldig rart ut med julaftenmorgen...). Under denne tiden råder det ingen stress, ingen krav, ingen forventning, ingen mas. Vi er ingen storfamilie,  vi er ikke mange. Det er oss fire og hunden som er sammen i jula, noen reaksjoner har det blitt gjennom årene.

"Så dere reiser ikke nordover?..!"

"Dere får ikke besøk fra nord..?"

"Så det er bare dere fire..?"

Vi fire har feiret jul sammen siden vi flyttet sørover, vi har en rolig, fin og god jul- og vi trives med det, det ser faktisk like kaotisk ut i stua sent om kvelden som om vi var fjorten stykker.

Julemiddagen-

Vi spiser fortsatt lutefisk i smurfeland, men vi spiser den en av adventshelgene- du husker fra lenger opp i innlegget at vi ikke ønsker å se folk spise seg ihjel julaften... Selveste julekvelden kjører vi ribbe med sprø svor og tradisjonelt tilbehør. Karamellpuddingen er fast dessert, laget slik svigermor lærte hun jeg deler seng, hus, vaskemaskin og huslån med - og så finnes det enkelttilfeller som i år, der omstendighetene tilsier endring i tradisjonen.

Disse tradisjonene, denne måten å ha det på- er det et absolutt,  noe som må til for at det skal bli jul?

Svaret er enkelt, Nei.

I mitt hode og i mitt hjerte er det egentlig veldig enkelt.

For min egen del handler julen om nettopp dette lille barnet som ble født i en stall for mer enn to tusen år siden. Sammen med et ukjent antall andre mennesker deler jeg troen på at dette barnet skulle bringe håp og lys til menneskene.

Med denne enkle forståelsen av julen er det ingen og ingenting som legger et absolutt for hva som skal til for en riktig julefeiring.

Tradisjonell julemat og juletøy, snø og de riktige folkene rundt en, kirkebesøk og hva enn det måtte være - ingenting av dette har til sist noe å si for om jeg får julestemning eller ikke, for om jeg kjenner det godt å feire jul eller ikke - julen kommer uansett.

Uansett hvor jeg måtte befinne meg i verden, uansett hvem jeg måtte befinne meg sammen med - så langt det lille barnet svøpt i en krybbe i en liten stall har sin plass i hjerterommet mitt, så blir det jul.

 Ønsker leserne mine en god finale på jula 2024, og en god nyttårsfeiring i morgen 🥳🥳🎄

Vi barna var kjøtthoder som ble puttet i bilen og tatt med til det store utlandet...

Om jeg tenker tilbake på jula i den tiden jeg vokste opp, så var det helt andre forhold enn det er i dag. Advenstiden var ei tid med masse lys.

Når man vokser opp i ei lita bygd i Finnmark fyller man advenstiden, den mørkeste tiden i året - som i Finnmark betyr mørketid med mørke hele døgnet på de mørkeste dagene - med lys. Lysene som ble satt opp var klassiske lys, men også mye bruk av fargede pærer. Det skal litt til å komme seg gjennom mørketiden i nord, faktisk er denne tiden så mørk og tung at mange blir både psykisk og fysisk dårlige av det.

Det å tilføre lys og farger denne tiden er en nødvendighet for veldig mange, for å klare seg gjennom det tyngste mørket - det er også grunnen til at adventslysene gjerne kommer allerede i november og blir til ut i januar et sted.

Man var flink til å besøke hverandre i den lille bygda jeg vokste opp, kanskje spesielt i adventstiden. Noen av bygdas kjerringer bakte lefser eller smultringer sammen, noen sammen med storfamilien og atter andre alene. Man bakte i store mengder og så ga man bort julekaker til noen man visste var alene og kan hende ikke hadde tilgang til hjembakte julekaker.

Julestrømpene forberedte man i god tid fram mot jul, ukevis i forveien startet man med å få i hus innhold til disse, fordi det førte med seg kostnader - utgifter man ikke hadde anledning til å ta på en gang rett før jul. I tillegg var det nok en viss porsjon av fornøyelse ved å forberede disse strømpene. Fram til jeg var langt oppe i barneskolen hadde vi fire eldste av barna en felles julekalender, en kalender som bar med seg en pitte liten ting for hver dag. Ikke bare ventet vi barna på jul gjennom advent, vi ventet også på at det var ens egen tur til å åpne kalenderluken for å få denne lille dingsen på innsiden.

Julemat, julegodt og juledrikke - dette reiste vi over landegrensen for å handle inn. I dag er ting annerledes om man ser på priser, da vi vokste opp var det aller meste langt billigere i Finland - men man hadde kvoter for hvor mye kjøtt man kunne ha med seg over grensen, som man har kvoter på alkohol og tobakk. Med et visst antall kilo pr hode var det helt vanlig at man opererte med det som fikk navnet kjøtthoder, vi barna var slike kjøtthoder som ble puttet i bilen og av sted mot det store utlandet bar det.

Selveste julekvelden var kjernefamilien samlet rundt eget spisebord,  i egen stue og på eget gårdstun, å samle storfamilien til felles feiring var aldri et tema. Vi hadde ikke oppvaskmaskin, og det opplevdes tidvis som om julaften var et eneste spis, vask opp, dekke på til nytt måltid, spis, vask opp osv. Julegrøt, lutefisk, ribbe - alt kom i løpet av julaften.

Julen var høytid, var hellig hjemme hos oss. Juleevangeliet ble lest høyt i forbindelse med julemiddagen, en skikk som kom i hus da jeg var i ungdomsskolealder. Skikken hjemme var at når julen ringte inn på julaften, da var det høytid og da var det ikke snakk om verken at man skulle gå på besøk til noen eller få besøk av noen før de røde dagene var til ende - unntaket var å dra til onkel og tante, og til besta, ettersom de var nær familie. Folk skal ha fred i jula sa den eldre garde.

Innom husets fire vegger rådet det julefred fra julen ringte inn til nyttår. Ikke skulle det klippes, strikkes, broderes eller gjøres annet som kunne minne om håndarbeid. Ikke skulle det hugges ved, hamres eller lages støy av noe slag ute på tunet om det ikke var helt nødvendig - høytiden skulle ivaretas. Romjulens middager var søndagsmiddager på rekke og rad, da alt skulle være tatt opp flere hakk fra hverdagen.

Barna skulle ses og ikke høres, en uskreven regel - til hverdags for så vidt, men spesielt i julen.

Ikke alle ting har satt seg som noe jeg har hatt ønsker om å ta med meg inn i min egen lille kjernefamilie, men det er i stor grad elementer fra barndommens julefeiring jeg absolutt har med - det skal jeg si noe om i neste innlegg.

Har du en bevisst relasjon til julen, til hva julen betyr for deg?

 Vi befinner oss nå midt inne i julehøytiden. Det å feire jul er noe vi har gjort i generasjoner, grunnen til at hver av oss feirer jul er ikke så ensidig som den en gang var, nemlig markeringen av et lite barn som ble født i en stall i Betlehem.

Uansett hva som gjør at man feirer jul, jeg er overbevist om at det generelt råder en felles forståelse av innholdet for dagens julefeiring.

Jula handler om fred.

Det er ingen tid på året vi hører mer snakk om fred enn i julehøytiden, fred på jorden, fred fra krigshandlinger, fred i samfunnet vi omgir oss i, fred i hus og hjem, fred til sinns.

Jula handler om familie.

Julehøytiden er den høytiden, den tiden faktisk, på året der fokuset på familietilhørighet, familie-sammenkomster og i det hele tatt familie er større enn noe annen tid. En naturlig greie i denne sammenhengen blir fokuset på det motsatte av familie og det å ha noen å være sammen med - nemlig ensomhet. Det er ingen tid på året der ensomhet får større fokus, trolig også ingen tid på året der det er vondere å være ensom enn i julen.

Jula handler om å gi.

Vi gir hverandre gaver i julen, vi gir julekort der vi deler frimodig av hva året som har gått har gitt oss - og for noen også tatt fra oss. Nå er det vel egentlig slik at vi ikke gir så mye julekort lenger heller, det er i ferd med å bli en tradisjon vi av portokostnader gir fra oss. Vi gir mer av det vi har til overs til de som trenger det i jula enn ellers i året og det er ting som kan tyde på at vi den senere tiden også er blitt mer obs på og flinkere til å gi av tiden vår til de vi har rundt oss.

Jula er håpets og lysets tid.

Vi omgir oss med mye mørke, dysterhet, krig og elendighet, sult og katastrofer, ensomhet og fortvilelse, hat og hatkriminalitet osv osv. Det å bruke juletiden til å holde fast i håp om noe bedre, håp om fred, håp om livskvalitet, håp om endring, håp om nye begynnelser osv - er noe vi trenger. Vi trenger noe som kan gi oss et glimt av og forventning om lys - det gjør jula for oss.

Jula bringer med seg så mye forventing for hver av oss - at det kan bli vanskelig å bære.

Forventninger til perfeksjonisme, forventninger til familiekos, forventninger til å få, forventninger til å gi, forventninger til å være glad, forventninger til å dele, forventninger til å følge tradisjoner og sånn kan man fortsette.

Alle forventingene som omgir oss i jula tar nesten knekken på enkeltpersoner, har du tenkt på det noen gang?

Jeg har tenkt på det.

Jeg har tenkt på det når praten om julemåltider tar til, når spørsmålene om hvordan man pleier å gjøre ditt og datt tar til, når spørsmålene om hvem man skal feire jul sammen med kommer - om man skal være alene eller sammen med storfamilien. Jeg har tenkt på det når spørsmålene om bakst kommer, og jeg har tenkt på det når man er i gang med praten om julegavene kommer - hva har man kjøpt, hvem kjøper man til, hva ga man i fjor, når starter man og hva fikk man.

Hvorfor feirer du jul?

Har du en bevisst relasjon til julen, til hva julen betyr for deg?

Er det tradisjoner, du har vokst opp med jul og den hører derfor bare med - på sin vante måte?

Er det juleevangeliet?

Er det de mer generelle tingene ved julen du legger til grunn - fred, gavmildhet, familie, håp og lys?

Er det fordi alle rundt deg feirer jul?

Har du gjort deg noen klare tanker om dette noen gang?

Oom du ikke har gjort det - hva med å gå i deg selv å gjøre deg opp noen tanker om deg selv og julen - den høytiden på året der vi har fri fra jobb og skole i opp til to uker som det er i år, hvorfor er det slik og hvilken betydning har det for deg... om noen?

Jeg tror at det å være bevisst hvorfor jeg driver med alt jeg driver med rundt julehøytiden er en klok ting. Jeg tror det er klokt fordi vi bruker så mye energi på forberedelser til jul, selve julekvelden og for den del også romjula med alle "hva skal vi finne på?" "Hvilke planer har vi for romjula?"

Dersom vi har gjort oss opp noen tanker om hvorfor vi har fri fra jobb eller studier, hvorfor vi legger så mye energi inn i alle forberedelser og innkjøp av gaver - så tror jeg at vi kan lette på noe av det stresset som er til stede for i alle fall en del rundt oss. Det er noe med at når vi er bevisst på hvorfor vi gjør ting og hva som er viktig for oss - så er det lettere å prioritere det viktige og nedprioritere det mindre viktige.

Lykke til.

om jeg kjenner godt etter kan jeg muligens ane en liten frø av velvilje

 Del 5

Jeg tok mot til meg og bestemte meg for å bruke fem minutter på å gjøre en innsats, trykke på lenken og høre han karen snakke litt lenger enn til der han ber meg om å finne et behagelig sted å slå meg ned... det motet forsvant i det jeg satte meg ned med enheten der youtube ligger inne - svosj, så var jeg et helt annet sted enn i enn døvende sus med han karen på øret - igjen en nedtur med andre ord.

Nå har det gått en stund siden forrige innlegg om yoga, det betyr likevel ikke at jeg ikke har prøvd meg på noe... jeg har bara hatt liten anledning til å skrive...

Lite anledning til å drive med forsøk på yoga har det også blitt, i alle fall når jeg er av den sorten som trenger at det ligger til rette for ditt og datt.

Det jeg har gjort, er å gå noen turer. Jeg har gått ute, sakte, med kamera i hånden. Jeg har sett meg rundt etter motiver og jeg har knipset. Jeg har vasket bil som jeg vil si var nødvendig før jul, og selv om det ble en kattevask denne gang fikk jeg kjenne på behaget og roen ved å gjennomføre denne kattevasken. To dager etter bilvasken og i det regnet plasket ned fikk jeg igjen kjenne på stress når jeg kom ut med bilen, stress over regnet, stress over møkka som igjen setter seg på bilen, stress over møtende biler som av en eller annen grunn er redd for å kjøre nærmere enn en meter fra der asfaltkanten stopper på dems side, stress over dritt som smeller om på bilen fra andre biler som kjører over i min kjørebane, stress over at bilen igjen er møkkete...

I tillegg til å vaske bilen, som jo påfører mer stress i det jeg etterpå kommer kjørende ut i regnvær, har jeg faktisk også gjort noen pusteøveler. De pusteøvelsene jeg har gjort har vært så korte at de har gått over alt fra halvt minutt til et par minutter, og de har foregått mens jeg har sittet i en stol eller ligget i sengen.

Hva jeg har gjort?

Jeg har klipt igjen øynene mens jeg har dratt gode pust inn gjennom nesen og ut gjennom munnen, mens jeg har sittet i stolen. I sengen på sin side er det av naturlige årsaker en helt annen greie. Jeg bruker C-pap når jeg sover, altså en slags pustestøtte. I det jeg har fått på meg masken til C-pap`en begynner det å blåse lett i nesen, for å hjelpe meg til (best mulig) pusting. Når maskinen blåser luft inn i nesen min for å hjelpe meg til å holde systemet åpent, så skjer det noe når man åpneer munnen - det som skjer får meg til å bli som en fisk på land, har du sett det noen gang? Om jeg åpner munnen må jeg stenge i halsen og blir liggende å gispe, gape opp og igjen som en fisk som ligger i fjærasteinene - uten å puste. I det jeg forsøker meg på å åpne luftveien ned i halsen vil det komme et ubehagelig bråk fra maskinen, et bråk som får det til å høres ut som om det er en stor luft lekkasje et sted - og det er det for så vidt også da - fra munnen og ut.

Så, det jeg gjør er å sette på meg masken og legge meg til rette. At jeg bruker masken er rett og slett fordi jeg da får hjelp til å dra de lengste og beste innpust, som vel er en god ting når man skal gjøre yoga. Jeg trekker pusten godt inn gjennom nesen, så langt jeg bare kan, jeg holder et sekund eller to før jeg slipper luften sakte ut samme vei som den kom inn - ut, ut, ut, så langt jeg bare kan klare. Dette har fungert for meg de gangene jeg har gjort det og jeg skal fortelle deg hvorfor. Jeg har pleid å legge meg ned tilkoblet maskinen, jeg har pleid å legge meg ned for nettopp å puste på denne måten - men jeg har aldri tenkt på det som yoga. Jeg har lagt meg ned slik når jeg hav vært ekstra tung i pusten, eller jeg har rett og slett ligget slik og pustet noen gang før jeg sovner, tenkt at jeg må få best mulig nytte av maskinen, la den gjøre jobben sin best mulig ved å hjelpe til gjennom bevisste åndedrag. Herlighet, dersom jeg tidligere hadde tenkt over at dette pr. definisjon er litt yoga Roshild, det er rett og slett Yoga du driver med - da hadde jeg blitt stresset av det også så hadde jeg fucka opp hele innsovningen min... det skulle tatt seg ut...

Uansett-

Om jeg kjenner godt etter, veldig godt, så kan jeg muligens ane en liten frø av velvilje som er i ferd med å slå rot der inne et sted - en velvilje som med litt omsorg vil slå rot håper jeg, og så handler det om å være tålmodig med tanke på hvor mye tid dette lille trenger for å vokse, for å ta seg til overflaten og deretter videre voksing og utvikling.

Ønsker deg en nydelig dag, lillejulaften faktisk <3

💖😊

I dag er det blitt den i morgen det var i går

 I går startet tankene mine for i dag,  da med tankestart "i morgen er det..."

I dag er det blitt den i morgen det var i går.

I dag har tankene mine surret i vei, sammen med en solid porsjon emosjoner.

Jeg har tenkt på bror, på hva som foregikk i hodet hans denne spesielle dagen.

 Hva tenkte han, hva følte han, hva var det som drev han gjennom dagen, den dagen som skulle bli hans siste?

Når tid visste han at den dagen skulle bli hans siste?

Når tid bestemte han seg, bestemte seg for at akkurat denne dagen- presis ei uke før han skulle bli 46 år, at den dagen skulle bli finaleomgangen for hans del?

Det siste døgnet bror levde var det ikke bare kaos i hodet hans, hele han var et stort kaos av å se ting som ikke var reelle, høre ting og folk som ikke var reelle. De siste par døgnene var en kamp for å bli hørt, bli sett, få hjelp - en hjelp som vi i dag vet handlet om å leve eller dø.

Bror var ikke alene, han hadde lillebror sammen med seg den siste helgen han levde. Bror som var storebror,  men i praksis som en farsfigur for lillebroren sin, gikk og løp hvileløs rundt huset til min lillebror denne siste helgen.

Rop og skrik av verden lillebror ikke har hørt verken før eller siden. Skrikene sitter i meg for alltid har lillebror fortalt meg, det samme gjør synet av bror når han vandret att og fram i fjæra mens han ropte og skrek.

Bror ville én ting han, ha hjelp til å sove.

Fredag 13 desember 2019 snakket jeg med bror siste gang.

"Er det farlig om man ikke får sove?"

Bror var redd for mye, døden kanskje aller mest. Likevel, på ett eller annet tidspunkt søndag 15 desember 2019, ble det for krevende å gå rundt uten noe hjelp å hente, det ble for krevende å skrike og rope- ikke de høyeste vræl hjalp.

Et sted i det som var en ny erfaring for bror, nemlig psykose- har han bestemt at han ikke klarer mer.

Et sted denne søndagen var ikke tanken på barna nok til å holde bror hos oss lenger, han må ha bestemt seg for at det han fryktet mest av alt- døden, var bedre enn å ha det sånn som han hadde hatt det den siste helgen.

I dag er det fem år siden denne dagen da et ankerpunkt ble borte, en pappa, en bror, en venn, en sambygding.

Det er ikke sikkert jeg noen gang vil slutte å undre på disse spørsmålene, en del av meg håper faktisk på at jeg ikke slutter.