Den deiligste konemora :-)

I dag har jeg hatt min ukentlige… nei, min hver annen ukentlige fridag. Tanken min var at da skal jeg sove - for jeg er skrekkelig trøtt om dagen, og jeg skal dra ut å handle til helgen og ikke minst lillemann sin bursdag.

Konemor hadde og tanker om å være hjemme fra jobb i dag viste det seg da fredagen nærmet seg, og når hun har tanker om å være hjemme en dag - legger det seg en liten uro litt rundt om i kroppen min.

Kan hende tenker du at det var da merkelig, en fridag sammen med konemoren sin skulle da ikke være noe å uroe seg for - det er fordi du ikke har hatt en fridag sammen med konemoren min…

Da jeg var liten jente var det, som hos andre barn, ikke mye kjekt å være hjemme fra skolen fordi man var syk. I mitt tilfelle kjente jeg etter flere ganger for å forsikre meg om at jeg var for syk til å gå på skolen, ikke fordi jeg i utgangspunktet måtte ligge hjemme i sengen min - det skjedde nemlig ikke…
Det som skjedde var at min mor alltid fant på ting vi skulle gjøre - vaske vindu, bytte gardiner, støvsuge, tørke støv…

Nå har jeg konemor, ei konemor som synes det kan være veldig deilig å ta seg fri fra jobben en sjelden gang for å få gjort et solid tak med husarbeid hjemme.

Ungene sov til klokka var halv åtte i dag tidlig, det var sååååååå deilig - og ei lykke og for oss som voksne som da fikk litt ekstra søvn.
Konemor leverte ungene i barnehagen mens jeg begynte smått å fikse på kjøkkenet, like godt bare å kaste seg ut i drivet - de rutine glade ungene jabbet forresten nærmest i munnen på hverandre på morningen "jeg vil at mamma skal levere oss" - jeg pleier nemlig å hente de.

Utover dagen har vi støvsugd, tørket støv, ryddet og vasket kjøkkenet, ryddet og vasket badet, ryddet og vasket soverommet, vasket over gulvene i huset…
I tillegg har vi vært ute og handlet, laget middag og hentet ned nabohunden.

Nå er huset i skjønneste orden, og jeg gleder meg til resten av helga - for jeg tenker at nå som huset ER tatt, kan jeg vel være heldig å ha konemor for meg selv når ungene er lagt - uten masse gjøremål som venter…

Jeg har den deiligste konemora :-)

…

jeg har hatt en hund inni ovnen når jeg har fyrt opp i dag...

I dag er dag to av vår ut å lufte hunden avtale som varer i tre dager.

Ungene venner seg utrolig fort til ting, og lager seg rutiner. I dag gjorde de ikke store nummeret i barnehagen av å hente nabohunden, selv om de tasset like stolt bort for å hente han - "kan jeg holde han, vær så snill eadni?"
… det er vanskelig for små jenter å holde små hunder, fordi hunden er sterk - og når han draaaaar i vei blir det fort en utfordring.

Småsmurfene har laget seg rutiner og på å ha hunden i hus -
De koser med den, prater med den, ber eadni hente den når den forstyrrer i barne-tv… og lillemann lukker døren for å være i fred når han går inn på rommet sitt for å leke :-)

Jeg for min egen del hadde nesten glemt hvordan det er å ha hund i hus…
Jeg har hatt en hund inni ovnen når jeg har fyrt opp i dag, mellom beina når jeg har holdt på med middagen. Hunden har vært som en hale når jeg har bevegd meg rundt i huset - den har vært med meg inn på do, den har ligget mellom føttene våre under bordet mens vi spiste middag - og laget snorkelyder…
Etter middag åpnet jeg oppvaskmaskinen, og man trenger jo strengt sett ikke skylle av servicet før man putter det inn - vår venn nabohunden sto på siden og slikket sleiven ren, og da det ble vanskelig tok han likegodt sleiven ut av maskinen og med seg i stua på teppet sitt hvor han tydeligvis hadde tanker om å fortsette…

Jeg fløy naturlig nok etter "nei nei kompis, den er samen sin…" - plutselig var jeg faktisk samen igjen, som var kallenavnet jeg fort fikk da jeg ble kjent med vår egen golden retriver.

Det passer forresten bra med kallenavnet samen i dag, det er jo tross alt samefolkets dag -

Lihkku beivviin  :-)

Ps.
Jeg fikk forresten dusje alene i dag, mens konemor står i dusjen i dette øyeblikk med den firbente stående å se på… jeg bare hører de… hun, det er vel strengt sett hun, som prater der inne…

"vi må forte oss, så han ikke tisser inne i huset eadni…"

I dag var det fart, i den grad man kan snakke om fart når det er glatt ute, hjem fra barnehagen. Bakgrunnen for at man lyktes i å få med seg avleggerne kjapt i dag, det vil si uten at det var gått minimum tyve minutter på hentingen, var at vi har lovet å hente ut nabohunden for lufting og tissing.

"Vi må forte oss, så han ikke tisser inne i huset eadni…"
Vi labba hjem og ned på skareføret mellom buskene ved blokka "klip igjen øynene så dere ikke får kvist i øyet" - eadni tenker på alt :-)

Vel nede dykka vi ned i sekken til eadni etter husnøkkel, som stort sett er med i sekken, låste oss inn med sekker og snappet med nøkkel til naboen.

Småsmurfene tasset målrettet og stolt opp trappa til naboen, sto som noen lys på trappa da eadni låste seg inn etter vofsen.
"heeeeeei Baffin, flink hund… flink Hund… flink Hund…" Lillemor har tydeligvis en forståelse av at bare hun gjentar flink hund nok ganger, vil hunden være rolig og hun slipper å kjenne antydning til å være redd for den.

Det er godt å se småsmurfene sammen med hund igjen - De koser seg, de koser med hunden, de er opptatt av å dele med den, av å passe på den… liketil finner de ut at de må være rolige, fordi hunden ikke er vant til bråk...

Det er og høvelig vondt i mammahjertet når det å få hund innfor døra her igjen bringer fram utsagn som "sånn var det med Toya", "sånn gjorde ikke Toya", "jeg savner Toya" og mer til.

Nå er det gått snart et og et halvt år siden vi ble uten vår egen Toya, jeg undrer meg på hvordan den tiden kjennes ut for småttingene. Lillemor var tre og lillemann fire da vi tok hunden vår - fortsatt prater de om henne.
De slenger henne på når vi synger aftenbønn "Gud bevarer mamma, eadni, lillemann, lillemor - og toya". De slenger forresten på flere de, ettersom hvordan de har det, hvem de har krangla med, hvem de savner - aftenbønna kan ende med "mamma, eadni, lilleann, lillemor, toya, tante, onkel, bestemor, bestefar, sito…"

Samtidig som det såre ved savnet kjennes i hjertet, kjennes det og godt - Hunden vår var familie, den har gjort store inntrykk på små barnesinn, de var glad i den - og de ER glad i den, fordi de har funnet ut at hun er i himmelen sammen med bestemor i Tana - at de har funnet hverandre der oppe og har det kjekt.

Nobina seilende på speilholka - igjen...

Jeg tar bussen til jobb tidlig om morningen, er på jobb allerede litt over halv syv - så tidlig er jeg på farta... men det er ikke Nobina - i alle fall ikke fart i samme betydning som det jeg tenker på...

Nobina kommer - enten før tiden, på tiden eller etter tiden - det avhenger litt av vær og forhold og litt av hvem som kjører tror jeg.
I dag kom bussen som tar meg raskest inn til byen nesten et kvarter for sent, at man kommer for sent på dette føret (speilholke, med regn) er noe man viser stor forståelse for - alle vet jo hvor lite som skal til for at det går galt på glatta... men uten kjettinger..???

At fler mannsen vet hvor lett det går galt, gjør at man må være ekstra varsom - og man må være ekstra nøye med å følge formaningen om å sko seg etter forholdene... det er vel egentlig ikke noe man kan vurdere heller - man SKAL sko seg etter forholdene - så alvorlig er det faktisk, at Ola Nordmann risikerer å bli dømt dersom han opptrer uforsvarlig på dette området og noe skjer.


Rett etter kom en annen av de så kalte raske bussene, som går til sykehuset og universitetet, den stoppet opp - og jammen sa jeg stoppet...
Bussen kom seilende inn mot busstoppet, før den seilte ut i veien igjen akkurat når den stoppet - og da ingen på holdeplassen hadde gitt synlig tegn for å få den til å stoppe, eller peivet den videre (man kan jo ikke det når man ikke kjenner de rundt og vet om de skal med eller ikke) - måtte den pent ta sats og komme seg videre...
Det var litt av et syn - bakhjulene sto og spant på stedet, før bussen smålig klarte å finne feste til å kjøre videre mens den seilet ut i veibanen.

Bussen min kom like etter, og oppførte seg akkurat som sin like rett før - seilende inn på siden, seilende ut og jobb-jobb for å ta løs fra holdeplassen.

Jeg satt på bussen og kjente at jeg er lettet over å ikke skulle lenger inn enn til sentrum, samtidig som jeg lurte på - har ikke Nobina lært noe som helst etter å ha kjørt seg selv så i uføret - bokstavelig talt - gang etter gang?

All oppmerksomhet er god oppmerksomhet sier man i noen tilfeller, gjerne i forbindelse med enkelt personer som av ulike årsaker trenger oppmerksomhet - og gjerne er dette diagnostiserte tilfeller.
Jeg tok meg jammen i å undre på om Nobina velger å utsette seg selv for den dårlige oppmerksomheten, på tross av all negativ omtale... det ville jo være helt sprøtt.

Likevel -
Når man kjenner til regelverket som sier at man skal sko seg etter forholdene, man kjører et dråg av et kjøretøy og har ansvaret for ganske mange mennesker når det først fylles i bussene, man kan ende opp med å være til stor skade for andre som ikke befinner seg i bussen men på utsiden... osv - osv...

At man på tross av dette velger å kjøre uten kjettinger når det er så glatt at Ola og Kari Nordmann så vidt holder seg på beina, MED isbrodder - da har man ikke bare et praktisk problem, da har man og et holdningsproblem i Nobina, for ikke å snakke om mangel for respekt for mennesker som farer rundt om i byen, for tiden til folk, for helsen til folk...

Dette er for dårlig Nobina - så dårlig at når ikke hver enkelt sjåfør er i stand til å bruke hodet og sette på kjettinger, så må for svingende ansvarlige i selskapet gripe tak i saken - det hjelper lite å stikke hodet fram i avisen i etterkant av hvert nye negative oppslag og snakke om rutiner, forbedringer og at man ser på saken -
Beklager, for meg som passasjer er ikke det godt nok å se - her må det handles, her må det komme konsekvenser for de sjåfører som ikke setter på kjetting - og etter mitt syn og for selskapet, Nobina, som pr. nå ikke driver forsvarlig.

man vet ikke alltid hvor man våkner opp når man legger seg

Jeg har en deilig lillemor -

Det hender rett som det er, av forskjellige årsaker, at vi våkner opp i samme seng - stort sett har vi da og lagt oss i samme seng, selv om det noen ganger hender at jeg ender opp der i løpet av natten.

I de mest ekstreme tilfeller har jeg lagt meg i ei seng, gått videre til neste seng ut på natten og våknet opp i tredje på morningen- det er ikke å undres om man fra tid til annen i halv søvne lurer på hvor man er når man våkner… dette er ikke fordi man ikke er edru og får problemer med å finne rett seng, det er litt av det å ha små barn - man kan ikke alltid vite hvor man kommer til å våkne opp når man legger seg.

For litt tid siden kunne jeg registrere lillemor styre med sitt på siden av meg om morningen, prate og leke… det gjør hun ikke nå mer…
Nå merker jeg at hun våkner ved siden min, ut fra hvordan hun beveger seg. Neste jeg kjenner, er to små hender som famler i mørket for å finne ansiktet mitt.

Jeg vet det kommer nå, etter å ha opplevd det noen ganger - når hendene har funnet det de leter etter stryker de over hele ansiktet og hodet mitt, før jeg hører et forsiktig "eadni, lukk opp øynene, se på meg".

Så forteller lillemor meg det hun kan klare å huske fra drømmen sin, og det kan være mye rart - og med mange følelser… om klokka er seks, halv syv, syv eller halv åtte - har ikke så mye å si… jeg er trøtt uansett, hun er i den mest fantastisk herlige formen om morningen :-)

isbiter, dopapir og øl...

Vår gravide venninne, høygravide sådann, knasker isbiter -

Hun kansker de ikke som i at man har et glass vann med noen isbiter opp i som man knasker, neida - heller som i at man går på kjøkkenet til sin svigermor og svigerfar, finner seg et stort krus, fyller det opp med isbiter - og knasker disse i seg; knas, knas, knas, knas…

Jeg ble riktig fasinert jeg, da hun kom på besøk og vi vikk se dette fenomenet. Jeg tror isbiter må være noe av det beste du vet sa jeg til henne, ikke det beste svarte konemor mi - det beste hun vet er dopapir…

Æeeeeh… unnskyld, hørte jeg rett - dopapir??

Etter en god latter skulle forklaringen komme - det verst tenkelige om dagen måtte være å komme på et do uten dopapir, så ja - dopapir er det beste den veldig gravide frøkna vet - men ikke til å spise… heldigvis…

Jeg skulle nærmest sette vannet - uten isbiter, for de er hele tiden brukt opp av hun med den enorme knasebehovet, i halsen en gang til… Jeg spurte nemlig om hun har kjent noen andre spesielle lyster i svangerskapet, og hvilke.

Joda, hun har kjent lyst på to ting; Isbiter og øl… (ja, også dopapir da…)
ØL..???
Ja det er helt forferdelig svarte hun selv, og jeg kan for så vidt følge den. Tenke seg til å gå et helt svangerskap med skikkelig lyst på én eneste ting, og den kan du ikke få fordi den kan skade barnet ditt… du har faktisk så lyst på det at du ber pent når du kommer i selskap "kan jeg være så snill å få lukte på din..?"

Det er veldig godt for henne da, at hun har svigermor og svigerfar så nærme, så kan hun i allefall knaske så mye isbiter hun vil - gjerne mens vi andre smiler litt, og ler - vi skal jo tross alt ha noe å le av.

i akebakken med høygravid, som i pingvingange og tid for nok av pauser...

I dag har vi vært i akebakken med ungene - den akebakken som ligger side om side med slalombakken…

Været har vært fantastisk, temperaturen fantastisk, humøret fantastisk - og vi tok løs med iver, glede og forventning om kosetid.

Samboeren til konemors tantebarn er gravid, høygravid - som i pingvingange og en form som tilsier tid til nok av pauser… det er tross alt under to uker til termin…

Vi skulle ha med den veldig gravide jenta i bilen vår, og rigget i stand plass til både henne og magen - noe som gjorde et kraftig innhogg på beinplassen til lillemann som sitter bak. Det var veldig kjekt å ha veldig gravide jenta i bilen, for hun kunne veien til slalombakken :-)

Vel framme ved slalombakken da alle var kommet vel ut av bilen, sa jeg til den veldig gravide at det ikke passer seg verken med å sette i gang fødsel, eller finne på å skli på det isete underlaget i dag - da jeg som kjent har permisjon fra jobben som klinisk sykepleier - etter å ha gjort en uformell avtale på det, gikk vi videre mot bakken.

Det var helt sikkert hundrevis av militærgutter - hvor av noen faktisk var jenter - i bakken. Disse grønnkledde med hvite bukser, noen sprukket i skrevet og andre ikke, var overalt - noen kom som ei kule ned bakken mens andre bar tydelig preg av å inneha et behov for ytterligere øvelse på ski.

Skille mellom slalombakke, heisområde, akebakke og parkering var det ikke noe som het - og man skulle helst hatt øyne både i nakke og på siden for å holde kontroll på alt bevegelig som kom i mer eller mindre frart nedover mot der ungene akte…

Vi labba opp på siden av akebakken, og plasserte ut tingene våre - sekk, underlag, kaffe, kakao, niste osv - før jeg som relativt nyoperert i kneet og den veldig gravide, tok oppstilling på siden av akebakken.

Vi hadde stått der i ca tyve sekunder da jeg hørte fra siden "du har ikke med deg noe plaster?"
Plaster du, har du behov for et plaster eller er det mest for å betrygge deg du spør?
Joda, på de tyve sekundene hadde den veldig gravide klart å bikke framover og flerre opp en liten part av hånden sin, riktig nok en liten part - men likevel.

Jeg så ikke annen råd enn å trå ut av permisjonen min for noen korte øyeblikk, og labbe bort i bilen for å hente nødvendige lille skrinet med plaster for å lappe i hop denne jenta - man kan bare ikke la gravide, veldig gravide, jenter stå såret på siden av akebakken heller.

Vi kosa oss i bakken - jeg var fotograf sammen med vår veldig gravide venninne - det ble av naturlige årsaker ikke aking på verken meg eller henne - mens ungene og de andre voksne var dels ploger og dels raketter nedover akebakken.

Det er forresten forunderlig å se hvor flinke disse små er til å manøvrere seg trygt ned bakken i forhold til mange tankeløse og uvørne store og voksne…

Nå er vi klare for fest, bursdagsfest :-)