Søk i denne bloggen

fredag 7. juni 2024

Det er et fåtall mennesker som tar sitt eget liv med den hensikt å drepe seg selv

Jeg vet jeg ikke skulle skrive mer om dette... men, når jeg så ser tallet på antall mennesker som tok sitt eget liv i Norge i 2023, så kjente jeg et umiddelbart behov for å skrive et avisinnlegg om dette tema...

Under følger innlegget jeg har sendt inn til Moss avis på vegne av Mental helse Moss og omegn.


Tallet er 693 og representerer fjorårets antall på det vi etter hvert kjenner som selvmord i dagligtalen, eller som jeg liker å kalle det om enn litt mer knotete – antall mennesker som tar sitt eget liv. 

Antall selvmord har gått opp og ned gjennom årene fra man begynte å registrere. Målinger gjort tilbake til 1970 viser likevel at vi aldri tidligere har registrert så høye tall som i fjor. 

Mer enn tre av fire som tar sitt eget liv er menn, vi vet også at aldersgruppen 40 – midten av 50 årene er den mest representerte. 

Tallet for 2019 var 650 – Av disse var 465 menn og hele 16 mindreårige tok sitt eget liv dette året. Det var 47 menn i aldersgruppen 45 til 49 år, en av disse mennene var min storebror som skulle blitt 46 år på pitte lille julaften kun ei uke senere. Min bror døde ved henging, som 233 andre menn også gjorde det samme året. 

 

Hva er det som gjør at så mange mennesker tar sitt eget liv hvert år? 

Hva er det som driver disse menneskene til å ende livet sitt? 

Hvorfor klarer vi ikke å få ned selvmordstallene?  

Hva er det vi bommer på, hva er det vi trenger å gjøre, å forholde oss annerledes til? 

 

Mord, smak litt på det ordet du – eller drap... 

Hva er det vi forbinder med mord, med drap? 

Jeg for min del setter mord og drap i sammenheng med noe kriminelt, med noe jeg helst ser at jeg slipper å forholde meg til. Jeg tenker brutalitet, kaldt blod, fravær av empati og noen som helst tanke for verken ens nærmeste eller andre mennesker. Jeg tenker egoisme og psykopati. 

Det kan være jeg har sett litt for mye film for alt jeg vet, men det er disse tingene jeg setter i sammenheng med mord og drap. 

 

Når jeg sier at jeg foretrekker å snakke om personer som tar sitt eget liv framfor selvmord eller selvdrap så er dette noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske, og noe jeg spesielt påpeker etter at min egen bror tok livet sitt. 

Fordi? 

Fordi det handler om hva som ligger bak personens handling. 

Det er et fåtall mennesker som tar sitt eget liv med den hensikt å drepe seg selv, myrde seg selv – det er min påstand. Vi har sett noen eksempler på slike selvdrap, i de tilfellene har man først tatt livet av andre og deretter seg selv – da tenker jeg det er innafor å snakke mord og selvmord. 

 

Når tallene for 2019 viser at det er hele 16 unge mennesker, mindreårige, som har tatt sitt eget liv - så er det ingen av oss som tasser rundt og tror at man har gjort dette for å myrde seg selv vel? 

Nei, vi setter spørsmål ved hva det var i disse unge menneskers liv som var så vanskelig, så sårt, så vondt at man valgte å ta livet sitt. 

Når min bror tok sitt eget liv snakket jeg med hans eldste barn etterpå, mitt tantebarn som da var knapt 25 år. Hun var lei seg, var sint, var fortvilet – fordi pappaen hennes valgte å dø framfor å bli med henne og broren. 

Det handler ikke om at pappa valgte å dø sa jeg. Pappa elsket deg og broren din mer enn noe, han ville aldri valgt å forlate dere på denne måten. Når pappaen deres tok livet sitt så handler det om at livet hans var så vanskelig, han hadde så vondt, han var så fortvilet at selv ikke du og broren din var nok til å holde han her. At pappaen din tok livet sitt sier langt mer om hvor vanskelig og vondt han har hatt det enn at han har valgt å forlate dere, han ville aldri forlatt dere dersom han var seg selv, var frisk og i stand til å velge. 

Mitt tantebarn tok til seg det jeg sa, hun gjentok etter meg og hun fikk en umiddelbar ro. Pappaen hennes hadde ikke valgt å forlate henne, han hadde ikke klart å finne en annen utvei. 

Hvor vil jeg, hva vil jeg, med dette? 

Vi snakker en del om hvorfor vi ikke lykkes i å få ned selvmordstallene. 

Jeg tror vi må tenke ganske utenfor boksen, faktisk tillater jeg meg å utfordre på at vi må se på hvordan vi omtaler personer som tar sitt eget liv og hvordan vi omtaler disse dødsfallene. Min påstand her er at vi må slutte å omtale disse dødsfallene som selvmord eller selvdrap. Selv om det er mer knotete er det nødvendig tenker jeg, å formidle de faktiske forholdene som er at personen tok sitt eget liv – ikke en gang at hen valgte å ta sitt eget liv. 

Når vi i dag snakker om personer som tar sitt eget liv er det på en måte som er med på å opprettholde tabu, opprettholde stigma, opprettholde en nedlatende tone. Dersom vi tenker at vi skal snakke bort tabu og stigma knyttet til dødsfall der personen selv har tatt livet sitt, må vi begynne å snakke om det vi til nå har dyttet fra oss. 

Vi må fokusere på det som ligger bak, eller rettere sagt det som ligger i forkant av, dødsfallet; 

Mobbing, angst, søvnproblematikk, smerteproblematikk, kroniske sykdommer, depresjoner, avhengighet, mangelfull oppfølging av psykisk uhelse og rusproblematikk osv. osv. 

 

Barn og unge som blir mobbet ender med å ta livet sitt i alt for mange tilfeller, de har ikke blir sett og / eller hørt og dermed ikke fått den hjelpen de trengte. 

Personer med kroniske sykdommer / tilstander og påfølgende symptomer i form av smerter, søvnproblemer eller annet, ender med å ta livet når man når et punkt der ting ikke er til å holde ut lenger. 

Min bror på sin side tilhørte ei gruppe personer som faktisk ba om hjelp, om og om og om igjen både selv og gjennom andre uten å bli hørt. Etter hvert bikket han over i en tilstand der han ble psykotisk og tok livet sitt. Etter min brors dødsfall leverte jeg en punktet sak til statsforvalteren, svaret var gjennomgående – det var svikt over hele linjen, ingen av de instanser som var involvert gjorde det de skulle. 

Hvor mange mennesker tar livet sitt hvert år, etter at man har bedt om hjelp uten å få den hjelpen man trenger, eller opplever andre brå endringer i liv og / eller helse som pusher en til å ta livet sitt har jeg begynt å lure på. 

Jeg har tatt til ordet for disse dødsfallene som en slags akutte handlinger - Handlinger som oppstår i ren desperasjon i det en person bikker det punktet der man ikke klarer å stå i en gitt situasjon lenger og det ender med at personen tar livet sitt. 

Eksempler på slike tilfeller er hjelp som uteblir, akutte forverringer i en kronisk tilstand / sykdom, kronisk sykdom som ikke nødvendigvis forverres – men jevnt over er utfordrende for en person å leve med, kritiske endringer i livssituasjon (samliv, jobb, nære dødsfall mm.) listen er ikke uttømmende. 

Med tanke på det jeg har nevnt over, hvor mange rundt oss lever med overhengende fare for å ta livet sitt mon? 

Fordi man ikke får den hjelpen man trenger - 

Om enn man har bedt om det eller at noen som følger en opp ut fra en helhetlig situasjon skulle plukket opp en kritisk endring, skulle sett at dette er ikke en holdbar situasjon i lengden, skulle våget å ta opp tema psykisk påkjenning og i den forbindelse tema selvskading eller tanker om å ta livet sitt som en naturlig del av samtalen? 

 

Jeg vet, du vet det trolig også, at forebyggende arbeid er kjempeviktig for å unngå alvorlige både fysiske og psykiske helseproblemer. 

Hvor mange kommuner kutter i forebyggende tjenester, fordi man ikke har økonomi til å drive disse? 

Jeg velger å si det høyt - 

Ikke bare koster det å kutte i forebyggende tjenester, det koster liv å kutte i forebyggende tjenester! 

Sånn, det er deilig når man bare har fått det ut kjenner jeg - så kan jeg heller stå i det som måtte komme fremover. 

Kommuneøkonomien er presset over det ganske land, kommunene er dessverre presset til å bruke penger der man er pålagt å bruke penger – foreløpig er man pålagt å gi behandling til ymse, men man er nesten ikke pålagt forebygging i det hele tatt. 

Altså - 

Vi vet at dersom vi klarer å forebygge uhelse om det er psykisk eller fysisk, så sparer det samfunnet for masse, masse mynt årlig. 

Vi vet at behandling, det å ta seg av utfordringer som måtte dukke opp når man brått har pådratt seg en fysisk sykdom, en psykisk sykdom eller en avhengighet – det koster oss som samfunn vanvittige summer. 

Likevel dere - 

Så snart det er snakk om kutt, om å spare inn på noe - så er det på forebyggende tjenester man skal ta det, på lavterskeltilbud eksempelvis gjennom støtte til frivilligheten som vi vet er gull når det kommer til forebygging og folkehelse. 

 

Når det kommer til selvmordsforebygging, eller som jeg gjerne vil si - når det kommer til å forebygge at personer tar sitt eget liv, er det opplagt at vi trenger en nasjonal satsing på forebyggende tjenester. 

Jeg vil si som de tre røverne i kardemommeby, det kan lønne seg på mange måter det. Ved å satse på forebygging lønner det seg i lengden økonomisk, men for oss som tenker mer mennesker, helse og livskvalitet enn penger – er det andre lønnsomheter i form av liv og helse som betyr så mye mer enn penger. 

 

Dersom vi som samfunn virkelig ønsker å få ned antall tilfeller der personer tar sitt eget liv i Norge hvert år, så trenger vi å korrigere på hvordan vi omtaler disse dødsfallene, vi trenger å fokusere på hva som ligger i forkant av disse dødsfallene og vi trenger en enorm økning i vår økonomiske satsing på forebyggende tiltak / enheter – det er min sammenfatning, min konklusjon. 




fredag 10. mai 2024

Man tuller ikke med et barn som er krenket gjennom barndommen

Utallige mennesker rundt deg har utfordring med dårlig selvtillit og / eller dårlig selvbilde, noen har større utfordring enn andre og for noen starter utfordringene tidligere enn hos andre.

Vi hørte det på TV, på farmen kjendis av alle plasser.
Charter-Svein delte kort om sin egen barndom, han fortalte om hvordan han opplevde å aldri være god nok og han konkluderte med at dersom et barn blir krenket mye nok vil det begynne å tvile på seg selv og tro på sin egenverdi.


Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt overrasket da jeg for første gang opplevde Charter-Svein sitte der og framstå seriøs og sårbar.
Han har så rett som det går an å ha, selveste Charter-Svein, jo tidligere et barn opplever krenkelse og jo lenger det varer - jo større blir både sviket og skaden, jo større blir også tapet av selvtillit og synet på selvbildet.

Det skal litt mer, veldig mye mer faktisk, til for å rette opp i et skadet selvbilde og en knust selvtillit enn det kreves for å ødelegge disse.
Charter-Svein tuller og vaser, han er kan hende en av de største klovnene vi har sett på TV. Når Charter- Svein står ute med vann opp til rattataen med hammer i hånda og forteller at han er den mest klumsete, minst nevedyktige og minst praktiske karen han kjenner til, videre at han aldri noen sinne har klart å ikke kludre til noe, så framstår han veldig morsom - men er det egentlig morsomt..?

Det gleder hjertet mitt når jeg hører Charter-Svein uhøytidelig deler sin egen opplevelse av å komme til kort, når han byr på seg selv som den klovnen han er, og samtidig mestrer kunststykket å formidle noe mer enn det den ytre fasaden viser - da kjenner jeg at vi har en del mer til felles jeg og Charter-Svein enn mange rundt oss aner.

Så befriende med folk som ikke tar seg selv så høytidelig- folk som ikke må ha alt planlagt, timet og på skinner, men som kan ta ting litt som det kommer.
Ved å dele av seg selv og det man bare kan anta må ha vært en noe utfordrende oppvekst gjennom et barns fraværende opplevelse av å bli sett, hørt, tatt på alvor, være god nok - så viser Charter-Svein oss noe veldig viktig.
Selv om man som barn opplever å komme til kort, er redd for ikke å strekke til, er utdelt forholdsvis lave odds for å framstå ledende og selvsikker eller kan hende bare til det å skulle stå støtt på egne bein  å stole på seg selv, sine avgjørelser og handlinger. Selv om det fra barndommen av legges til rette for i voksen alder å oppleve dårlig selvbilde, ha dårlig selvtillit, komme til kort, være avhengig av andre, ha behov for bekreftelse og mer til - så er det mulig å bane seg sin egen vei.

Det er mulig å finne sin vei, finne sin måte å vokse og blomstre på også med noe dårligere odds enn hos majoriteten - bare se på Charter-svein.


Man tuller ikke med et barn som er krenket gjennom barndommen, verken på ene eller andre måten. Man tuller ikke med en person som opplever et skadet selvbilde og lav selvtillit - man skal være var på de, man skal observere og ivareta de, gjøre hva man kan for å lege de og bygge de opp.

I min jobb som miljøterapeut i rusklinikken har jeg vært bort i ganske mange pasienter, og av disse igjen ganske mange personligheter med skadet selvbilde og lav selvtillit - hvor kommer det fra?
Det skal jeg si deg - fra en krenket barndom.

Utallige pasienter inn i rus og psykiatri har tidligere vært utallige barn med tilknytningsvansker, med liten tro på egenmestring, med knust selvbilde og mange flere utfordringer.
Felles for alle disse er at det er utfordringer og skader barnet tar med seg inn i ungdommen og videre inn i voksenlivet - herav ender mange opp for eksempel som pasienter i en rusklinikk eller ved en psykiatrisk institusjon.

Et barn som blir mye preget, som får så store skader, vil dra med seg symptomer inn i voksenlivet. Vi som har møtt voksenpersoner med en krenket barndom via jobb eller privat, vi vet at mange av disse fortsatt preges av barndommen langt inn i voksenlivet... eller for alltid.

Neste gang du møter en person som reagerer merkelig på et for deg ironisk og / eller uskyldig utsagn eller en handling som for deg er helt alminnelig - minn deg selv på at du kan hende ikke kjenner hele dennes historie, det kan være en forklaring på at man reagerer som man gjør.

En person med krenket barndom, med såret selvbilde og heller laber selvtillit vil alltid - uavhengig av om man har jobbet seg gjennom traumer og erfaringer - kunne reagere med uro, angst og fortvilelse på greier de fleste andre ikke ville reagere på-
Likegyldighet, verbale anklagelser, kritikk, taushet, hersketeknikker...

Når jeg hører Charter-Svein fortelle, det lille jeg antar at han forteller, fra sin barndom tenker jeg at det står stor respekt i det at han deler. Jeg tenker også at Charter-Svein viser styrke, både ved å ha tatt seg dit han er i dag og ved å våge å snakke om det på nasjonal TV.

Jeg på min side har min barndom, min historie.
Jeg har aldri tenkt eller brukt uttrykket til Charter-Svein, krenket barndom, heller har jeg tenkt at jeg har med meg en sekk full av traumatiserende opplevelser av forskjellig art - samlet inn gjennom en hel barndom.

Et barn som er krenket, som har vært utsatt for traumer, kan leges dersom man får muligheten og det legges til rette for det, det er mulig å stable på beina tro på seg selv, tillit til andre mennesker, positive relasjoner osv, men det krever noe av en.
Det er en tung jobb og en lang vei å gå, veien mot et liv der man ikke er styrt av krenkelse og traumer, det er også slik at personen som eier disse erfaringene må gå veien og gjøre jobben selv - om enn sammen med noen.

Jeg skal fortelle mer om min vei mot et fritt Roshild, en Roshild som tar over styringen i eget liv, følg meg så får du det med deg.






















fredag 3. mai 2024

selvskading er generelt en dårlig løsning 

 Jeg skadet meg selv over en lang periode, fordi jeg var nedbrutt -

Er dette noe jeg bare finner på å dele uten grunn, er deling noe som gjøres utelukkende for å få opp lesertall i bloggen min?

Eller-

Hvor vil jeg med dette?

Hva vil jeg med dette?


Jeg har ingen problemer med å dele av min historie, over hodet ikke - jeg deler gjerne. 

Men, jeg deler ikke uhemmet og uten en tanke bak. Jeg deler ikke bare for å dele, når jeg deler av min historie er det med et ønske om noe mer, jeg ønsker å formidle noe.







Så -

Jeg selvskadet meg selv i en tiårs periode tenker jeg nok, pluss minus. På denne tiden hadde jeg muligens fem eller seks runder inn til sykehus for å ta røntgen av hånden min, jeg gikk med støttebandasje trolig i månedsvis totalt sett på denne tiden, jeg skrev eksamensoppgaver på videregående direkte inn - slapp å kladde først, jeg skrev eksamensoppgaver med høyre hånd på tross av å egentlig skrive med venstre hånd. Jeg hadde så mye smerter i denne perioden, både i knær og i hånden, jeg hadde enorme indre smerter også - om enn aldri så mye med noen pauser i det jeg fikk fokuset flyttet over på fysiske smerter ved selvskading. 

Men, og nå skal du følge med;

Det er viktig for meg å formidle det som jeg skal gjøre nå-

Fra jeg bestemte meg for å gå helhjertet inn i jobben med å bearbeide fortiden min;

Fra husmor på internatskolen påpekte staheten min og sa at jeg skulle bruke den på noe positivt for egen del, i stedet for å holde igjen, fra jeg bestemte meg for å ta henne på ordet, fra jeg bestemte meg for å ikke la de som tok barndommen min også ta framtiden min -

Helt fra det tidspunktet foregikk det faktisk endring. Det var noe på gang om det aldri så mye så mørkt ut og at veien mot tilheling var tåkete og ble forstyrret av alle disse humpene og hindrene som selvskadingen ble.

Selv om jeg skadet meg selv disse årene, ga jeg ikke opp å jobbe med meg selv. Jeg jobbet veldig mye og intenst med meg selv samtidig som selvskadingen foregikk. Selvskadingen ble en ekstra utfordring på veien mot min tilheling, i dag kan jeg likevel se at selvskadingen for min del hadde en viktig funksjon. Dersom jeg ikke hadde hatt den avlastningen på de smertene jeg kjente innabords, så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg hadde taklet å stå i det jeg gjorde denne tiden.

Skal ikke løfte fram selvskading eller glorifisere den, selvskading er generelt en dårlig løsning på å takle problemer - da det gjerne fører til ytterligere og kan hende enda kraftigere problemer.


Jeg var kjempeheldig med hvilke folk jeg hadde rundt meg denne tiden med selvskading, jeg hadde noen ankerfester vil jeg si, som ble avgjørende for at jeg ikke mistet festet og endte opp med ytterligere et kraftig problem i stedet for å heles.

Det å ha mennesker rundt meg som så meg, som hørte meg, som brydde seg om meg - som fulgte meg, som stilte krav til meg, som hadde rammer for meg både rundt behandling i terapi og på hjemmefronten - har vært helt avgjørende for at jeg skulle ende der jeg er i dag.

Husmor på internatet fulgte opp to intense år med skyss til og fra behandling, ferier, skolearbeid osv.

Min kontaktlærer på videregående ba meg flytte hjem til et ledig rom hos henne etter endt eksamen, her også rammer, struktur, krav og omsorg.

Min psykolog fra videregående, strakk seg mer enn hun strengt sett hadde måttet, som hadde forventninger og som var fleksibel. I tillegg var hun min telefonpartner i årevis etter at jeg sluttet å møte til timer hos henne. Dette er en av de sterkeste relasjonene jeg har hatt noen gang, etter noen år uten videre kontakt har vi gjenopptatt kontakt de senere årene med annet utgangspunkt.


Jeg er nå ferdig å dele fra mine erfaringer med selvskading, det siste jeg ønsker å formidle i forbindelse med dette er at vi ikke må avskrive de som selvskader. Det er alltid en grunn til at man gjør det, det er derfor også slik at dersom man får has på det som ligger til grunn, så er det også håp for at man klarer å ta seg forbi dette med selvskading.

Vi må ikke gi opp en som selvskader!





tirsdag 30. april 2024

Hvorfor, hvorfor gikk jeg i gang med noe som dumt som å slå løs på ting?

 Jeg husker ikke hva det var som gjorde at jeg selvskadet første gang, men jeg husker hvor jeg var og hvordan det foregikk.

Året var 1994 og vi var på avslutningsturné med Bibelskolen.

Jeg hadde hatt et veldig ålreit skoleår, masse flotte mennesker både av elever og ansatte ved skolen. Likevel, gjennom skoleåret hadde jeg begynt å møte meg selv litt i døra - møte den unge meg, barnet i meg...

Utallige ganger, først i klasserommet der jeg selvfølgelig satt på bakerste rad, etter hvert begynte ubehaget å følge meg også utenom klasserommet.

"Man ser det på meg" var noe som stadig sveipet gjennom hodet mitt, man ser det på meg. Det jeg antok at man kunne se på meg var min historie, mine erfaringer, overgrep av forskjellig slag, skyld og skammen som fulgte med.

I takt med at jeg stadig kjente denne opplevelsen av at man så tvers gjennom meg, så mine innerste hemmeligheter, mine nederlag, mine uforsvarlige handlinger og urenhet - jo vanskeligere fikk jeg det med å komme gjennom dagene.

Den meg som gikk fra å være så stille de første to - tre ukene av skoleåret, til å bli klassens ubestridte klovn og moromann - gikk etter jul mer og mer over til å bli innesluttet og lukket. 


Tilbake til avslutningsturnéen. Jeg satt for meg selv på et svaberg ved havet, helt ytterst i Lofoten.

Mens jeg satt der holdt jeg et stykke glasskår jeg hadde funnet mellom noen steiner og plukket opp. Der og da hadde jeg ingen andre tanker med glasskåret enn å ta det med så ikke noen skulle tråkke i det. Etter hvert som tiden gikk tar jeg meg selv i at jeg fører glasskåret forsiktig over huden på høyre arm, hvor mye skal til før det går hull på huden, hvor mye skal til før det begynner å blø gikk gjennom hodet mitt. Jeg ble sittende slik en stund, å flørte med dette glasskåret - før jeg lukket det inn i hånden min og tok det med til et forsvarlig sted for kasting. Da hadde jeg funnet svar på hvor mye som måtte til for å få hull i huden, jeg hadde også svar på hvor mye som skulle til før det begynte å blø av kuttet. Dette ble første og siste gangen jeg noen gang skulle kutte meg. Det skulle så ta halvannet til to år før jeg begynte med selvskading, denne gang var det med slag, det var harde slag, det var slag i murvegger, lyktestolper og gelender av forskjellig slag.

Hvorfor, hvorfor gikk jeg i gang med noe som dumt som å slå løs på ting?

Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg gikk i gang med det, det var ingen bevisst handling tror jeg. Faktisk tror jeg at det var mer tilfeldig at jeg rett og slett slo i affekt første gang, for så å oppleve at dette lettet på noe inni meg. Riktig nok kom det vonde tilbake ikke lang tid etter, men det ga meg et pusterom, ga meg en pause fra den indre smerten ei gitt tid. For deg som har vært heldig, har vært spart for indre smerte av betydning, som har vært spart for traumer - gjentakende traumer, spart for bevisste handlinger mot deg eller en du er glad i som er av ikke bare uheldig, men ødeleggende art - jeg kan forstå at det for din del er vanskelig å kunne forstå behovet for et pusterom.

Du som har født et barn, har hatt skade i et kne eller det vi i nord kaller skikkelig rygghaill - du har en viss anelse om hva det vil si å få en liten pause fra de mest intense smertene.

Jeg har en del erfaringer med fysiske smerter; gjennom låsninger i kne fødselsrier, rygghaill, skade i skulder, bruddskader her og der, nevrologiske smerter med mer.

Det er vanskelig å forestille seg at man snakker om smerter også når det er snakk om psyken vår, men det gjør man - og det med rette. De psykiske smertene er av en annen art, men intensiteten på disse kan være så kraftig for en person at man faktisk foretrekker stor grad av fysisk smerter som alternativ.





Etter først å ha slått helt spontant og uten at det var noe som ble gjort bevisst første gang, etter opplevelse av at det faktisk lindret en del av det som satt på innsiden - hvor merkelig det måtte høres ut, så ga det faktisk en pause i den konstante smerten som satt på innsiden.

Jeg gjorde det som var blitt en vane gjennom hele oppveksten - Jeg brukte en erfaring til å komme gjennom noe jeg bare måtte innfinne meg med å stå i, måtte leve med, måtte håndtere på en eller annen måte.

Som barn, mens jeg var utsatt for fysiske overgrep - 

Jeg brukte erfaringen ved å stenge av følelser, bite tennene sammen, gråte for å gi til kjenne at det er smertefullt og med det på en eller annen måte tilfredsstille den som utøver volden. Selvfølgelig kom gråten også fordi det gjorde vondt.

Som barn, mens jeg var utsatt for psykiske overgrep - 

Jeg brukte også her erfaringen ved å stenge av følelser, håndtere det som måtte være på agendaen den dagen og timen på dagen, og å gjøre det som var foventet av meg.

Som barn, mens jeg var utsatt for seksuelle overgrep -

Jeg brukte også her erfaringen ved å stenge av følelser, i tillegg sa erfaringen at å stenge av hele kroppen var lurt, jeg lå stille som ei mus og bare ventet - ventet på at alt skulle være over.


Som ung voksen og selvskader -

Jeg hadde erfart at det å selvskade var noe som ga meg pause fra den indre smerten som herjet, denne erfaringen brukte jeg selvfølgelig skulle jeg nesten si, til å gi meg  selv de pauser jeg trengte denne tiden.

Pauser tenker du kan hende, og jeg vil si ja - pauser...

Fra jeg begynte å kjenne på ting mens jeg gikk på bibelskole økte intensiteten på flash backs, på retraumatiseringer.

Fra jeg begynte i behandling, i terapi, eskalerte disse påkjenningene på kroppen min.

Fra jeg ble lagt inn på Modum bad første gangen tok det av - kan du forestille deg hele arbeidsdager, satt tilbake i tid? Jeg tilbragte dagene mine i traumer, de samme traumene som da jeg var barn - bare denne gangen måtte jeg snakke om de. Jeg måtte dele de og med det kjenne ekstra på både skyld, skam, nederlag, ubhag, redsel og ren frykt.

Jeg gikk rundt med katastrofetanker konstant, livet var et helvete å leve.






















vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de

Sommeren 2012 fikk jeg diagnosen Myotonia Congenita, Beckers variant. https://frambu.no/diagnosebeskrivelse/medisinsk-beskrivelse-av-medfodt...