Blåst for fornuft, full av angst...

Ei uke er gått siden operasjonen til lillejenta vår.., og siden beskjeden om en hjertearytmi kom...
Jeg jobber i helsevesenet, har erfaring fra avdelinger med hjertesykdom- og skulle vel ha det som trengs for å holde hodet kaldt og tenke fornuftig.
Likevel, jeg klarer ikke samle de fornuftige tankene, jeg klarer ikke bruke erfaringen og hva jeg måtte ha med meg i yrkeskofferten.
Det jeg der i mot kjenner, er en stadig stigende redsel for at det er noe mer alvorlig med godjenta vår... Så snart hun gråter, blir sint eller bare leker vilt og uhemmet... Nå stiger pulsen - er det noe forandring i rytmen ved pulsøkning, enn om hun har sånn greie der alt bare plutselig stopper???
Jeg klarer altså ikke være rasjonell, heller ee jeg i ferd med å bli rar...
Og vi må vente til ut i januar kanskje, før hun får time på sykehuset...

Lillejenta vår -
Jeg kjenner hjertet hennes slå når hun er gira, jeg kjenner - og hører - den uregelmessige rytmen...
Så, hvorfor i svingende har jeg ikke kjent etter, lagt merke til dette før???
Kjenner at jeg er sint på, og skuffet over meg selv - som mor, og som sykepleier, som ikke har merket dette...