Barnekroppen ble byttet ut med voksenkropp, og en rundere æra kom til syne

 Sporty og atletisk eller aktiv og full av energi, er ikke det første som slår ned i hodene på folk når de ser meg med min kropp komme labbende - det er jeg temmelig sikker på.

Hun der liker god mat og finner behag i å ligge på sofa, er nok mer innafor hva man kan forvente at folk skulle finne på å tenke. Når jeg sier forvente er det fordi vi er skrudd sammen slik, at vi ser på mennesker vi har rundt oss og gjør oss opp en mening ut fra hva vi ser der og da - uten å tenke så mye mer gjennom det hele.

På et gitt tidspunkt opplevde jeg en kollega som allerede da vi jobbet sammen for andre gang og for den del var andre gang vi i det hele tatt møttes, fortalte meg at hun hadde diagnostisert meg... med ADHD...

Jeg ble så satt ut der og da, at jeg ikke klarte å få fram annet enn noen skarve enstavelsesord i starten - noe var ikke en gang ord, det var lyder.

"Eeehhh..."

"ADHD?"

"Javel"

"Fordi?"

Denne personen, for sikkerhets skyld en person som har gått skole og kostet på seg det vi til hverdags kaller en høyere utdanning, forteller meg dette - med holdepunkt i at jeg snakker mye.

Med unntak av gitte situasjoner eller perioder, der jeg finner det klokt og hensiktsmessig å holde kjeft, er jeg en person som jevnt over snakker mye.  Jeg ble sittende en stund å høre denne personen snakke om seg selv, og deretter om meg i sammenligning med seg selv. Så fikk jeg høre om hvordan man hadde observert meg og kommet fram til konklusjonen om at jeg har ADHD.

Jeg har noen diagnoser, det skal sies. De diagnosene jeg har er kommet som et resultat av utredning, av besøk hos legespesialister, av blodprøver og konkrete greier man ikke kan unngå å se at er et faktum.

Psoriasis, en sykdom jeg fikk som seksåring - som syvåring fikk jeg diagnosen etter reising til og fra spesialister som skulle studere meg opp og ned, da det ikke er så vanlig at denne sykdommen bryter ut før man er i pubertetsalder eller senere.

Denne muskelsykdommen, en sjelden variant som jammen sant ikke var gitt at man skulle verken oppdage eller diagnostisere. Sykdommen er arvelig, jeg har levd med symptomer fra jeg var fire - fem år gammel, diagnosen kom den sommeren jeg ble 37 år ved hjelp av blodprøver, måling av muskelaktivitet i hvile og generelt symptombilde.

Astma er en sykdom hele min mors familie har en greie med å få. Noen påstår at det skyldes all innavl i denne familien, andre har ikke noe god forklaring på hvorfor det er så mye astma ute og går. Hva enn som ligger bak tenker jeg, folk får og må leve med astma og det er like greit bare å innrette seg etter det framfor å lete etter et hvorfor. Min bror hadde barneastma med farting mellom hjem og helsesenter, ligge i telt for å hjelpe på pusten, styre unna geitrams og andre vekster og produkter - mens man på den andre siden skulle mestre å leve i tobakksrøyk som sivet rundt i hus og bil.

Jeg på min side har anstrengelsesastma, en form for astma som kommer til uttrykk når lungene er under anstrengelse. Om du nå har litt korttidshukommelse husker du fra starten av dette innlegget at jeg ikke bærer rundt på en skrott som tilsier en mistanke om spesielt mye anstrengelse, heller en kropp som forteller at jeg liker god mat og drikke - gjerne i kombinasjon med ro og hvile.

Her forstås, her er det man har så lett for å gå i baret.

Jeg har ikke bare arvet genetikk som har gitt meg en nevromuskulær sykdom, og arvet sannsynligheten for psoriasis og astma - som jo skulle slå til i fulle utslag i begge tilfeller.

Neida, jeg har arvet noe annet - jeg har en genetikk som tilsier at jeg er liten og rund av natur.

Som barn var jeg liten og alminnelig slank, jeg var absolutt ikke et barn som ble omtalt som tykk av helsesøster - jeg var om jeg så skal si det selv, et perfekt barn hva kropp angår. Når puberteten nådde meg, når kroppen kom i endring og barnekroppen ble byttet ut med voksenkropp - da forstås, da kom brått en rundere æra til syne.

Brått befant jeg meg i en situasjon der jeg ved å se på kalorier mer enn fire sekunder, på magisk vis klarte å overføre de kaloriene til meg selv. Det skulle altså ingenting til før jeg la på meg, og det kan jeg love deg at jeg gjorde - jeg la på meg, la på meg og la på meg.

Igjen, om du kan huske tilbake til starten på innlegget - dette med å være sporty og atletisk. Jeg har på ingen måte en kropp som skriker at jeg er sporty, men allerede som ung voksen fantes det en aktivitet, en ukjent sportsgren som jeg var svært aktiv i. Jeg skal ikke påstå at det gikk spesielt godt, jeg er ikke en atlet og blir det aldri - men jeg hadde altså daglig trening, daglige kamper, daglige utfordringer - med badevekten.

Jada du -

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Vekten skal ikke overstige 80 kg"

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Vekten skal ikke over 85 kg"

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Nå er det virkelig stopp..."

"Dette går ikke lenger, nå må det stoppe..."

Sånn holdt jeg på, vekten ble et evig jag og mas - en konstant kamp for ikke å se nålen bevege seg ytterligere mot høyre, noe den likevel stadig gjorde.

Det gikk til det ikke gikk mer. En dag sto jeg på badet og kikket meg i speilet etter å ha vært på vekten nok en gang. Denne gang kikket jeg ekstra på meg selv og så bestemte jeg meg for å legge sportsgrenen vektgang på hyllen, en sportsgren som allerede hadde vært satt på pause ei tid.

"Dette er deg Roshild"

"Dette er hvem du er, aksepter det"

"Du må bli glad i deg selv som den du er, slik du er"

"Vekt får bare være vekt, du kan ikke fortsette å veie deg slik du har gjort - for så å labbe rundt med det mørke og negative fokuset"

Jeg bestemte meg for at jeg er ferdig med å veie meg, jeg er ferdig med å la vekt være noe som skal definere min opplevelse av egenverdi, definere meg som person og være noe jeg skal vurderes ut fra om det er for jobb, vennskap, partnerskap eller helse.

Det har av forskjellige årsaker blitt noen runder i narkose siden denne dagen, i den forbindelse har jeg vært på vekten med tanke på riktig dosering av anestesi - har tross alt hatt ønske både om å sove under inngrepet og å våkne opp i etterkant. Utover det har jeg bevisst vært forsiktig med bruk av vekt som verktøy.

Bukser og belter, gensere og t-shirts, fantastiske måter å se om man går opp eller ned i vekt. Inn med beltet, ut med beltet. Trang bukse, mindre trang bukse, romslig bukse - eller genser.

Om jeg hadde valgt å gå på vekten denne snudagen ville jeg funnet at jeg hadde gått opp enda mer den tiden jeg hadde hatt pause fra vektgang, jeg valgte å ikke gå på vekten. Ved siste veiing før pausen sto nålen på 116 kg, ren tipping er rundt 120 kg på snudagen.

Hva er greien med dette vekt-innlegget tenker du kan hende?

Jeg har ved anledninger uttrykt at jeg forteller og deler av min historie uten at det gjør meg noe. Jeg har ikke noe utfordring ved å snakke om min fortid, mine traumer eller mine utfordringer, min tid i terapi eller hva enn det måtte være.

Men, jeg finner det lite matnyttig å bare snakke om meg selv for å gjøre det. Når jeg velger å snakke om meg selv ligger det formidling bak, jeg ønsker å formidle ett eller annet ved det jeg sier - noe jeg også gjør med dette innlegget.

Trykk på følg, få opp varsel når neste innlegg kommer - 

Der vil jeg si noe om hva som skjedde dag jeg sluttet med fokus på vekt. Jeg vil også si noe om vår måte å gjøre oss opp meninger om andre mennesker, mennesker vi egentlig ikke kjenner.