Personer som kjenner hverandre godt fra før nikker og hilser høflig slik man gjør når man kjenner hverandre. Personer som ikke kjenner hverandre gjennomfører den obligatoriske håndhilsen slik at alt det formelle rundt hvem man er sitter der det skal før man starter opp med det som er intensjonen bak møtet.
Blant de som er i en situasjon der håndhils er på sin plass er herr F og undertegnede, jeg kaller han herr F rett og slett fordi hjernen min allerede har tatt en pause fra fornavnet hans.
Herr F og undertegnede tar hverandre godt i hendene mens man presenterer seg -
"F"
"Roshild"
Noe av det jeg legger godt merke til når jeg hilser på nye mennesker er håndgrepet de presenterer meg, dette da man leser mye om en person gjennom hvordan man hilser. Har man et fast og solid grep, har man et grep akkurat så det former seg i hånden og det er det, har man et overdrevet hardt grep eller rekker man kan hende fram hånden og lar den andre personen ta grep mens man selv forholder seg passiv?
Jeg på min side har alltid et godt grep, ikke for hardt og ikke et pinglegrep - det er ikke en person på denne jord som skal kunne påstå at jeg er en pingle, en slappfisk, en likegyldig fis - eller en som overkjører.
Så, om du nå kan se oss for deg der vi står -
Denne herr F - en voksen politimann avgått med pensjon og greier, lang og slank sullet inn i et heller seriøst ytre. Og meg som er relativt liten, i alle fall i forhold til herr F, høvelig rund og med et ytre som kan formidle en seriøs - men også en avslappet Roshild.
"F" (ettersom jeg fortsatt ikke husker fornavnet...)
"Roshild"
Denne mannen vet å hilse skikkelig tenkte jeg, da grepet hans var fast og bestemt - ingen tvil om at dette er en kar som vet hva han vil, en kar med en viss myndighet, en kar med bein i nesa.
"F"
"Ja"
"Ja"
Synes du at du kan se oss der vi står, med en hilsen som tilsynelatende ikke skal ta slutt?
Vi holder fortsatt hverandres hender og ser hverandre inn i øynene- ikke i beundring, ikke i begeistring, ikke i fortvilelse - vi bare ser hverandre inn i øynene.
"Det er bra" sier jeg.
"Ja" svarer han.
"Du kan slippe nå" sier jeg så etter hvert.
F ser spørrende på meg mens han slipper hånden min...
"Ååå?"
"Takk"
Etter å være løsnet fra en håndhils der vi har med to personer å gjøre som begge er opptatt av håndgrep når man hilser, der ingen ønsker å være en pingle, der begge er bevisst at hvordan man hilser er av betydning for inntrykk - måtte den ikke overraskende småpraten komme.
"Du klemte til og jeg tenkte at jeg skal ikke slippe" sa F.
"Det forstår jeg" svarte jeg.
"Du bare fortsatte å holde, da tenkte jeg at jeg holder også" sa F.
"Jeg ser den" svarte jeg.
"Det der har jeg ikke sett før..." sa F.
"Nei, det er ikke mange som har det..." svarte jeg.
Den avgåtte politimannen sto framfor meg og kikket ned på hånden min, som hadde formen av hånden hans hengende igjen gjennom noen sekunder før musklene forsiktig gikk tilbake til sitt opprinnelige utgangspunkt.
"Jeg trodde du ikke ville slippe" gjentok han.
"Det forstår jeg, men det er så enkelt som at jeg har en muskelsykdom der musklene mine stivner i håndgrepet og jeg klarer ikke slippe..." svarte jeg.
I det hendene våre tok fast i hverandre og jeg kjente at det stivnet til, kunne nemlig jeg raskt forstå hva som kom etter - i dette øyeblikket var det jeg som sto med opplevelse av kontroll, en opplevelse jeg liker veldig godt. Den avgåtte politimannen på sin side ante fred og ingen fare nær sagt, han hadde ingen anelse om hva som lå i luften - derfor ble han også satt litt ut i det jeg sa det er greit å slippe meg nå...
Når jeg kommer i en situasjon som denne kan jeg enten la det bli veldig pinlig for egen del, jeg kunne blitt flau, jeg kunne blitt nedfor, jeg kunne kjent meg som et utskudd av noe slag og fått det vondt i meg selv. Eller jeg kan handle raskt til egen fordel, som jeg gjorde i dette tilfellet. Jeg valgte å bare stå, la situasjonen henge på noen andre for en gangs skyld skulle jeg nesten si (og sa), la den pensjonerte politimannen få seg en overraskelse, bruk situasjonen til å løse litt opp i den litt for formelle starten på dette møtet - som det gjorde, kjenne på en opplevelse av å ha kontroll.
F og jeg sto i samme type situasjon som jeg gjorde den dagen jeg fikk diagnosen min for 12 år siden, da legen ba meg sitte helt rolig uten å røre en muskel til han var tilbake - han ville hente et par kolleger for at de skulle få se denne sjeldenheten. Joda, du hører det - der og da var sirkusklovnen født i denne sammenheng. Legen kom tilbake med en skokk hvitkledde som ville se meg hilse på han, for så å se hånden hans henge igjen i min.
Det er også den samme situasjonen jeg kom i da jeg var til første legebesøk i Vikersund nå nettopp, legen hilser på meg og finner hånden sin hengende igjen i min - så festlig at sirkusklovnen bringes fram igjen - denne gangen for å filmes.
Slike situasjoner er ikke spesielt hyggelige å befinne seg i. Denne gangen tok jeg det til min fordel, bra for meg - slemt for tilsynelatende selvsikre F som brått befant seg i en situasjon jeg ville kjent meg ubekvem i - men der og da gjorde det gjordet godt for luften.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar